Debatten om Libyakrigen fortsetter: – Om Libya, gransking og enøydhet

0

Professor Terje Tvedt skrev en knusende kronikk i Aftenposten der han blottstilte det politiske Norges argumentasjon og opptreden da Norge i 2011 gikk i spissen for den bombekampanjen som ødela Libya og la landet åpent fo jihaistiske bander. Dette falt Aftenpostens lederskribent tungt for brystet. Avisa prøvde å bagatellisere kritikken fra Tvedt og pynte på sin egen Libya-historie. Men i sitt tilsvar er ikke Tvedt nådig:

Aftenpostens leder 19. september med overskriften «Enøyd fra Tvedt om Libya», bekrefter den politiske elitens forvirring om hvordan man kan forstå verden og Norges rolle i den.

På den ene siden vedgår Aftenposten at Libya-krigen var et feilgrep, men mener på samme tid at det ikke er noen grunn til å støtte en gransking av hvorfor Norge helhjertet støttet bombekampanjen våren og sommeren 2011.

Lederskribenten er tydelig tynget av det nasjonale traumet Libya-krigen har skapt i norsk offentlighet.

Den sier at kronikken min bør leses og diskuteres, men er taus overfor hovedspørsmålet: Behovet for en nasjonal gransking. Løsningen er underlig: Forfatteren henger seg heller opp i om jeg ser med ett eller to øyne, og insisterer på at Norge har lært.

Sett utenfra er det jo nesten uforståelig at en avis, en journalistisk bedrift, ikke aktivt vil ha frem alle sider ved hvordan norske politikere og journalister tenkte da de var med på å skape verdenshistorie.

Hvordan er dette mulig?

Jeg oppfatter det siste som et retorisk spørsmål. Det har vist seg at enhver unnfallenhet fra dem som ved høytidelige anledninger kaler seg «den fjerde statsmakt» ikke bare har vært mulig, men det har vært normen.

I stedet for å rette blikket utover mot verden er avisen mest opptatt av å forsvare sitt rykte. Den versjonen som Aftenposten her gir av sin historie er imidlertid en retusjert utgave av hva avisen skrev om Libya.

Avisen siterer en leder skrevet før krigen startet, men later som om lederne skrevet 19. mars, 24. mars og 4. april – publisert i de dagene da Norge debuterte som bombenasjon i Afrika – ikke finnes. Hvis hukommelsen er så kort eller arkivet så dårlig i Aftenposten, kan jeg anbefale Atekst.

Orker avisens lederskribent å lese alt, vil han måtte trekke en helt annen og mer ubehagelig konklusjon om rasjonaliteten i Aftenpostens analyse av krigen og krigføringen.

Jeg nøyer meg med ett eksempel her: Den 19. mars argumenterte avisen på lederplass – og uten å diskutere motforestillinger eller mulige konsekvenser – at Norge burde delta militært og lederen ble avsluttet slik: «Nå er det ingen vei tilbake før Gadafi er styrtet».

Det var ikke noe mandat for denne krigen, og det var slett ikke noe mandat for å styrte Gaddafi. Sjøl Stoltenberg innrømte at å styrte Gaddafi «ville bryte med mandatet». Like fullt var det det Aftenposten gikk inn for. Kritisk presse?

Og Tvedt peker på, slik jeg har gjort mange ganger, at det var ingen saklig og rasjonell debatt i Stortinget.

Forrige artikkel– Tsipras er en dyktig taktiker – som har forlatt Syrizas program
Neste artikkelEU utnevner økonomisk «tsar» som skal styre økonomien i Hellas
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).