Syriakrigen: It’s the gas, stupid!

0

Mer enn 230.000 mennesker er drept i krigen i Syria siden 2011. Mer enn 4 millioner mennesker er på flukt og 7,6 millioner er fordrevne i eget land. Dette er en gigantisk humanitær katastrofe. Men hvorfor skjer det? Hva handler krigen om? (Tips: den handler ikke om demokrati.)

syria barn

Verdens største gassreservoar

I Persiabukta, utenfor Iran på den ene sida og Qatar på den andre, ligger verdens største gassfelt. De potensielle kundene til denne gassen er først og fremst Europa og Kina. Europa er energifattig og er totalt avhengig av leveransene fra først og fremst Norge og Russland for å holde samfunnet gående. Den som kontrollerer livlinja fra Midtøsten til Europa, vil langt på vei kontrollere Europa.

I 2011 undertegnet Iran, Irak og Syria en avtale om å bygge en gassledning fra det iranske South Pars-feltet til Middelhavet med sikte på gassleveranse til Europa. Fra Saudi Arabias synspunkt ville det bety at denne strategiske energilinja ville gå gjennom sjiakontrollert område, og det passet herskerne i Riyadh svært dårlig. Fra Qatars synspunkt betydde det at deres gass ville bli mindre relevant. Og fra USAs synspunkt betydde det at deres viktigste motstandere i regionen, nemlig Syria, og særlig Iran, ville få en strategisk fordel. (Fra Israels side handler det om å rive i stykker en av sine viktigste motstandere i Midtøsten, og å svekke Iran.)

Kampen om gassrørledningene

Krigen i Ukraina handler blant annet om å legge hindringer i veien for Russlands gasseksport til Europa. Det fantes et russisk prosejkt om å føre gass under Svartehavet til Bulgaria og videre opp gjennom Balkan til Tyskland og Italia. Det ble kalt South Stream og skulle ha stått ferdig i 2018. Men USA la press på regjeringa i Bulgaria og fikk den til å bryte kontrakten med Russland. Russiske Gazprom lanserte så etterfølgeren Turkish Stream, for å komme rundt Bulgaria via Hellas, men det er vel bare et tidsspørsmål før den også blir kansellert. USA vil for enhver pris hindre at Russland skal være den viktigste energileverandøren til Europa.

Det lille oljediktaturet Qatar, som er verdens rikeste land, har i følge Financial Times investert tre milliarder dollar i jihadistene i Syria. For Qatar, som er verdens tredje største gassprodusent, er dette ikke noe stort beløp. Men det har gjort grupper som IS rike på penger og våpen. Qatar er forresten en del av Obamas «allianse av de villige» som skal føre an i kampen mot IS.

Jihadistgruppene som kjemper for å styrte Assad i Syria er i første rekke finansiert fra Qatar, Saudi Arabia og Kuwait. Disse enevoldsstatene gjør ikke det for å fremme demokratiet, for å si det forsiktig.

Qatar ønsker å legge en gassledning fra sitt North Dome gjennom sunnikontrollerte områder i Jordan til Syria og Tyrkia, og derfra til Europa. Qatar vil ha det markedet i Europa som også Iran vil ha. Men da må Assad styrtes.

qatar gassrørledning

Jeg har behandlet dette i artikkelen Hvorfor investerer Qatar i jihadistene i Syria?

Absolutt enevelde med store ambisjoner

Med sine 1,7 millioner innbyggere, hvorav 20% qatarier, er ikke Qatar mye til stormakt. Med en stående styrke på snaue 12.000 mann er heller ikke landet særlig til militærmakt. Dette hindrer ikke emiren/Qatar i å drive imperialisme i stor målestokk. Inntil det siste har denne imperialismen i all hovedsak bestått i kapitaleksport. Fondet eier betydelige andeler i Barclays (en av verdens største banker, hovedkvarter i London), den sveitsiske banken Credit Suisse , i 2010 kjøpte de Harrods i London, de investerer tungt i eiendom i England, blant annet i London Olympic Park, Renzo Piano-skyskraperen The Shard, og ellers i luksusmerker som Vuitton, Moet, Hennesy, Porsche. De har kjøpt den franske fotballklubben Paris Saint-Germain, men mislyktes med Manchester United og Everton. I januar 2014 kjøpte Qatars væpnede styrker femstjerneskotellet Renaissance i BarcelonaQatar prøver å skaffe seg andeler i det europeiske fly- og våpenselskapet EADS (Airbus, Ariane m.m.).

Olje- og gassintektene har skapt et av verdens største investeringsfond, som emiren bruker som et effektivt politisk våpen.

Investering i krig

Det er en kjent sak at jihadistene i Libya fikk våpen og penger fra Qatar. Disse gruppene var allerede kjent for CIA som de viktigste rekrutteringskildene av jihadister til Afghanistan. Jihadistene fungerte som NATOs infanteri under krigen mot Libya og bidro til å gjøre krigen ekstra grusom. Etter Ghaddafis fall har jihadistene i Libya forsynt sine likesinnede i Mali med våpen. Hillary Clinton har innrømt at den gruppa som gjennomførte terrorangrepet på gassanlegget i In Amenas var væpnet fra Libya. Sommeren 2012 gikk den franske ukeavisa Le Canard Enchainé ut med påstander om at Qatar skaffet penger og våpen til jihadistene i Nord-Mali. Dette ble også fulgt opp av Jeune Afrique.

Og det finnes ingen som helst tvil om at Qatar, Saudi-Arabia og andre oljediktaturer forsyner jihadister med våpen for å ødelegge Syria. New York Times sier til og med at mesteparten av våpnene fra Saudi-Arabia og Qatar til Syria går til å væpne jihadistene.

Folk flykter fra en krig som handler om naturgass og markedskontroll

For oljediktaturene er krigen i Syria en investering i markedsadgang. For Saudi Arabia er den i tillegg en investering i å skape et sunnimuslimsk hegemoni med brodd mot Iran. Dette er klokkeklar imperialisme av det mest grumste slag. Hundretusener dør, millioner fordrives, hva betyr vel det hvis olje- og gassprofittene kan sikres i tiår framover?

Norge er nært alliert med Saudia Arabia og Qatar i tillegg til at vi gjør vårt beste for å være Pentagons villigste ludder. Derfor er det ikke noe merkelig at krigen og årsakene til krigen ikke diskuteres i Norge. Det passer olje- og våpenprofittørene å avlede folks oppmerksomhet fra deres virkelige motiver.

 

Les også:

Nyttige idioter

Hvorfor vil de ikke snakke om årsakene til masseflukten?

 

Forrige artikkelVem startade kriget i Syrien? Hade Assad fel?
Neste artikkelKorrupsjon på norsk: – Hillary Clinton fikk norske UD-millioner etter Støre-samtale
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).