Det er nødvendig med et nasjonalt oppgjør om Libya-krigen

0
Ine Eriksen Søreide er stolt av bombingen av Libya.

Den rødgrønne regjeringa, med Jens Stoltenberg i spissen og hele Stortinget på slep, gjorde Norge til den villigste angriperen mot Libya i en krig som ødela landet og la det åpent for jihadistiske bander. De ansvarlige politikerne har prøvd å få nasjonen til å glemme denne forbrytelsen – godt hjulpet av medier som følger parolen «tier når det trengs». Men nå er det på tide å ta et oppgjør med denne verkebyllen og stille de ansvarlige til ansvar. Jeg har skrevet mange artikler om denne saka og har prøvd å få Stortingets kontrollkomité og Riksrevisjonen til å gå beslutningsprosessen etter i sømmene. Forgjeves. Men jeg gir meg ikke. Her er et uvalg av de artiklene jeg har skrevet om dette:

Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.
Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.

I januar 2012 sendte jeg et brev til riksrevisor Jørgen Kosmo:

Stoltenberg og Støre for Riksrett?

Åpent brev til riksrevisor Jørgen Kosmo

Herr riksrevisor

Norge deltok med militære styrker i krigen for å avsette Muammar al-Gaddafi og innsette en ny regjering.

Utenriksminister Støre sa i sin redegjørelse til Stortinget 9. mai 2011:

For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe fram.

Jeg går ut fra at du, herr riksrevisor, i likhet med meg, er urolig over hva norske styrker faktisk har vært med på i Libya.

Les mer her.

Kosmo svarte altså på brevet, nedlatende, men han svarte. Og som man kan se, sa han at dette ikke var en sak for Riksrevisjonen, men for kontrollkomiteen. Her går det an å argumentere for begge deler. Siden kontrollkomiteen hadde sviktet sin oppgave, hadde det vært fullt mulig for Riksrevisjonen å ta tak i saka. Man kunne for eksempel begynt med å forlange dokumentasjon for hele beslutningsveien som førte til denne bruken av penger og mannskap. Men etter å ha avvist å behandle saksa, skriver Kosmo: «For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre.» Altså behandler han den likevel, og trekker en konklusjon. Uten undersøkelser og uten dokumentasjon. Dermed kompromitterer han både seg sjøl og Riksrevisjonen.

Så stilte jeg spørsmål til statsministerens kontor for å finne ut hvem som hadde bestemt at Norge skulle gå til krig, og hva som var ordlyden på vedtaket:

 

Spørsmål jeg ikke får svar på

Jeg har stilt direkte spørsmål til tre forskjellige personer på statsministerens kontor, og til postmottaket på kontoret, men jeg får ikke svar.

Hvem fattet vedtaket?

Les mer her:

Det jeg fant ut var at det ikke hadde vært noe regjeringsmøte for å beslutte at Norge skulle gå til krig mot Libya. Det foreligger heller ikke noe formelt vedtak eller noe beslutningsgrunnlag for vedtaket. Dette er helt vilt. I et land der leger og lærere må bruke vanvittig mye av sin tid på rapportering og dokumentasjon, så finnes det ingen utrdening, intet beslutningsgrunnlag og ikke en gang noe formelt vedtak når landet går til krig for å ødelegge et land som ikke har gjort oss noe!

 

Jeg skrev følgende:

Stoltenberg og Støre brøt grunnloven!

For noen få dager siden reiste jeg spørsmålet om ikke Stoltenberg, Støre og Faremo burde stilles for riksrett. Det har vært en uhyre interessant erfaring, og jeg nærmer meg svaret.

Hva skjedde i mars 2011?

Les mer her:

 

Og hvem ga mandatet til å sende Norge i krig?

I en serie blogger har jeg prøvd å finne ut hvem som egentlig vedtok å sende Norge ut i krig mot Libya. Det har vært vanskelig å få svar fra statsministerens kontor, og dels har jeg fått svar på andre ting enn det jeg har spurt om. Men nå har jeg fått svar!

Les mer her:

 

Så kom Kristin Halvorsens sjølbiografi, som avslørte det jeg for så vidt alt hadde vist, nemlig at det ikke forelå noe krigsvedtak, men at det hele ble besluttet via sms og mobiltelefon.

 

Halvorsen bekrefter grunnlovsbruddet, men beklager ingenting

Utdanningsminister Kristin Halvorsen bekrefter nå indirekte at vedtaket om at Norge skulle gå til krig mot Libya brøt med grunnloven. Det er Aftenposten som gjengir utdrag av Halvorsens sjølbiografi der hun avslører regjeringas skandaløse hastverksvedtak om å sende Norge i krig. «– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Les mer her.

 

Siden SV aktivt støttet krigen mot Libya, stilte jeg spørsmålet:

Fornøyd med innsatsen i Libya, Solhjell?

Det er nå over ett år siden Norge ble med på NATOs krig i Libya. Det har vært uråd å få et klart svar på hvem som egentlig fattet vedtaket om at Norge skulle gå i krig, Stortinget var det i hvert fall ikke. Men alle stortingspartiene godkjente krigen etter at den var i gang. De sa alle sammen at de gikk til krig for å redde menneskeliv. Ett år etterpå er det grunn til å spørre om de er fornøyde med det de har oppnådd.

Les mer her.

 

I 2013 stilte jeg så kravet om en uavhengig granskning:

Libyakrigen: Krev uavhengig granskning!

Ære være NRK Brennpunkt. De har gravd fram viktige deler av sannheten om Norges og NATOs skitne krig i Libya. Men ingen ære til norsk presse fram til nå. De har latt den rødgrønne regjeringa slippe unna både med bruddene på den norske grunnloven og den fullstendig løgnaktige begrunnelsen for krigen. Og Stortinget lot det skje. Derfor må det en uavhengig granskning til.

Les mer her.

 

Ved treårsdagen for krigserklæringa stilte jeg spørsmålet:

Libyakrigen tre år – skal dere feire?

19. mars 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at Norge var klart for å sende kampfly til Libya. Norge erklærte dermed krig mot et av FNs medlemsland, uten at det fantes noen behandling i Stortinget. Ja, det fantes ikke en gang noe formelt regjeringsvedtak. De som støttet denne krigen sier at de er «stolte av den norske innsatsen» og at de «angrer ingenting». Så da skal de vel feire nå, da?

Les mer her:

Etterpå er det kommet fram at:

Libyakrigen: – Norge tøyde FN-mandatet

Klassekampen skriver 19. mai 2014 at tidsskriftet Militære studier har vudert Norges rolle i Libya-krigen i 2011 og har kommet til at Norge var aktivt delaktig i å tøye FN-mandatet.

Les mer her:

All dokumentasjon om Norges rolle i Libya-krigen viser at Jens Stoltenberg, som pådriver for krigen, bærer et særlig ansvar for de krigsforbrytelsene Norge har gjort seg skyldig i. Han krigskynisme sjokkerte også hans svenske partikamerater:

Still Stoltenberg for en krigsforbryterdomstol

Klassekampen skriver 15. oktober 2014 at Jens Stoltenberg «sjokkerte svenske svenske partifeller da han begrunnet Norges deltakelse i Libya-krigen. Bombingen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet», sa statsministeren ifølge ny bok.»

Les mer her:

Libya-krigen er ev stor, stygg skamplett på Norges nyere historie. Det er et nasjonalt traume som ikke går bort før det tas et grundig og ærlig oppgjør med det som hendte – og de ansvarlige er stilt til ansvar. Tida er overmoden.

 

 

 

Forrige artikkelEU utnevner økonomisk «tsar» som skal styre økonomien i Hellas
Neste artikkelEUs «energiuavhengighet» er en bløff
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).