Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0?

0

Den britiske kringkastingsmannen og venstreorienterte journalisten Paul Mason ga i 2015 ut boka Post-capitalism. Han presenterte den sjøl i en lang kronikk i The Guardian under tittelen «The end of capitalism has begun». Dette er et tema som interesserer meg og mine lesere, så jeg vil gjerne kommentere på grunnlag av artikkelen.

Kapitalismens slutt

Paul Mason, som er teknologiredaktør i Channel 4 News, tar utgangspunkt i hvordan kapitalismen er inne i ei krise, samtidig som det er venstresidas prosjekt som har brutt sammen. Men i den nye teknologien, og da spesielt informasjonsteknologien, ser han et nytt håp. Mason mener at kapitalismen skaper forutsetningene for sitt eget sammenbrudd. Slik føydalismen måtte vike for kapitalismen, mener han at kapitalismen må vike for det han kaller post-kapitalismen. Og slik kapitalismen oppsto og hadde sin første utvikling innafor rammene av det føydale samfunnet, mener han å se at postkapitalismen nå oppstår innafor rammene av kapitalismen, og vil skyve den til side.

Mason mener at postkapitalismen er mulig på grunn av tre store forandringer som er brakt fram av informasjonsteknologien:

  1. Den har redusert behovet for å arbeide og hvisket ut skillet mellom fritid og arbeid. Den kommende automasjonen i produksjonen vil redusere det nødvendige arbeidet en god del mer.
  2. Informasjonen undergraver markedets evne til korrekt prisdannelse. Markedet er basert på knapphet, mens informasjonen er nærmest ubegrenset. Systemets forsvarsmekanisme er å utvikle monopoler og privatisering av den samfunnsmessige informasjonen. Dette strider med menneskehetens grunnleggende behov, ikke bare for å overleve, men for å føre et anstendig liv.
  3. Vi ser en spontan utvikling av samarbeidende produksjon: varer, tjenester og organisasjoner som ikke lenger lystrer markedets diktat eller selskapenes hierarkier. Nesten ubemerket uthulder det nisjer i markedssystemet og store deler av økonomien begynner å bevege seg i en annen rytme. Parallelle valutaer, tidsbanker, kooperativer og sjøladministrerte enheter.

Som eksempler på det siste viser han til hvordan krisa i Hellas har ført til at det oppstår en hel serie kooperativer av forskjellige slag, slik det er beskrevet i en annen artikkel i The Guardian, nemlig Greece’s solidarity movement: ‘it’s a whole new model – and it’s working’.

Marx og kunnskapskapitalen

En spesielt interessant del av Masons artikkel er der han viser til et notat fra Karl Marx som er kalt Fragment on Machines, og som finnes i samlinga Grundrisse. Mason skriver:

In the “Fragment” Marx imagines an economy in which the main role of machines is to produce, and the main role of people is to supervise them. He was clear that, in such an economy, the main productive force would be information. The productive power of such machines as the automated cotton-spinning machine, the telegraph and the steam locomotive did not depend on the amount of labour it took to produce them but on the state of social knowledge. Organisation and knowledge, in other words, made a bigger contribution to productive power than the work of making and running the machines.

Given what Marxism was to become – a theory of exploitation based on the theft of labour time – this is a revolutionary statement. It suggests that, once knowledge becomes a productive force in its own right, outweighing the actual labour spent creating a machine, the big question becomes not one of “wages versus profits” but who controls what Marx called the “power of knowledge”.

Det springende punktet i Fragmentet som Mason viser til, er følgende hos Marx:

The development of fixed capital indicates to what degree general social knowledge has become a direct force of production, and to what degree, hence, the conditions of the process of social life itself have come under the control of the general intellect and been transformed in accordance with it; to what degree the powers of social production have been produced, not only in the form of knowledge, but also as immediate organs of social practice, of the real life process.

Marx snakker altså om et samfunn der produksjonen er så automatisert at det er kunnskapen om produksjonen som er den viktigste produktivkrafta, og der samfunnets rikdom ikke måles i arbeidstid, men i tilgjengelig tid. (Hele fragmentet finner her.)

Kritikk av Postkapitalismen

Marxisten Michael Roberts har skrevet en interessant og poengtert kritikk av Masons artikkel. (I likhet med meg har heller ikke Roberts lest boka ennå.) Noe av det viktigste i kritikken er at i følge Roberts avskriver Mason langt på vei proletariatet, og mener at det har tapt. Det til tross for at proletariatet i høyeste grad finnes i en globalisert verdensøkonomi der store deler av produksjonen er flyttet til lavkostland.

Roberts peker også på en vel optimistisk forestilling hos Mason om informasjonsrevolusjonen vil redusere arbeidstida under kapitalismen og på den måten føre gradvis til postkapitalisme. Roberts er også på hjemmebane når han kritiserer Masons forestillinger om hvordan priser dannes under kapitalismen.

Når det gjelder de greske og tilsvarende kooperativene, så mener Roberts at de enten vil bukke under eller bli profittorienterte bedrifter:

The trouble with these examples of the new world is that they are more like a desperate reaction to the crisis of capitalist production, as in Greece.  They will remain marginal, or be turned into profit-led operations competing in the market, as has happened to so many cooperatives and localist efforts over the last 150 years.

Roberts har også alvorlige innvendinger mot Masons utlegning av Marx, for Marx så overhodet ikke noen tendens til at klassekampen ville forsvinne. mens hos Mason så er det nettopp klassekampen som blir borte i bildet.

For Mason, the battle is between millions of people on their computers on the worldwide web (possibly in their pyjamas like me now) trying to change the world through the exchange of information against the forces of big business and their controlling structures.  This replaces the old labour versus capital struggles.

Det virker som Mason mener at kunnskapsrevolusjonen vil gå utenom motsigelsene i kapitalismen, verdiloven og kapitalens utbytting av arbeidet. Men det er ikke noe nytt i kunnskapsrevolusjonen på den måten. Det er bare bevissthandling fra arbeiderklassen som kan endre den måten samfunnet fungerer på.

Min vurdering

Jeg er langt på vei enig i kritikken til Roberts. Mason henfaller til en utopisk og reformistisk vurdering av teknologiens rolle, som noe uavhengig av klassekampen. Det holder jo å nevne hvordan de såkalte «sosiale mediene» som Facebook, Twitter osv. er totalt kontrollert av gigantiske kapitalistise konserner, som bruker dem til å maksimere profitt over hele verden.

Men jeg synes Roberts misbruker en anledning til sjøl å ta et skritt framover. Marx hadde visjoner om hvordan automasjon av produksjonen skulle gjøre det mulig

å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». (Marx: Verker i utvalg, Bind 2, Pax, Oslo 1970, s.73-74.)

Og Marx’ tanker om dette kommunistiske samfunnet er fortsatt friske og spennende 150 år etter at de ble skrevet ned.

Mason gir ikke svaret, men hans forsøk burde oppmuntre marxister til å konkretisere Marx’ tanker i lys av den nye teknologien som allerede foreligger. Det er ingen tvil om at vi ser hvordan kommunistiske samarbeidsformer oppstår og forsvinner igjen hele tida knyttet nettopp til den nye teknologien. Dette er ikke mer overraskende enn at Marx og Engels brukte eksempler fra religiøse kommunistiske kooperativer som eksempler på at samfunnet faktisk kan organiseres kollektivt, uten at det gjorde dem til reformister eller utopister.

Som Roberts sier, så fører ikke den nye teknologien til sosialismen eller kommunismen. Men den gir langt bedre forutsetninger for å utvikle et kommunistisk samfunn så snart arbeiderklassen har tatt makta. Den frigjorte tida og de store mulighetene til å tilegne seg den samfunnsmessige kunnskapen og kommunisere over hele verden vil gi arbeiderklassen helt andre forutsetinger til virkelig å kontrollere produksjonen.

Kommunisme 5.0

I boka Sammenbruddet har jeg lansert begrepet Kommunisme 5.0, som er kommunismen til Marx, slik han formulerte den i mange av sine skrifter, utfylt med moderne økonologisk innsikt (som Marx var en tidlig forløper for) og utstyrt med moderne informasjonsteknologi og dens muligheter.

I min visjon er ikke K5.0 bare en måte å organisere samfunnet på en gang i framtida. Det er en måte å føre klassekamp på allerede i dag. Roberts sier at kooperativer i dag er desperate tiltak som enten vil gå under eller bli profittorienterte. Helt sant, men det er ikke noe argument mot dem. Marx sier at arbeiderklassens enhet vil bryte sammen gang på gang, klasseorganiseringa vil bryte sammen under ytre og indre motsigelser. Fagforeninger kan bli borgerlige. Men det er ikke noe argument mot dem.

I motsetning til Roberts (?) mener jeg arbeiderklassen og de undertrykte bør omfavne de mulighetene den nye teknologien gir oss for å organisere oss, vinne erfaringer, skaffe oss kompetanse og kunnskaper – og føre klassekamp. Vi kommer til å bli slått ned, om igjen og om igjen, men vi kan lære masse i prosessen, slik at det blir mulig å starte på et høyere nivå neste gang.

Informasjonsteknologien gir monopolborgerskapet mange våpen mot oss som deres forgjengere ikke hadde. Men den gir sannelig også arbeiderklassen og de undertrykte muligheter til å føre en avansert klassekamp som ingen tidligere generasjon har hatt.

 

Les også: Fem artikler om framtida.

 

Forrige artikkelTolfArte 2015
Neste artikkelGoldman Sachs kjøper Fogh Rasmussen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).