Kall det ikke godhet

0
Bombet skole i Syria (Human Rights Watch)

Den katastrofen som Vestens og oljediktaturenes krig mot Syria har påført det syriske folket kan vanskelig beskrives med ord. Fra 2011 har NATO og allierte lykkes i å ødelegge store deler av landets produksjonapparat og infrastruktur og drevet over fire millioner mennesker på flukt ut av landet og over 7 millioner på flukt i eget land. Millioner av mennesker lever i nød, og mennesker i nød har krav på hjelp. Punktum. Men ikke alle argumenter er like gode. Noen er direkte dårlige.

Det dårlige argumentet

Det dårlige argumentet er sånn: «Vi, vårt land, vårt fylke, vår kommune trenger denne arbeidskrafta. Vi tar gjerne i mot dem.» Hvorfor er det så dårlig et argument? La oss se på det.

Bombet skole i Syria (Human Rights Watch)
Bombet skole i Syria (Human Rights Watch)

Et ødelagt utdanningssystem

Før Vesten med allierte var så elskverdige å ødelegge Syria, hadde landet et av de beste utdanningssystemene i Midtøsten. Grunnskolen var offentlig, obligatorisk og gratis, og det videregående og høyere utdanningssystemet var av høy klasse, og sjøl på universitetsnivå var studieavgiftene lave. 94% av alle jenter tok utdanning. Den høyere utdanninga var spesielt god når det gjaldt ingeniørfag og medisin.

Men fire år med brutal krig har til en stor del ødelagt dette, skriver SOS barnebyer. I dag er det 2,2 millioner av Syrias 4,8 millioner barn i skolealder som ikke kan gå på skole på grunn av krigen. Og mer enn halv million av syriske flyktningebarn i utlandet er også uten skole.

Siden krigen startet er mer enn 4000 skoler i Syria ødelagt, skadet eller omgjort til midlertidige leire for flyktninger. Syriske barn har etter loven rett til utdanning, men krigen nekter dem denne retten.

Hjerneflukt

På grunn av krigen opplever Syria den største hjerneflukten, den «største flukten av menneskelig kapital», i hele den arabiske verden. Den ekstraordinære utvandringa av utdannede og kvalifiserte syrere, inkludert leger, forretningsfolk og ledere gjør stor langsiktig skade på landet. Blant flyktningene som har forlatt landet har opptil 30% høyere utdanning, 70% av landets helsepersonell hadde flyktet i følge en rapport fra juni 2013. Noen av landets fremste leger og professorer hadde forlatt landet, med den virkninga det har hatt for sjukehus og utdanningssystem.

Hjerneflukten rammer hele samfunnet, også statsforvaltninga lokalt og sentralt, skoler, fabrikker og annet næringsliv. I følge WHO har alle landets framste psykiatre og mer enn halvparten av legene i Homs forlatt landet. Sjukehus som drives av Den røde halvmåne mangler kirurger og annen medisinsk ekspertise, som de hadde før krigen.

Denne hjerneflukten skader landet på kort sikt, men den er kanskje vel så farlig på lang sikt. Når krigen tar slutt, skal landet bygges opp igjen, og da vil det være et stort behov for denne kompetansen. Men hvis de i mellomtida har etablert seg med gode jobber i Vesten, vil de da komme tilbake?

Hjerneflukt som plyndring

Den amerikanske samfunnskritikeren Ralph Nader skriver i en kronikk i al Jazeera under tittelen Why US brain drain harms developing countries at «selskaper i USA lokker høyt utdannet, billig utenlandsk arbeidskraft til landet på bekostning av amerikanere med samme kompetanse.»

The companies that have exported or outsourced American jobs and industries to low-wage countries are now ferociously lobbying Congress to enact legislation to more than double the number of skilled professionals they can import annually under H-1B visas from the developing world.

Greased by campaign contributions, this expanded brain drain drive on Capitol Hill and in the mass media is led by the super-profitable, tax-subsidised corporate welfare Kings of Silicon Valley – otherwise known as Google, Facebook, Oracle, Intel, Cisco and their northern neighbour, Microsoft.

Foreign workers trained in science, technology and engineering are preferred to their US counterparts because, in the words of economist Ross Eisenbrey of the Economic Policy Institute, they are indentured «people who could not switch employers to improve their wages or working conditions…. Too many are paid at wages below the average for their occupation and location: over half of all H-1B guest workers [there are already 500,000 such workers] are certified for wages in the bottom quarter of the wage scale».

Altså: man støvsuger utviklingsland for ferdig utdannet arbeidskraft og bruker dem til å skvise ut utdannede folk i USA, og de nyankomne plasseres lavest på lønnsskalaen.

For utviklingslanda betyr det at ingeniører, vitenskapsfolk, leger, sjukepleiere, data- og kommunikasjonseksperter og eksperter på logistikk og arkitektur, som disse landa har brukt mye penger på å utdanne, forsvinner for alltid fra disse landas økonomi. Korporasjonene i USA vender ryggen til landets egne utdannede folk og plyndrer fattige land for deres. Som Ralph Nader peker på, kan dette for de fattige landa få dødelige konsekvenser.

Som jeg har pekt på tidligere er hjerneflukten en form for imperialistisk utplyndring av fattige land:

Fra 1989 til 2009 opplevde Zambia at to tredeler av deres leger forsvant til Europa. Benin mistet halvparten av sine leger til Frankrike. En tredel av alle leger i Storbritannia har fått sin utdanning i andre og stort sett fattigere land. Det er anslått at Ghana bare i året 2004 tapte 35 millioner pund av det landet hadde investert i utdanning ved hjerneflukt til Storbritannia, mens Storbritannia tilsvarende sparte 65 millioner pund i opplæringskostnader ved å rekruttere ghanesisk helsepersonell.

Grunnleggende har et land to typer ressurser: sine råvarer og sin menneskelige kompetanse. Imperialismen har alltid plyndret fattige land for deres råvarer. Og nå plyndres de også for sine menneskelige ressurser.

Kall i det minste en spade for et graveredskap

I flyktningedebatten hører man ikke så reint sjelden at «vårt land, vårt fylke, vår kommune trenger denne arbeidskrafta, så de er hjertelig velkommen». Dette er argumenter som jeg også hører fra angivelig venstreorientert hold.

Og dette selges som nestekjærlighet og empati. Men hvem har betalt for denne arbeidskrafta? Hvem er det vi tar denne arbeidskrafta fra?

Mennesker i nød skal hjelpes. Punktum. Den aller beste hjelpen hadde vi gitt dem hvis vi ikke hadde vært med på å skape nøden i første omgang. Hvis ikke Vesten og oljediktaturene med Norge som villig støttespiller hadde kastet Syria ut i denne forferdelige krigen, så hadde skolene, sjukehusene og fabrikkene fortsatt fungert. Ungene ville ha gått på skole og legene ville ha tatt seg av pasienter.

(Er du for eksempel klar over at Norge (samtlige partier på stortinget) har stemt for en hel serie sanksjoner mot Syria, som har til mål å skade landets økonomi og samfunnsliv?)

Men på grunn av oss er landet ødelagt og millioner drevet på flukt. Det vil menneskevennene helst ikke snakke om. Og når de vil forsyne seg av den utdannede arbeidskrafta som Syria desperat kommer til å trenge for å få landet på fote igjen, så forventer de applaus!

Jeg skjønner godt at rike land gjerne vil ha syriske leger og ingeniører. De er høyt utdannet og dyktige. Og de godtar sikkert lavere lønn enn det deres kolleger i vest forlanger.

Men å tappe et fattig land for deres eksperter, er tjuveri, det er plyndring. La oss i det minste kalle ting ved deres rette navn.

 

.

 

 

Forrige artikkelDet stinker: – Fargerevolusjon i Libanon?
Neste artikkelBeväpna al-Qaida – föreslår 4-stjärnig USA-general och f.d CIA-boss
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).