USA: – Femti års krig mot IS?

0

Tyrkia har angivelig gått til krig mot Den islamske staten, enda landet har vært den viktigste forsyningslinja til IS, både når det gjelder rekrutter, utstyr og våpen. Og det første Tyrkia gjør når landet skal føre denne krigen, er å bombe den kurdiske PKK-geriljaen, som slåss mot IS. Tyrkisk presse sier at Tyrkia har vært mellommann for IS for å selge ulovlig irakisk og syrisk olje på verdensmarkedet. Samtidig varsler en ledende general i USA at krigen mot IS kan vare i femti år. Og mediene nøyer seg stort sett med å lese opp pressemeldinger fra NATO.

endless war

Tyrkia har sørget for inntekter til IS

Den tyrkiske nettavisa hurriyetdailynews.com skriver at IS tjener en million dollar om dagen på salg av svartebørsolje gjennom mellommenn i Tyrkia. Nettavisa siterer David Cohen i det amerikanske finansdepartementet som sier at man anslår at terrororganisasjonen får mellom en og tre millioner dollar i inntekter på det svarte oljesalget.

Dette, og den romslige støtten fra oljediktaturene ved Persiabukta, gjør at IS er den best finansierte terrororganisasjonen i verden. Inntekstkildene deres er foruten oljesalg, løsepenger, støtte fra rike donorer og inntekter fra ulike former for kriminell virksomhet.

NATO-landet Tyrkia har altså spilt og spiller en sentral rolle for å bygge opp og styrke IS. Som jeg pekte på i artikkelen Tyrkias støtte til islamistene i Syria:

I en tett allianse med Qatar og Det muslimske brorskapet har NATO-landet Tyrkia vært hovedinngangen for våpen og utenlandske krigere i Syria. Den islamske staten er avhengig av oljeeksport via Tyrkia og import av våpen og krigere gjennom Tyrkia. Al-Qaida-avleggeren Jabhat al Nusra, Ahrar al Sham og andre jihadistgrupper får våpen og krigere samme veien, blant annet for å angripe Syrias største by, Aleppo.

tyrkia militærfly

Tyrkia bomber PKK

I Tyrkia er det stor mistenksomhet overfor president Recep Erdoğan og hans angivelige krig mot IS. Det blir pekt på at terroraksjonen i den tyrkiske grensebyen Suruç 20. juli 2015 ga presidenten et beleilig påskudd til å starte en krig i Syria, der han både kunne slå til mot den kurdiske organisasjonen PKK og samtidig sikre seg gjenvalg i Tyrkia.

Og ganske riktig. Det første Tyrkia gjør etter krigserklæringa er nettopp å bombe PKK, ikke bare i Syria, men også i Irak. Hvis Tyrkias virkelige hensikt var å bekjempe IS, ville dette ha vært meningsløst. Det er stor enighet om at Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) fører en innbitt kamp mot IS, og at det nettopp utmerker seg i denne krigen. Nettavisa AlMonitor skriver at «PKK imponerer i kampen mot den islamske staten.»

Financial Times skrev i august 2014 at sjøl om PKK regnes som «terrorister» i Vesten, må det innrømmes at de er helt avgjørende i kampen mot IS.

Så hvis Tyrkia var virkelig seriøst opptatt av å bekjempe IS, så ville det være fullstendig meningsløst å bombe de styrkene som imponerer i sin helt avgjørende kamp mot jihadistene, ikke sant?

Tyrkia innkaller NATO-møte

Tyrkia har gått til det noe avanlige skrittet å bruke NATO-paktens artikkel 4 til å innkalle toppmøte i NATO 28. juli 2015. Denne paragrafen brukes til konsultasjon og solidaritet, men den utløser ikke nødvendigvis, som paragraf 5, en direkte medvirking fra NATOs side.

Likevel betyr det et langt skritt mot en ytterligere internasjonalisering av krigen i Syria. Nå har riktignok NATO lenge vært involvert i denne krigen. Allerede i desember 2012 utplasserte NATO Patriot-raketter på grensa til Syris, til stor applaus fra den daværende rødgrønne regjeringa.

I slutten av august 2013, var USA og Storbritannia klare til å gå til angrep på Syria. Flyene var klare, bombemålene var plukket ut – det sto om dager. USA (med Norge på slep) hadde for lengst utpekt Nasjonalkoalisjonen i Syria som «den legitime representanten for det syriske folket». (Les: Hvorfor krig mot Syria? Har de vettet i behold?)

Det ble ingen vestlig krig mot Syria. Det sørget Vladimir Putin for. For det første gjorde han det klart for USA at en krig med Syria fort ville bli en krig mot Russland, og dels ga han Obama en mulighet til å innstille angrepsplanene uten å miste ansikt. Putin gikk også til det uvanlige skrittet et prioritert innlegg i The New York Times der han skrev:

Leiesoldater fra arabiske land slåss der (i Syria) og hundrevis av militante fra vestlige land, til og med fra Russland deltar der, og er grunn til stor bekymring. Kan de ikke tenkes å vende tilbake til våre land med den erfaringa de får i Syria?

Ett år seinere spurte Washington Post om ikke det var Putin som hadde rett om Syria i 2013.

Det er grunn til å tenke over det Putins regjering insisterte på etter at volden (i Syria) begynte. I sin artikkel minte Putin leserne om at «Russland helt fra starten hadde anbefalt en fredelig dialog for å sette partene i Syria i stand til å utvikle et kompromissplan for landets framtid.»

Men nå kan NATO være tilbake på sporet. Tyrkia er trukket inn i krigen og USA får bruke flybaser i Tyrkia i sin resultatløse «krig mot IS».

Den handler om en nyoppdeling av Midtøsten

Syria og Irak er land som ble skapt på ruinene av første verdenskrig. Da Det osmanske riket falt sammen, sørget imperialistmaktene Frankrike og Storbritannia for å dele opp den sørlige delen av riket og fordelen den mellom seg. Men disse landa ble etter annen verdenskrig tatt over av den sekulære arabiske «sosialismen», og ble viktige hindringer både for USAs og Israels aggresjon i området.

Gjennom sine folkerettsstridige kriger mot Irak og sin støtte til jihadister i Syria, Irak og Libya, har USA lykkes i å rasere disse sekulære statene og skape kaos, krig og nød – og en islamistisk kalifat. USA var i 2012 fullstendig klar over at deres støtte til opprørene i Syria ville kunne føre til etableringa av et slikt kalifat, men så det som fordelaktig for sin egen politikk.

Den konservative gruppa Juridical Watch fikk rettens kjennelse i USA for å få utlevert hemmelige dokumenter fra den militære etterretningstjenesten (DIA). Disse dokumentene fra 7. august 2012 viser at samarbeidet med jihadistene ikke er noe hendelig uhell. Det er bevisst og målrettet. USA visste hva de gjorde og så med tilfredshet på planene om å skape et islamistisk kalifat i Syria. Det er et dokument på sju sider, og på side 5 kan man lese dette:

“… there is the possibility of establishing a declared or undeclared Salafist Principality in eastern Syria (Hasaka and Der Zor), and this is exactly what the supporting powers to the opposition want, in order to isolate the Syrian regime, which is considered the strategic depth of the Shia expansion (Iraq and Iran).”

Pentagon forutså altså at Den islamske staten ville oppstå som en direkte følge av USAs strategi, og så på muligheten for opprettelsen av et «salafistisk fyrstedømme» som positivt, fordi det ville svekke Assad. Og Pentagon visste om at disse salafistene fikk våpen fra våre allierte islamister i Libya.

Dette handler om å bruke jihadistene til å tegne kartet for Midtøsten på nytt, sli Robert Fisk skriver om i artikkelen The old partition of the Middle East is dead. I dread to think what will follow.

Femti års krig

Og Robert Fisk har grunn til å frykte hva som vil komme. På et møte i Aspen Security Forum i Colorado 26. juli 2015 sa sjef for USAs Special Operations Command (SOCOM) general Joseph Votel  at krigen mot Den islamske staten kan komme til å vare i femti år.

Dette er Krigen mot terror 2.0. Det var etter 11. september 2001 at George W. Bush lanserte Krigen mot terror, men som mange har pekt på, er terror en taktikk, og man nedkjemper ikke en taktikk med krig. Målet var definert slik at krigen aldri ville ta slutt. Fredsprisvinner Barack Obama lanserte seg som et brudd med krigspolitikken til Bush, men han er blitt noe ganske annet. Etter å ha bombet sju land på fem år har han nå gjennom sjefen for SOCOM lansert enda en evig krig.

Forrige artikkel– Er den stygge tyskeren tilbake?
Neste artikkelVaroufakis: – Vi hadde en plan B, men…
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).