Tyskland gikk i spissen for å ødelegge Jugoslavia, 20 år etter rømmer folk det ødelagte landet

0
Massemigrasjon fra Kosovo

Etter en hard frigjøringskamp mot tyske nazitropper klarte Jugoslavia å frigjøre seg ved egen kraft i 1945. I 1946 ble Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia erklært. Denne staten ble en økonomisk og sosial suksess. En periode hadde den sterk vekst, en anstendig levestandard, samt gratis helsevesen og utdanning. Jugoslavia var en velfungerende multietnisk stat, og var internasjonalt ledende i den alliansefrie bevegelsen. På 1990-tallet klarte NATO å splitte opp og ødelegge denne staten gjennom en serie kriger. Tyskland gikk i spissen for oppdelinga av Jugoslavia. Innbyggerne ble lovt en glitrende framtid i EU, hvis de bare støttet NATO og EU. Nå, vel tjue år etter, kommer en strøm av flyktninger for å få løftene innfridd – i Tyskland.

Massemigrasjon fra Kosovo
Massemigrasjon fra Kosovo

Frigjøringa og det sosialistiske Jugoslavia

Versaillestraktaten hadde opprettet Jugoslavia som uavhengig stat etter at Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket hadde tapt første verdenskrig. Under annen verdenskrig delte de fascistiske statene Tyskland, Italia, Bulgaria og Ungarn landet opp i flere små marionettstater.  Men de jugoslaviske partisanene klarte det som de færreste folk i Europa klarte under annen verdenskrig, nemlig å frigjøre landet sitt fra de tyske nazistyrkene ved egen hjelp. Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia ble opprettet i 1946, og en kort periode var landets leder, Josip Broz Tito, en stor helt blant den nye gruppa av sosialistiske land, inntil han røk uklar med Josef Stalin i 1948. Landet begynte å ta imot økonomisk hjelp fra USA, samtidig som det opprettholdt en skarp kritikk av NATO.

Landet var en føderasjon av seks republikker og to autonome områder (Kosovo og Vojvodina) og føderal hovedstad i Beograd. Femti- og sekstitallet ble en periode med sterk vekst. Folk fikk en rimelig levestandard, gratis helsevesen og utdanning, en måned betalt ferie og analfabetismen var langt på vei utryddet. Forventet levealder steg til 72 år. Bedriftene ble styrt av arbeiderråd. I prinsippet var folk sikret jobber, men arbeidsløsheten var svært høy, og mange arbeidere emigrerte for å jobbe i utlandet, blant annet i tysk og svensk industri.

Da prinsippene for bedriftsdemokratiet i Norge ble vedtatt under ledelse av Arbeiderpartiet, var det inspirert fra Jugoslavia. En periode sendte Norge pasienter til Jugoslavia til helsesentre der.

Jugoslavia og India gikk i spissen for å etablere den alliansefrie bevegelsen i FN, som en periode hadde stor innflytelse. Og da Tito døde i 1980 ble han hyllet over hele verden og toppledere fra de fleste land kom til Beograd for å delta i begravelsen. Samtidig slipte en del av dem knivene for å forberede oppdelinga av landet.

Krisa i Jugoslavia begynte med oljekrisa i 1973. Landet fikk en energiregning det ikke kunne betale og havnet i ei gjeldskrise. Det internasjonale pengefondet ga lån, men krevde til gjengjeld en beinhard nedskjæringspolitikk. Det var denne økonomiske sultekuren som fikk de etniske konfliktene til å blusse opp igjen.

Krigene for å dele opp Jugoslavia

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning var maktbalansen i Europa historie. Ingen kunne hindre Vesten i å dele opp Jugoslavia. Både tysk og amerikansk etterretningstjeneste  hadde vært aktive i landet lenge. Etter gjenforeninga av Tyskland gjenopptok tyskerne landets gamle ambisjoner på Balkan. Under ledelse av Helmut Kohl tok man sikte på å bringe de jugoslaviske republikkene Slovenia og Kroatia inn under tysk dominans, og for å oppnå det samarbeidet Tyskland med ultranasjonalistiske krefter, noen av dem med røtter i krigstidas fascistiske Ustasja-bevegelse.

Fire kriger måtte til før NATO hadde klart å dele opp Jugoslavia i marionettstater. Det avgjørende skrittet ble tatt da Tyskland ensidig anerkjente Kroatia som sjølstendig stat i 1991. Dette kom til og med overrumplende på USA, som derimot kom raskt etter. USAs foretrukne marionetter var de islamistene i Bosnia-Herzegovina og de albanske nasjonalistene i Kosovo. USA sikret seg da også en stor militærbase i Kosovo, Camp Bondsteel, som et springbrett mot Midtøsten og Russland. Og i Kosovo har USA dyrket fra en stat som best kan kalles en mafiastat.

Med støtte fra NATO kunne de kroatiske styrkene drive ut 600.000 serbere fra grenseområdet Krajina og skape det etniske rene Kroatia som Ustasja hadde drømt om. (Les artikkelen Krig i vår tid.)

Under ledelse av Kjell Magne Bondevik deltok Norge i Kosovokrigen i 1999 og bidro til å påføre Serbia store skader på infrastruktur og produksjonsbedrifter. De NATO- og EU-lojale elitene sikret seg sine privilegier, og Vesten var også raus med å se gjennom fingrene med massiv korrupsjon og omfattende økonomisk kriminalitet. Folkene ble lovt velstand, arbeid og utvikling hvis de underkastet seg NATO og EU.

Brutte løfter og elendighet

Det ble investert en del i de EU-lojale marionettstatene. Tyske og østerrikske banker tok over kroatisk bankvesen, og det ble bygd motorveier og boliger. Profitten gikk til utlandet og til å smøre lokale eliter. Økonomien er i fritt fall. Arbeidsløsheten i det tidligere Jugoslavia er skyhøy og stigende. Fattigdommen er stor. En studie fra The Economist Intelligence Unit skriver:

In 2014 real GDP in the western Balkans was still almost 10% below its 1989 level, whereas it was almost 60% higher on average in the countries that joined the EU in 2004-07. GDP per head in the western Balkans was only 27% of the average level in the EU15 countries, and roughly half the average level in the 2004–07 EU joiners.

BNP 10% under nivået i 1989! Det er hva bantustanene har fått ut av NATOs kriger og EUs «utviklingsprosjekter». Finanskrisa rammet dem hardt, og krisa i Hellas har gjort det enda verre. Kosovo er det aller fattigste landet i området. 30% av befolkninga lever i fattigdom og 10% har mindre en én dollar om dagen å leve av. Dette er fattig tredje-verden-nivå, midt i Europa. Uoffisielle data viser en arbeidsløshet på 40% og en ungdomsledighet på over 55%.

Ikke opprør, men masseutvandring

Mange analytikere har spurt om hvorfor elendigheten i ex-Jugoslavia ennå ikke har ført til opprør. Det kan være mange årsaker til det. Men nå stemmer folk med beina. I stedet for å gå til opprør for å få kontroll over sitt eget land, har de valgt å ta beina fatt for å komme seg til det lovede land. Når ikke EU har brakt velstand til dem, vil de søke den der den finnes – i Tyskland. Kosovarer utgjør nå den nest største gruppa av asylsøkere i Tyskland, etter syrerne. Så følger serbere og albanere på tredje og fjerde plass. De flykter fra nød og elendighet og mangel på muligheter. Så Tyskland får nå smake noe av prisen for en krig landet støtter (Syria) og en kolonipolitikk landet har gått i spissen for (Balkan).

Tyske myndigheter frykter nå at det vil komme 650.000 flyktninger til Tyskland i 2015. Det vi kan si helt sikkert, er at disse flyktningen ikke vil få sine drømmer innfridd. De flykter fra fattigdom og elendighet og vil ende i fattigdom og elendighet. Tyskland tar nå i bruk gamle konsentrasjonsleire fra annen verdenskrig for å innkvartere flyktningene.

Ikke almisser, men frigjøring

Flyktningenes situasjon er uverdig og fryktelig. Men når borgerlige humanister av alle slag, også noen som regner seg som sosialister, gjør dette til et flyktningespørsmål, så fungerer det som en tildekking av de virkelige forholda. De store flyktningegruppene kommer fra kriger som støttes eller er satt i gang av Vesten. Mange av de borgerlige humanistene støtter også disse krigene, slik som i Syria. Eller de gikk i spissen for bombinga og ødeleggelsene, slik Jens Stoltenberg og hans «rødgrønne» regjering gjorde i Libya.

Problemet er imperialismen, problemet er NATOs og USAs kriger for verdensherredømme. Problemet er EUs utarming av nasjonalstatene. Problemet er en kapitalisme som er inne i sin verste krise noensinne.

Mens de borgerlige humanistene gjør hva de kan for å unngå kritikk av imperialismen og kapitalismen, konkurrerer de gjerne om å gi almisser for å vise hvor gode de er. Massemigrasjonen vil ikke løse et eneste problem, bare skape nye. Man kan si mye om det gamle Jugoslavia, men det sikret de aller fleste innbyggerne en relativ velstand og et verdig liv. Det er mer enn man kan si om det et tyskdominert EU har å tilby sine bantustaner på Balkan i dag. Edvard Munch sa en gang: «Rikfolk stjeler fra samfunnet. Den rike som gir almisser, stjeler dobbelt. Han stjeler hjerter også.»

Almisser vil ikke gi kosovarer, serbere eller syrere verdighet og velstand. Det kan de bare oppnå ved å kjempe for sin egen frigjøring.

 

Les mitt hefte Balkankrigen (2000)

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

Forrige artikkelOverraskende ny ranking fra Verdensbanken
Neste artikkelBrasilien – Berättigad kritik? – ny ”färgrevolution”på gång?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).