oss 100 kroner!
Hadde Tsipras lyttet til folket og alle de meldinger han ble overdynget med om å vende nesa hjem da han satt i Brussel og var i ferd med å undertegne avtalen med EU 12. juli, kunne ting sett annerledes ut. Det var da oppisjonen innså at det var umulig å kjempe innad, sier Rudi Rinaldi, medlem av Syrizas øverste ledelse fram til i sommer.
Gadd vite hva Alexis Tsipras tenker om hvilket manøvreringsrom han har med sin nye regjering som ble satt sammen i går kveld. Han lyktes på forbløffende vis å gjøre en valginnspurt (som tippet i bloggen på valgdagen søndag) og parkerte dermed det konservative partiet Neo Dimokratia (ND) mange hestelengder bak Syriza i det som i media var antatt å bli et nesten uavgjort løp. Med 35,5 % av stemmene, mot NDs 28,1 %, viste Tsipras hvilken eminent kommunikator han er overfor det greske folk. Han lyktes også i å holde de mindre partiene, gamle som nye, unna koalisjonen som danner regjering, og selv om de sosialdemokratiske restene av partiet Pasok klarte å heve seg noen prosentpoeng, til 6,3 %, er de fortsatt redusert til en skygge av det 40-prosentpartiet de var for bare fire år siden. Også det nye partiet To Potami («Elva») kunne holdes utenfor koalisjonen som måtte til for å danne regjering fordi det høyreorienterte, men anti-austeritypartiet Anel («Uavhengige grekere») klarte å karre seg over sperregrensa på 3 %.
Seier uten entusiasme – med stort stemmetap
Med den gamle regjeringskonstellasjonen gjenetablert, men med en håndfull færre mandater bak seg, 155 representanter til sammen, kan Tsipras fortsette der han slapp da han kastet kortene og utstedte nyvalg i august. Men valgdeltakelsen er lav, 56,5 %, noe som vitner om stor frustrasjon og en viss likegyldighet blant folk. Han har fått med seg et mer lojalt mannskap i parlamentet, noe som gjør at han kan unngå proteststemmer fra eget parti som sist. I tillegg har den såkalte Venstreplattformen, ledet av den tidligere statsråd Panagiotis Lafazanis, splittet ut og dannet et eget parti, Folkelig Enhet (Laiki enotita), men partiet nådde ikke sperregrensa med sine nær 2,9 %. Det var ikke mer enn ca 7.000 stemmer som manglet på at partiet kom inn. Den tredje største grupperingen i Syriza, KOE (Kommunistisk organisasjon i Hellas) meldte seg også ut av partiet i sommer og stilte ikke til valg i det hele tatt. Dermed er venstreopposjonen mot Tsipras’ inngåtte avtale med EU uten erklærte talspersoner i parlamentet, med mindre begivenhetene i høst og til vinteren utvikler en ny opposisjon innad i det «reformerte» Syriza. I oktober starter nye gjeldsforhandlinger med EU etter inngåelsen av den tredje krisepakka, «Memorandum 3», og innen februar neste år skal det avholdes en lenge utsatt kongress i partiet.
Av de fire partiene som gikk inn for den kontroversielle kriseavtalen med EU, «Memorandum 3», var det stort stemmetap, selv om pro-memorandumpartiene er representert med 258 av totalt 300 i nasjonalforsamlingen.
-Samlet tapte «memorandum-partiene» Anel, Syriza, ND og To Potami tre kvart million stemmer. Syriza mistet 325.000, men tok til gjengjeld stemmer fra To Potami og ND. Men 400.000 grekere som stemte Syriza i januar, har unnlatt å stemme nå. Dette er ettervirkninger av det som skjedde i juli da først det greske folk sa nei med 62 % flertall til EUs krisepakke, og Tsipras deretter gikk hen og undertegnet en avtale som var enda verre enn den han hadde avvist før folkeavstemninga. Det har vært en sjokkartet opplevelse for mange her.
Det er Rudi Rinaldi som oppsummerer valget. Han satt i den øverste ledelsen i Syriza, i sekretariatet med 11 medlemmer som leder i partiet Kommunistisk Organisasjon i Hellas, KOE. Jeg intervjuet ham i lokalene til KOE i bydelen Keramikos i Aten i går, kontorer som nå fraflyttes fordi partiet ikke lenger har råd til å fortsette i disse relativt dyre lokalene. Til tross for den politiske avstanden til Tsipras og hans krets, har Rinaldi blitt oppfattet som en lojal støttespiller for det nye partiprosjektet etter Syrizas formelle dannelse sommeren 2013. Også etter valget i januar har KOE opptrått lojalt utad, men innad har de reist kritikk mot Tsipras helt siden opptakten til den beryktede 20. februar-avtalen der EU tvang Syriza-regjeringa i kne første gang. I slutten av juli, etter inngåelsen av avtalen med EU og Troikaen (IMF, EUs sentralbank og EU-kommisjonen), trakk Rudi Rinaldi seg fra både sekretariatet og sentralkomiteen sammen med de andre fra KOE. Dermed var bruddet en realitet. Det ble etterfulgt av Venstreplattformens erklæring om å danne nytt parti for å stille til valg.
-Jeg prøver å få tak i Tsipras’ motiv. Hans hovedmål ved å skrive ut nyvalg var å ødelegge det konservative opposisjonspartiet, ND. Han unngikk den storkoalisjonen som både tyske og andre EU-politikere har ønsket seg. Han er en dyktig taktiker som også holder partiene Pasok og To Potami unna koalisjonen. Men han holder dem i reserve som støttepartier i en større koalisjon når den måtte behøves. Den situasjonen kan komme før vi vet ordet av det, for marginene som aksepteres fra EU-systemet nå er mye mindre enn tidligere. Tsipras prøver å administrere Hellas ved å kjøle ned den sosiale motstand som var med å løfte fram Syriza fra et fem-prosentparti til en opposisjonskraft etter 2012. Men det står saker i kø som vil skape motstand og sosial uro.
Schaübles ønske om Grexit ikke forlatt
-Selv om Tsipras har lykkes taktisk, har strategien sine begrensninger. Han rammer ikke den virkelige fienden, for den er utenfor Hellas’ grenser, dvs EUs tyskdominerte og aggressive nyliberalisme. Jeg kjenner Tsipras så godt at jeg kan si at han ikke tror at 155 folk i parlamentet, altså fem stemmers overvekt, vil bære gjennom hele den krevende prosessen med gjennomføring av «Memorandum 3». Når nedskjæringer, privatisering og deregulering skal gjennomføres uke for uke, vil Tsipras stå i daglig kontakt med EU. De har utpekt en egen superminister til å påse at avtalene følges opp, sier Rudi Rinaldo.
Denne superministeren, Maarten Verwey, kommer fra ledelsen i det nederlandske finansdepartmentet, er toppbyråkrat i EU-kommisjonen og nylig utnevnt som direktør for EUs strukturreform-støtteapparat (Structural Reform Support Service). Han kan kanskje best sammenliknes med en stattholder som skal holde orden på budsjettbalansen i det greske «lydriket».
-Den tidligere greske finansminister Varoufakis sier at ideen om å kaste Hellas ut av euroen, en Grexit, ikke er forlatt av den tyske finansminister Wolfgang Schäuble. Presset på Hellas vil være konstant, det minste avvik fra den opptrukne vei med budsjettkutt og andre innstrammingstiltak vil bli påtalt og marginene er mye mindre enn de var i første runde etter valget i januar. Det er vanskelig å si eksakt hva som er den tyske linja overfor Hellas, for det kan se ut som om Schäuble og Merkel spiller noe ulike roller. Men det kommer ingen gaver fra Tyskland i de forhandlingene som skal fortsette i henhold til Tsipras’ valgløfter, heller ikke når det gjelder de store forventninger han har gitt til forhandlingene om lettelser i den greske gjelda. Og her er vi ved et kjernepunkt i KOEs uenighet med Tsipras. Vi har hele tida krevd en offensiv kamp mot det korrupte systemet i Hellas. Og vi har krevd konfrontasjon i forhandlingene med EU. Men Tsipras har hele tida valgt kompromiss i håp om at det skulle føre fram. Dette er del av hans strategi med å dreie Syriza inn mot sentrum-venstre.aksen i gresk politikk. Det er lettere å se i ettertid at grunnlaget for dette ble lagt på Syrizas stiftelseskongress i 2013 der den mektige leder ble bygd opp på bekostning av partiets innflytelse. Siden har vi sett at statsministerens kontor i Maximou og kretsen rundt Tsipras har blitt stadig mer autonom og upåvirkelig, sier Rinaldi.
«Kuppet» 12. juli – partiapparat uten innflytelse
Allerede i oktober i fjor framsatte Rinaldi og KOEs folk i Syriza-ledelsen krav direkte til Tsipras om 1) å kjøre fram det geopolitiske kortet sterkere overfor EU, 2) å bekjempe det gamle og korrupte oligarksystemet i Hellas hardere og 3) å innta et mye mer kritisk syn på hele EU-systemet.
-Tsipras’ svar på dette var at det var feil tidspunkt å reise en slik kritikk. Dette var under opptakten til valget der vi lå an til å vinne. Han ga inntrykk av at en ny avtale med EU enkelt ville komme i stand. Siden har det ikke vært noe særmøte mellom KOEs folk og Tsipras, sier Rinaldi som er svært kritisk til hvordan partiapparatet har blitt sjaltet ut i avgjørende situasjoner:
-Det ble holdt to møter i den 200-medlemmers store sentralkomiteen under det første fire måneder med Syriza-regjering. Det vi opplevde hele tida var at resolusjoner ble laget i kontorene i Maximou, at kretsen rundt statsministeren ble supplert med folk som ikke var partimedlemmer og at Tsipras unngikk å lytte til råd fra ledende organer. Da 109 medlemmer av sentralkomiteen, altså et flertall, krevde at vi måtte komme med vårt syn på avtalen med EU da den var på trappene i juli, ble den ikke innkalt før 30. juli, altså to uker etter undertegnelsen.
-Da det nærmet seg forfall midt i mai på et av milliardlånene til IMF, krevde sekretariatet at lånet ikke skulle betales. Dette var et forsøk på å forhindre at alle landets finansielle ressurser ble tappet. Tsipras hadde før det gått inn for å samle inn kommunale fondsressurser for å kunne betjene lånene, og da jeg spurte ham om det var hans egen eller Troikaens ide, fikk jeg ikke svar. Kravet fra sekretariatet om å unnlate å betale IMF-lånet ble ikke fulgt. Det fins en rekke eksempler på ubesvarte spørsmål og brutte vedtak, sier Rinaldi og legger til at sekretariatsvedtaket om IMF ikke ble offentliggjort med begrunnelsen at det var et anti-regjeringsvedtak og partisekretæren sa opp jobben sin.
– Vi mener Tsipras hadde illusjoner om hva han kunne oppnå overfor EU, noe som allerede burde vært erkjent da EU hasteinnkalte til reforhandling av den gamle avtalen 11. februar, enda den utløp først 28. februar. Alt da tok de offensiven og tvang Syriza-forhandlerne i kne. EU truet med at bankene ville være tomme for penger og ekskluderte parlamentet i Aten fra å debattere situasjonen. På dette tidspunkt ville vi i KOE at gjeldsbetalingene til EU skulle fryses og at det burde settes inn tiltak for kapitalkontroll. Det skjedde kapitalflukt i full åpenhet for regjeringen og da det omsider ble satt inn tiltak, var det for seint. Dette må med når vi skal oppsummere hva som skjedde. Da Tsipras dro fra et Hellas som nettopp hadde stemt et overveldende nei til EUs krisepakke og rett til nye forhandlinger i Brussel for å underskrive en enda verre krisepakke, ble han overøst av tusener av meldinger fra folk som advarte mot å signere avtalen. Da han likevel ga etter for presset fra motparten og signerte, mente vi da og mener fortsatt at det var et kupp som skjedde natt til 13. juli. Det beseglet opposisjonens skjebne innad i Syriza.
– Jeg mener det står respekt av Tsipras’ innsats i forhandlingene på den måten at han klarte å få fram i lyset den knallharde linja som særlig Tyskland kjørte og at deres mål er å kappe Helles i stykker og biter. Men konsekvensen av at han ga etter for Brussels press er like fullt katastrofale for millioner av grekere.
Rinaldi mener at det nye partiet Folkelig enhet ikke er et alternativ for å bygge en ny opposisjon.
-Partilederen Lafazanis bærer som leder for Venstreplattformen et stort ansvar for at ikke det ble lagt større press på Tsipras og hans gruppe da vi satt i regjering sammen. De hadde fire statsråder og kunne brukt sin innflytelse. Men de hadde en lettvint kritikk og ingen konstruktiv vei å vise til når det gjaldt å bryte EU-avtalen. De mente at en overgang til drakmer skulle løse alle problemene, uten å anvise hvordan dette skulle skje. De ville framstå som Oxi-partiet og i et møte jeg hadde med Lafazanis viste at han hadde fullstendig overdrevne forestillinger om hva de skulle oppnå som nytt parti. De skulle få minst åtte prosent i valget, var hans påstand. De fikk litt over tredjeparten!
-Fronten bygges ikke på den måten. Nå må vi ta oss tid og gjenreise en front av de sosiale og faglige bevegelser som vil måtte reise seg når angrepene på folks levekår kommer. De første som vil reagere med stor motstand er antakelig bøndene når kravet om å doble skattene fra 13 til 26 % skal vedtas i parlamentet i høst, avslutter Rudi Rinaldi.
—
— Første gang publisert på bloggen til Halvor Fjermeros
