1950 var året da det ble så bratt

0
Kapitalismen har sørget for en eksplosiv økning av energiforbruket. Denne formen for vekst er dødsdømt.

Min generasjon, etterkrigsgenerasjonen, har vendt seg til atadig økende vekst, og tror at det vil fortsette. I min tid har veksten i norsk økonomi vært på ca. 4% i året, og fortsatt publiseres det prognoser som sier at slik skal det også bli de neste 65 årene. Svært få tenker over at en vekst på 4% bety at økonomien skulle bli 50 ganger større på 100 år (eller 2550 ganger større på 200 år). Men alt tyder på at dette korte glimtet i menneskehetens historie ikke kan gjentas.

Den store akselerasjonen

Det var med den industrielle revolusjonen at menneskeheten virkelig begynte å sette spor etter seg på jordas overflate. Som Karl Marx og Friedrich Engels sier i Det kommunistiske manifest:

Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Siden all produksjon krever energi og siden nettopp nye energisystemer har vært den fysiske driveren i denne voldsomme veksten, kan dette godt visualiseres med veksten i verdens energiforbruk:

energibruk fra industrielle revolusjon

Denne figuren starter året etter publiseringa av Det kommunistiske manifest, og den viser at sjøl om Marx og Engels i sin tid opplevde kapitallismens enorme sprengkraft, så var det ingenting mot det som skulle komme. Men legg merke til én ting: Den egentlige eksplosjonen kom etter annen verdenskrig. om jeg har vist i tidligere artikler var kapitalismens egentlige gullalder i perioden 1945–1970. Den enorme ødeleggelsen av produktivkrefter under annen verdenskrig la grunnlaget for et svært høyt profittnivå i alle former for industri, og en tilsvarende vekst i produksjon og energiforbruk.

Det er dette som er den store akselerasjonen.

Knekkpunkt 1950

Tidsskriftet The Anthropocene Review har kartlagt 24 globale indikatorer som tilsammen gir et svært interessant bilde. Forskerne som står bak tidsskriftet mener at jorda er gått inn i en ny epoke, som de kaller antropocen. Dette begrepet ble foreslått av nobelprisvinneren og atmosfæreforskeren Paul Crutzen, som ser menneskelig påvirkning av jordens miljø som så betydelig at vi kan snakke om en ny geologisk epoke. Crutzen foreslo den industrielle revolusjonen som startpunkt for antropocen, og det er det gode argumenter for. Men de 24 indikatorene viser at det virkelige knekkpunktet kom rundt 1950.

primærenergi forbruk

Også her kan forbruket av primærenergi stå som representativt for tendensen. Men The Anthropocene Review viser at det samme i store trekk gjelder for de andre globale indikatorene. Se figur.

Menneskelig aktivitet, først og fremst det globale økonomiske systemet, er nå den fremste driveren for forandring av økosystemet jorda eller summen av planetens fysiske, kjemiske, biologiske og menneskelige prosesser.

Gullalderen

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000. Dette var en periode med ekstensiv vekst. Kapitalbasen ble bygd opp igjen og markedene vokste i rasende fart. Den gjennomsnittlige årlige veksten i Vest-Europa var på 4,5%. Den sterke veksten ga rom for den sosiale kapitalismen. Dette var kapitalismens egentige gullalder. Arbeidslønningene økte og velferdssamfunnet hadde sitt gjennombrudd og sitt høydepunkt. I USA og mange andre land holdt lønningene tritt med produktivitetsveksten i 25 år. Men gullalderen varte bare til ca. 1970 da USA måtte si endelig farvel til gullstandaren, og i 1973 sendte oljekrisa energiprisene til himmels. Fra da av har kapitalismen gått gjennom en serie kriser, og har forsøkt å løse problemene gjennom en serie angrep på arbeiderklassen. Dette har ført til en kraftig økning av klasseforskjellene og at den rikeste 1% av samfunnet igjen har like stor andel av nasjonalformuen som den hadde rundt 1900. Teknologiske revolusjoner har gjort det mulig å opprettholde veksten, men maskineriet har begynt å fuske. Eurosonen hadde i perioden 2001–2010 en årlig vekst på 1,1% og 2010–2014 på 0,7%.

I denne perioden har kapitalismens vekst kommet i de «framvoksende økonomiene», men de siste par åra har også denne veksten begynt å fuske.

Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

I artikkelen med denne tittelen har jeg prøvd å forklare hvorfor denne eksponentielle veksten ikke kan fortsette. I løpet av de siste seksti åra har min generasjon klart å bruke mer olje, kull, mineraler og andre lagerressurser enn alle de foregående generasjonene tilsammen! Det er et uhyrlig faktum. Og fortsatt tror de fleste at neste generasjon kan bruke fire ganger så mye som min generasjon har brukt. (Med bare 2% vekst i 70 år, blir forbruket fire ganger så stort som i dag.) Dette kolliderer ikke bare mot jordas fysiske tåleevne, det kolliderer mot grensene for sunn fornuft.

Prøv å se for deg menneskets 200 000 år på jorda som et døgn. I et døgn er det 1440 minutter. Grovt sett har vi brukt halvparten av karbonlagrene på 150 år. Lagt inn i denne tidsskalaen betyr det at alt dette er brukt det siste minuttet. I de første 1439 minuttene brukte menneskene nesten ikke noe av karbonlagrene. Det siste minuttet er halvparten av lagrene brent opp. Og langt over halvparten av dette igjen er brukt opp de siste 30 sekundene.

 

Forrige artikkelMindre enn 400 familier bak halvparten av valgstøtten i USA
Neste artikkelHavne­sel­ska­pet Yilport i Oslo har util­gjen­ge­lig ledelse. Hva sier Raymond Johansen?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).