oss 100 kroner!
Den typiske mannlige arbeideren med 100% jobb tjente i gjennomsnitt $50.383 i 2014. Med samme dollarverdi tjente en tilsvarende mannlig arbeider $53.294 i 1973.
Det er Brookings Institution som skriver dette. Brookings er en av de aller fremste tenketankene for eliten i USA.
For mannlige arbeidere i USA har det altså ikke vært noen som helst form for reallønnsutvikling på over 40 år. Tvert om, så er det snakk om en reallønnsnedgang. Dette til tross for at produktiviteten har økt med nesten 2,5 ganger.
Brookings dokumenterer altså en kraftig økning av utbyttingsgraden av arbeidere i USA. Det er spesielt den mannlige amerikanske arbeideren som er rammet. Medianinntekten for kvinnelige arbeidere har økt, men kvinnene har ikke innhentet menn. Og heller ikke kvinnelønna har stått i noe som helst forhold til den kraftige økninga av produktiviteten.
Justert for inflasjon har lønna til kvinnelige arbeiere økt med mer enn 30% fra 1973 til 2014, fra $30.182 til $39.621.
Brookings henter også fram en annen graf som er svært talende, nemlig forholdet mellom lønnsutvikling og produktivitetsutvikling. Den ser slik ut:
Denne grafen illustrerer noe jeg har drøftet tidligere.
Gullalderen tok slutt i 1973
I 1971 ble USA nødt til å forlate gullstandarden. Og i 1973 kom oljekrisa som på et øyeblikk sendte produksjonskostnadene rett i været. Den økonomiske krisa 1973–74 markerte slutten på gullalderen. Fram til da hadde den sosiale kapitalismen og sosialdemokratiet stort sett levert varene til arbeiderklassen. Velferden hadde økt, lønningene hadde økt og arbeiderklassens andel av verdiskapinga hadde økt på bekostning av kapitalen.
Det var i epoken 1948–73 at profittratene var så høye at kapitalismen kunne innrømme arbeiderklassen å ta del i veksten. Da profittene kom under press, var denne epoken brått slutt.
Les: Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa. Og: Kapitalismens krise – og reformismens.
Fra 1973 har kapitalismen vaklet fra krise til krise, men det overordnede perspektivet for kapitalistene har hele tida vært å redusere arbeidskraftas direkte og indirekte kostnader. Indirekte kostnader er sånt som velferdsordninger, helsevesen, skole, pensjoner og trygder, som fra kapitalistenes synspunkt representere forbruk av profitt. Profittraten har økt, men det har vært stadig vanskeligere for kapitalen å finne investeringsmuligheter som kunne gi tilstrekkelig profittmargin. Derfor har industrien blitt nedlagt og flyttet til lavkostland, ikke minst Kina. Og derfor har man vendt seg til finansmarkedet for å hente ut mest mulig profitt fra uproduktiv virksomhet. Det første tiåret av 2000-tallet har vært epoken med sammenbrudd for denne stategien.
Samtidig med at USAs arbeiderklasse er blitt parkert på sidelinja har de rikeste av de rike aldri vært rikere enn de er nå, skriver Bloomberg, «de er i en klasse for seg».
De rikeste 0,01% (hundredelsprosent, eller 1% av 1%) eier nå 11,1% av all formue i USA. De rikeste 16.000 familiene disponerer over 6000 milliarder dollar, ellefr like mye som de to tredelene som er nederst på stigen.
Les også The 0,00004% Community
