Kan vi bryte forbannelsen og skape fortellinger vi kan tro på?

40

«A winner is a dreamer who never gives up» står det øverst på steigan.no. Dette er et sitat fra Nelson Mandela som jeg har vært dristig nok (eller frekk nok) til å sette som motto for det arbeidet jeg gjør her. I et godt og engasjert innlegg tar Achsel Ford (AF) opp denne tråden og spør:

Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ett eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?

kommunisme kvinne

Dette begynte med at AF skrev en kommentar til et par av mine artikler og at Johan Nygaard utfordret meg til å ta denne kommentaren i bearbeidet form inn som gjesteblogg, slik at vi kunne få en ordentlig diskusjon om dette svært viktige temaet. Jeg tente på dette, og her er vi. Johan Nygaard har også skrevet et svar til Achsel Ford under tittelen Den nye teknologien vil vekke våre evner. AF har gitt meg en nesten umulig utfordring: Lær meg å drømme som det monner!

Lar det seg gjøre? Jeg er sannelig ikke sikker. Men jeg er villig til å gjøre et forsøk, og heller dumme meg ut i forsøket.

Pandoras krukke

I gresk mytologi (hva kunne vel passe bedre i disse dager?) finnes det en fortelling om Pandora, verdens første kvinne. Gudene ga henne mange gaver. (Navnet betyr ”den som har fått alle gaver”.) Athene kledde henne opp, Afrodite ga henne skjønnhet, Apollon ga henne musikalitet og Hermes lærte henne å snakke.

Men farene lurte på henne. Prometheus hadde stjålet ilden fra Olympen og gitt den til menneskene, for å ”gi dem en gave ingen andre dyr hadde”. Dette gjorde sjefsguden Zeus så rasende at han bestemte seg for å hevne seg. Han sørget for å få Pandora gift med broren til Prometheus og som bryllupsgave ga Zeus dem ei leirkrukke, en pithos (feilaktig oversatt med eske). Men de fikk streng beskje om å ikke åpne krukka. Men som Zeus hadde regnet med, klarte ikke Pandora å motstå fristelsen. Hun åpnet krukka og ut slapp all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet. Hun rakk bare så vidt å sette på lokket slik at en eneste ting ble igjen: håpet.

Pandora åpner krukka
Pandora åpner krukka

Sivilisasjonens forbannelse

Dette er en arketypisk fortelling om menneskets grunnleggende problem. Vi har utviklet evnen til å omskape planeten, blant annet ved hjelp av ilden, men når vi gjør det skaper vi også de kreftene som ødelegger oss. Myten oppsto i den tida da jordbruksrevolusjonen hadde gjort det mulig å fø langt flere mennesker og skape byer og sivilisasjon. Jordbruksrevolusjonen skjedde for om lag 10.000 år siden, 400 generasjoner, et øyeblikk i planetens historie. Men det er særlig kapitalismen som har satt Prometheus-problemet på spissen. Som Marx og Engels skriver i Det kommunistiske manifest:

Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Men Zeus holder et kort mot oss. I løpet av de siste 150 årene har menneskeheten klart å forbruke halvparten av den oljen og gassen som har vært tilgjengelig fra tidenes morgen. Hvis vi sier at menneskeheten har eksistert i 200.000 år og vi sier at det utgjør et døgn, så tilsvarer 150 år et minutt. Vi har svidd av halvparten av denne energien på et minutt. (I tillegg har denne frenetiske virksomheten også tømt en rekke andre kritiske ressurser.)

Er det da i det hele tatt noe håp igjen i Pandoras krukke?

Fortsatt vekst en umulighet

Hvis jeg hadde svart AF med at ”ja, det er mulig å skape et sosialistisk vekstsamfunn som løser alle de problemene kapitalismen har skapt”, så hadde han hatt all mulig grunn til å avvise meg som en håpløs drømmer. Men det var faktisk det den gamle (og fortsatt eksisterende) sosialistiske tankegangen gikk ut på.

Like håpløst utopisk er det naturligvis å si at vi kan fortsette status quo. I min levealder har Norges BNP vokst med 4% i året. Hvis det skulle fortsette 100 år fram i tid, ville det bety at økonomien skulle bli femti ganger støre enn den er i dag. Den energien, de mineralene, den matjorda osv. finnes ikke. Glem det!

Faktisk imploderer systemet nå, mens vi snakker.

Sosialismens strategiske nederlag

Da Sovjetunionen gikk under og med den hele den ”sosialistiske blokka” så var det et verdenshistorisk nederlag, også for den sosialistiske tanken. Vi behøver ikke her diskutere om Sovjet var sosialistisk eller ei. Men sosialismen som narrativ fikk en katastrofal knekk, som den ikke er kommet seg over. Igjen sto den rovgriske kapitalismes TINA, – There Is No Alternative.

 

Og her begynner min drøm

I boka Sammenbruddet legger jeg fram et program som godt kan kalles øko-marxistisk. Jeg bygger det på Marx’ analyse av kapitalismen og kapitalakkumulasjonens rolle både som motor og som ødeleggende kraft i kapitalismens erobring av verden. Så kombinerer jeg den grunnleggende forståelsen Marx hadde av naturen og forholdet mellom naturen og mennesket (som jo også er natur) som jeg knytter opp mot moderne økologisk vitenskap og forståelse. Så forbinder jeg dette med moderne datavitenskap og teknologi som gjør det mulig både å styre produktivkreftene og formidle og dele informasjon og kunnskap på en revolusjonerende ny måte i forhold til bare for noen få generasjoner siden. Summen av dette kaller jeg Kommunisme 5.0, og jeg ser på den som det store menneskelige frigjøringsprosjektet.

Denne modellen krever ikke at vi skaper det nye mennesket. Menneskelig evolusjon skjer langsomt og mennesket er ikke evolvert for å takle en verden med over 7 milliarder av arten og globale problemer. Dette har Terje Bongard forklart ypperlig i boka Det biologiske mennesket. Skal det bli noen løsning på disse problemene, må vi klare å gjøre det med mennekser som oss, med alle våre feil og mangler. Modellen krever heller ikke at det oppstår noen ny teknologi som vi ikke har oversikt over i dag. Johan Nygaard nevner i sitt svar at hans far var med på å utvikle objektbasert programmering. Dette skapte grunnlaget for pek-og-klikk-teknologi og for at ethvert menneske kan mestre en datamaskin og gjør det for første gang i historien praktisk mulig at ”kokkepikene kan ta del i styret av staten”, som Lenin sa. Ikke bare det, men K5.0 praktiseres allerede i dag. Delingsøkonomien er et faktum, og det er folk på grasrota som ofte går i spissen for den. Stilt overfor den yrende kreativiteten folk viser når de bruker nettet til å dele, er det den globaliserte kapitalismen som framstår som en umoderne og kreativitetshindrende mastodont. K5.0 er ikke basert på en masterplan fra et nytt Roma eller sentralkomiteens politbyrå. Den er ikke et samfunnets Microsoft der alt må godkjennes i en sentral. K5.0 er åpen kildekode. Det som funker, det funker, og alle som vil kan være med å ”skrive sin del av kildekoden”.. Den er ikke begrenset av nasjonale eller sosiale grenser. Alle på hele kloden kan være med, og det slett ikke gitt at de som sitter sentralt et eller annet sted vil ha de beste løsningene. En forløper for K5.0 var Afrikas Che Guevara, Thomas Sankara fra Burkina Faso, som allerede på 1980-tallet drømte om å bruke datanettverk til å distribuere makt og informasjon i et av verdens aller fattigste land.

Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara
Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara

Aldri har menneskeheten stått overfor så store problemer som i dag. Ressursene tømmes og ødelegges så fort at det å skulle brødfø en befolkning på sju eller ni milliarder med vesentlig mindre olje og gass framstår som et enormt problem. Men aldri har heller menneskene hatt tilgang til en slik kunnskap om denne kloden vi bor på eller en teknologi som alle kan ta del i.

 

I never promised you a rose garden

Kjære Achsel, jeg kan ikke love deg en rosenhage, jeg kan ikke garantere at vi mennesker klarer å lure Zeus denne gangen heller. Kanskje problemene som vårt prometeusprosjekt har skapt er for store til at vi kan få noen av dem tilbake på krukka. Men vi har en fighting chance ved å utvikle et økologisk fellesskapssamfunn. Og det som er gøy er at vi ikke behøver å vente til en fjern utopisk framtid. Vi kan begynne nå.

Ta et bittelite eksempel på hva som er mulig. I 1969 tok Tron Øgrim og jeg initiativet til å skape en månedsavis med navn Klassekampen. Den var bygd på offsetteknologi og var moderne for sin tid. For å få ut ei ganske tynn avis i noen tusener eksemplarer hver måned måtte vi mobilisere hundrevis og etter hvert tusenvis av folk og vi måtte etter hvert samle inn millioner av kroner for å holde den gående.

Samvirkelagskafeen på Hasle der Tron Øgrim og Pål Steigan i oktober 1968 bestemte seg for å starte avisa Klassekampen
Samvirkelagskafeen på Hovin der Tron Øgrim (21) og Pål Steigan (19) i oktober 1968 bestemte seg for å starte avisa Klassekampen

Nå er det ei ny tid. Med bruk av internett og en enkel datamaskin har jeg aleine skapt ei nettavis som hver uke publiserer mer stoff enn Klassekampen gjorde som månedsavis og som når ut til langt flere. Dette er gjort uten penger og organisasjon. Og i tillegg kan leserne hver eneste dag være med på å forme innholdet fordi jeg praktiserer en demokratisk kommentarspalte. AF og Johan Nygaard har med sine innspill bidratt til å gjøre justeringer i nettavisas form og innhold. Folk behøver ikke å bære den ut. Den kan lastes ned over hele kloden rett etter at jeg har trykt ”send”. (Totalt er steigan.no lastet ned i 170 land per 1. juli 2015.) Hadde jeg hatt med meg et Bryn/Hellerud SUF av i dag på dette prosjektet og en 20-30 skribenter av min type, så skulle vi ha skapt ei nettavis som ville ha vært i stand til å konkurrere med de største mediehusene i Norge på aktualitet og kvalitet. Og vi ville ha kunnet gjøre dette til en kostnad som ville være en brøkdel av ei rotasjonspresse. Og med en så liten organisasjon skulle vi også ha vært i stand til å lage en nettbasert TV-stasjon med daglige sendinger.

Når dette er mulig i et sånt lite mikrokosmos, tenk da hva som kan være mulig når folk over hele verden ser at de kan begynne å ta sin skjebne i sine egne hender, og at de kan begynne å gjøre det nå. Og endelig finnes det ei bru mellom taktikk og strategi. Når vi begynner å skape på denne måten sammen med andre mennesker forandrer vi vår egen måte å tenke på, og vi begynner å eksperimentere med modeller for framtida.

Les: Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt.

Nye narrativer og metaforer

Jeg har forstått, eller tror jeg har forstått, at vi mennesker ikke kan tenke uten narrativer og metaforer. Du kan fôre folk med argumenter, statistikk og logikk til krampa tar deg. Hvis du ikke kan uttrykke det i metaforer og fortellinger de kan henge på, så spiller det ingen rolle. Du taper uansett hvor gode argumenter du har. Hjernen vår er sånn. Den er ikke så kjapp, så for å takle en komplisert verden trenger den oversiktlige bilder og fortellinger. Det er derfor medier og propagandaapparat er så viktig. De opprettholder den rådende fortellinga og gjør at selv tungtveiende motargumenter har liten sjanse til å trenge gjennom. Dessuten gjør narrativer noe med hjernene våre. (Les: Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre.)

Sosialismen var en slik fortelling, den bar oppe drømmer, forhåpninger og ambisjoner som fikk folk til å yte store ofre for å kjempe for et annet samfunn. Sosialismen er ikke lenger en slik bærende fortelling. Les programmene til sosialistiske partier, så ser du at sjøl de ikke klarer å gi noe troverdig liv til drømmen.

K5.0 er en prototyp på en slik ny narrativ og den har metaforer som kan erstatte de destruktive tenkemåtene av i dag. Om man vil kalle den noe annet, så er det greit for meg.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

40 KOMMENTARER

  1. Er det slik at vi er laget sånn at vi ikke kan bygge sterke og effektive organisasjoner uten narrative metaforer.
    For det er vel det det betyr dersom «vi mennesker ikke kan tenke uten narrativer og metaforer». Eller?
    Dette er et meget interessant spørsmål, og for meg virker det avgjørende i forhold til Achsels påstander.
    Ser jeg bakover i historien, er alle sivilisasjoner bygd på narrativer, og jeg ser stort sett religiøse.
    Vi har eksempler på at religion har vært en enorm organisatorisk kraft og opphav til imponerende sivilisasjoner, så velorganisert som vi knapt finner i dagens verden. Vi ser den fortsatt virksom i moderne konflikter.
    Er det da sånn at menneskets hang til religion i mangel på kunnskap og etterlevninger av denne kulturen som er årsak til dette, eller er det behovet for narrative metaforer generelt nedfelt i mennesket gjennom evolusjonen?
    Jeg er ikke fagmann på feltet og kan ikke svare.
    De sosialistiske massebevegelsene har vært fri for religion, men dogmer har blitt benyttet som erstatning.
    Men hva med målet? «Det klasseløse samfunn» Er det også et narrativ eller et vitenskapelig fundert mål?
    Selv om vi aldri kommer dit fordi menneskeheten graver sin egen grav, kan det allikevel være en mulig løsning å jobbe mot.
    Jeg greier ikke å forestille meg et alternativt framtidssamfunn som et klassesamfunn og jeg kan heller ikke se for meg at et klasseløst samfunn kan bygges med narrative metaforer som redskap

    • Du spør om målet, det klasseløse samfunn, er et narrativ eller et vitenskapelig fundert mål. For hva det måtte være verdt, jeg tipper «narrativ». 😀 Just my two cents.

      I parentes, det kan hende det er vitenskapelig fundert også, det spørs akkurat hvem du spør. I et økoperspektiv bør det absolutt være det.

      Men: Spiller det noen rolle? Tror ikke det. Vi må jo snakke om hva vi driver med, både før og mens vi gjør det, og ha en rimelig forestilling om hvorfor og hva vi vil med det for å kunne samarbeide om et felles delmål eller det overordnede mål uansett. En eller annen form for forestilling om det som ennå ikke finnes må jo formes og formidles, og forhåpentligvis da med en smule forførerisk kraft, skal man få mange ræver opp av sofaen for å dra (dit) sammen i flokk.

      Om du vil kalle det et nytt narrativ eller en presentasjon av en idé om et fremtidssamfunn, valgflesk eller visjon, soria moria eller fata morgana er ikke så viktig, tror jeg. Noe må man faktisk si om saken, og da er jo fort et narrativ eller to i støpeskjeen. Selv om man mener at man har regna det ut og er god i matte (vitenskapelig fundert), er ikke svaret noe man kan trylle politikk ut av, tror jeg. Det vitenskapelige og kvantiserbare blir en del av narrativet, av diskursen.

      Noe annet som også er sikkert, er at veien til en viss grad blir til mens man går enten man liker det eller ikke, så uansett hva «det» heter er det nok kontinuerlig klart for justeringer. Men jeg tror ikke det er så dumt å prøve å skape sterke narrativer og bevisst jobbe med dem som nettopp det. Saken er jo at det er nettopp det «de andre» har gjort til en kunstform allerede, og resultatene er slående, om enn nedslående. Vi kan ikke være dårligere på det, skal det bli noe moment. Jeg trenger i hvert fall et.

      Men én sak som pinadø burde være mulig å selge bedre enn i dag uten et eneste nytt narrativ, om så bare på pur frykt, er fred.

      Fredsbevegelsen, fredsbevegelsen, fredsbevegelsen!

      • Den viktige forbindelsen mellom narrativ og vitenskap er at vitenskapen kan hjelpe oss til å avsløre ugyldige narrativer, og den kan gjøre oss i stand til å akseptere enda mer visjonære narrativer enn dem vi hittil har ansett som grensen for hva som er «realistisk».

        For meg ble det en skjellsettende opplevelse å se filmen A Beautiful Mind fra 2001 om John Nash, spillteoretikeren som vant Nobelprisen i økonomi i 1994. Nash beviste nemlig gjennom matematiske modeller noe som spenner beina under mange kynikere, og som muliggjør nye myter med større fantasifullhet og visjonær kraft. Det Nash beviste var at et det er ikke noen motsetning mellom det å strebe for egen posisjon og det å arbeide for fellesskapet beste. Tvert imot. Ved å holde et delt fokus mellom egen utvikling og felleskapets utvikling vil man oppnå de optimale resultater, Faktisk bedre enn dersom man «ofrer» seg for «saka».

  2. Eg er mykje einig i at moderne informasjonsteknologi gjer mogleg samhandlingsformer som verkar veldig lovande med tanke på organisering av framtidige samfunn. Det er au openbert at det kapitalistiske systemet på dette området utgjer ein gedigen bremsekloss, og at utviklinga av programvare o.l. kunne ha vore lenger framme dersom informasjonsflyten hadde vore heilt fri og tilgjengeleg for alle. EIt døme på korleis «farleg» ny teknologi tvingar utviklinga framover er effekten fildeling har hatt på underhaldningsbransjen, der det einaste verkeleg effektive mottiltaket blei å lansere ulike strøymetenestar som mellom anna Spotify. Utan å påstå at ikkje fanst betre løysingar for oss vanlege musikkinteresserte (strøymetenestane er trass alt eit slags kompromiss), så er det likevel ei langt betre ordning enn den gamle med sine vanvittig overprisa produkt i form av CD og Vinyl. Berre musikkbransjen har grunn til å klage på denne utviklinga, men det er berre fordi den er basert på heilt utdaterte, kapitalistiske prinsipp for måten å drive verksemda si på.

    Men: Trass i at teknologi gjer mogleg slike spennande ting, er det au ei viktig hake ved den. Informasjonsteknologi er betinga av eit høgteknologisamfunn. Det er absolutt ikkje usannsynleg at me vil oppleve ein eller annan slags sivilisatorisk kollaps i den ikkje altfor fjerne framtida, og da er det slett ikkje sikkert at det lenger er eit grunnlag for å organisere seg ved hjelp av datateknologi. Nettopp på grunn av denne moglege kollapsen er slike ting som nedbygging av matjord og forureining av elver og sjøar, så alvorlege. Skulle menneska hamne i ein slik situasjon er det derfor viktig at me har slike forteljingar, som du er inne på, å tru på, for da kan me tilpasse ei slik forteljing etter tilhøva og skape eit bra samfunn au under tilhøve som er langt meir primitive enn notidas. Med andre ord bør ei slik stor forteljing, så langt det let seg gjera, ikkje vera betinga av eit visst teknologisk nivå, men kunne gjennomførast (i ulik grad) på tvers mange ulike tihøve.

    Og forresten: Dersom det, mot tilsynelatande alle odds, skulle lukkast å realisere eit sosialistisk samfunn i framtida, så kan ein etter mitt syn heller ikkje ha ei haldning som er fullstendig laissez faire med omsyn til kva for organisasjonsformer som kan tillatast. Eit verkeleg økososialistisk samfunn, med vekt særleg på økologisk, kan ikkje tillate organisasjonsformer og verksemder som på sikt kan bidra til å etablere kapitalisme på ny. Nettopp av denne grunn står eit parti som MDG fram som veldig naive, for å tillate ein kapitalistisk sektor er det same som å blottleggje samfunnet fullstendig for kapitalismens gradvise tilbaketog. Nettopp i Sovjet var dette sjiktet med på å undergrave folks tiltru til det sosialistiske prosjektet over tid. Dette fordi ein kapitalistisk måte å drive på og ein sosialistisk og økologisk måte å drive på, står i fullstendig motstrid til einannan. Det eine må nødvendigvis undergrave det andre. Derfor tykkjer eg det er like greit å seia beint fram at i eit økososialistisk samfunn kan slike tendensar rett og slett ikkje tolererast.

  3. Denne drøftingen trenger alle som har som mål å bytte ut kapitalismen med et sosialistisk økonomisk system. det globale sosialistiske systemet, hovedsaklig, basert på den sovjetiske modellen fungerte ikke og vil ikke gjenoppstå. Framtidige sosialistiske samfunn vil være ulike basert på hvert lands forutsetninger. Men grunnleggende visjonære «drømmer» om demokrati, rettferd og en global solidaritet vil inspirere oss til til politisk engasjement for å nå fram til slike samfunn. I dag er fredsarbeidet grunnlaget for alt videre politisk arbeid. Uten ferd blir alt meningsløst. De sosialistiske ideer er ikke glemt i dagens verden. Noen få land holder fast ved både Marx og Lenin til manges forundring, ikke minst i Norge. Siden jeg selv lever i Vietnam opplever jeg stadig norske sosialdemokrater som etterlyser sosialismen i Vietnam. Merkelig å oppleve deres skuffelse. Vietnams vei fra det de selv omtaler som en primitiv sosialisme og utviklingen mot en utviklet sosialisme, som de selv mener nå rundt 2020, bærer i seg alle tradisjonelle sosialistiske verdier. Vietnam går en økonomisk vei ingen har gått før dem. I dag har Vietnam en politisk styrt økonomi, men heller ikke Vietnams kommunistiske parti vet 100% hvordan sosialismen vil framtre i framtida. Heldigvis.
    Vi kommunister og de som ønsker og vil avskaffe det kapitalistiske systemet vil bli stilt ovenfor de samme økonomiske og politiske utfordringene. I dette politiske arbeidet trenger vi visjonene om et rettferdig sosialt samfunn og en grensesprengende internasjonal solidaritet og en åpen kontinuerlig drøfting av veien vi må gå.
    Teoretisk drøfting er nødvendig, men det er bare et aktivt politisk organisasjonarbeid som vil kunne reise en ny kapitalismekritisk bevegelse som har sosialismen som mål i Norge. Det rører seg på denne fronten i dagens Europa. Hva venter vi på?

  4. Etter at Både Nygaard og nå Steigan har forklart meg at det nok allikevel ikke blir noen rosenhage rundt neste sving, og at jeg må regne med en del mer av samme slaget på kort sikt (søren også, jeg hadde mine bange anelser!), er det tilstrekkelige nivå av døds- og sannsynlighetsforakt heldigvis gjenopprettet for en stund, og jeg synes her er mer anslag til noe, mer rastløshet og flere gode tanker og innspill enn på lenge, utover det rent redaksjonelle.

    Når det gjelder dette med håp, som jeg litt naivt og litt infamt etterlyste begrunnelser for, var Gunnar Holth på ballen og sa det som det var med en gang:

    «««Argumenter» er rasjonelle greier, Aksel. Det vil forundre meg om det ikke vil ta en del tid før noen har noe slikt å gi deg. Men du kan få et irrasjonelt et så lenge. Karen Blixen formulerer det omtrent slik: «Drømmene våre er beviset for at det vi drømmer om er virkelig.»»

    For min del koker det alltid ned til at det bare føles bedre, ja rett og slett er morsommere å fortsette å prøve enn å la være, uansett odds, så lenge det er mulig å vri seg i tvangstrøya.

    Siden Steigan innleder med gresk mytologi, får jeg støtte meg til Albert Camus, som konkluderer Myten om Sisyfos med at det er mulig å leve uten håp, og at vi må anta at Sisyfos var lykkelig.

    Fredsbevegelsen, fredsbevegelsen, fredsbevegelsen!

  5. Litt mer om narrativet: Jo klarere bildet er på forhånd, jo kortere er veien, og jo mer dras man mot det. Jo mer man fokuserer på bildet av problemene man vil vekk fra, jo mer henger det ved en som en klamp om foten. I politiske debatter m/ publikum, type valgkamp på tv, beskylder alltid opponenter hverandre for å klage på det som blir gjort eller foreslått, men at de ikke klarer å si noe eller nok om hva de selv vil i stedet for dette. Det som foregår i den grisebingen der vil jeg ikke dvele ved, men slår fast at det er nødvendig å ha mest mulig visjonært og positivt å melde utover den obligatoriske klagesangen over tingenes begredelige og livsfarlige tilstand slik den fortoner seg i øyeblikket.

  6. Ser jeg inn i krystallkula er det mye å se på overflata. Stirrer jeg lenger inn i den er det stort sett tåke.
    Det er upløyd mark.
    Ja, veien må i stor grad lages når vi går.
    Kanskje denne debatten bør flyttes litt frem i tid.
    Hvilke problemer står foran oss og hvordan skal vi møte dem?

    • Sett at vi skulle bli enige om å legge min analysemodell til grunn og sett at tilstrekkelig mange av oss begynner å organisere oss og andre langs de linjene jeg trekker opp, så har det praktisk betydning her og nå. Globalistene vil knuse det vi har av organisasjoner og gjøre oss til lettmanipulerte atomer. Vårt svar må være å bygge motstandskamp i dybden og bredden. Folk kommer til å trenge mer enn interesseorganisasjoner. De kommer til å trenge sjølhjelpsorganer som kan takle akutte kriser som den i Hellas. Folkebevegelser trenger nettverk av ekspertise som de ikke sjøl rår over. Folk må lære seg å styre produksjon og distribusjon gjennom å faktisk gjøre det. Det vil bli aktuelt å lage parallelle pengesystemer som kan holde arbeid og liv i gang når bankene stenger. Fredsbevegelse, klassekamp, pensjonskamp, kamp mot TTIP og EØS, alt dette er deler av dette store prosjektet som må peke framover til tida etter kapitalismens sammenbrudd.

      • Mye kommer til å trenges,for å kunne snu den økonomisk/politiske situasjon.Både organisering og propaganda.
        Dog.Det kan neppe lykkes,om resultatet skal være en tilbakevending til Økologi.
        Da ender det med ,at man bytter «den revolusjonære situasjon,der de styrte ikke kan styre,og de styrte ikke lengre vil styres»-med et (nytt) 0-punkt.Hvorfra den nye virkelighet skal bygges.Da ut fra en slags ervhvervet sosial bevissthet.
        Det er da ikke bare avisa Klassekampen som har ett upassende navn.Klassekamp som historisk drivkraft er borte.

        Kampen mot frihandelsekstremismen kan ikke føres,med framgang,om resultatet blir Jordbruk på subsistens -nivå.
        Når Syd-Europeere nå gjennåpner gamle åkerlapper,er det av rein nød.Fint-men ikke noe teknologisk godt utgangspunkt for fornyelse.
        Og lykkes det,med småskala produksjon,hvilket det gjør mange steder,så blir produsenten kjøpt opp.Eller den overlever i sin lille skala-til små grupper kunder.I Danmark finnes halv-hippie produsenter.Men utkantdanmark forlanger noe annet,for å kunne overleve.Derfor er det ikke der det semmes på Alternativet,men DF.
        Det er fristende å ta Brecht til hjelp-«man kan ikke velge seg et annet folk.»

        I Norge er vi forlengst kommet dit,at stor deler av Grønnsaksproduksjonen er avhengig av billig utenlandsk sesongarbeidskraft.
        Kanskje hele produksjonene kunne flytes ut-og dermed behovet for innleid arbeidskaft kunne synke? De land som har,både naturgrunnlag-ved flere årlige avlingsmuligheter,og stort overskudd av arbeidskraft,kunne utnytte disse resurser,og ikke sende overskuddsarbeidskraften over Middelhavet.

        For å si det på en annen,litt mere brutal måte,Det evt.e kapitalismens sammenbrudd som forutsettes,vil ikke kunne være noe grunnlag for en «Ny verdensordning,der alle mennesker -og evt. nasjoner-lever på samme økonomiske nivå.»Det blir ikke noe null- punkt.Det kommer bl.a. arbeiderklassen i «Vesten» til å motsette seg.Med god grunn.

        • Det er ikke noe som heter tilbake til økologi. Økosystemene vil selvfølgelig alltid være vår betingelse for å leve på jorda. Det handler om å utvikle mer intelligente måter å samspille med økosystemet, og kanskje helberede det i den grad vi har bidratt til å ødelegge naturens egen helberedelsesevne. Vi vil også ha behov for stordrift i fremtiden, men altså mer økologisk i samspill med jordsmonnet. Vi kan ikke fortsette med industrilandbrukets utarming av jordsmonnet, og vi kan ikke ha et system hvor kapitalintensiv stordrift utkonkurrerer arbeidsintensiv småskalaproduksjon. Jeg gjentar fra mitt svar til Pål på denne tråden om at matproduksjonen må frigjøres fra den industrikapitalistisk logikken som er i konflikt med landbrukets iboende logikk.

          • Og denne iboende logikk-hvilke svar inneholder den,om hvem som skal yte denne lavintensive arbeidskraft,til hvilken betaling? Hva skal varene få koste? Skal bonden,staten -eller hvem-betale for arbeidskraften?
            Den Kollektiviserte eiendomspolitikk antar jeg ikke er en løsning.Da gjennstår mange andre varianter.Men de sysselsatte må ha lønn.Og varene må kunne selges,på et eller annet marked.
            Og ellers er vel denne lavintensive produksjon,om noe,et ugjenndrivelig argument for lavere befolkningsvekst.
            Fordi det krever større arealer,og gir mindre avlinger.En god mulighet for å bli kvitt undersysselsetning,om behovet for føde synker .Flere lager bedre mat,til færre kunder.
            Noe det er grunnlag for i store deler av Europa.De land som har for stor -vekst,må da IKKE (få) overføre den undersysselsatte befolkning hit,men begrense sin vekst,evt.ved subsistensjordbruk isteden for -migrasjon.

            Noen «Verdens kommunisme» blir det dog ikke utav slikt.Men en bedre verden ,det kunne det bli.En verden uten de 4 friheter.Hvilket ,selvfølgelig ,vil kunne kalles «nasjonalisme.»Det er dog bedre enn den nasjons-og demokrati løse kapitalisme.

  7. Tidlig i forrige århundre formulerte Rudolf Nilsen et slagord gjennom dikt som har satt spor etter seg helt
    frem til i dag. Særlig blant ungdommen:
    «Det gjelder å redde vår jord»
    Det har vel aldri vært mer aktuelt og aldri mer åpenbart enn nå.
    Hva med navn på fremtidsavisen din Pål?

  8. Det burde ikke være noe problem.
    De har jo et svært så kledelig reservenavn.
    «Venstresidens dagsavis». Da har de med hele røkla.

  9. Vi står ovenfor minst tre store utfordringer som hver for seg kan ta knekken på menneskeheten, og alle andre heter også for den saks skyld:
    Økonomisk kollaps.
    Verdenskrig med atomvåpen og helvete på jord.
    Og en miljøkrise.
    Alle disse krisene er veldig nær og man kan jo diskutere hvem som rammer først.
    Etter hvert som folk greier å heise opp øyelokka, ser de rett inn i denne virkeligheten.
    Derfor Rudolfs gamle slagord.
    Det bør ha en sentral plass. Selv de mest forstokka krigshisserne og kyniske kapitalister har objektiv interesse av å bevare sin egen rase.
    Jeg kan ikke tenke meg en mer samlende parole enn denne i dagens situasjon.
    » Det gjelder å redde vår jord»

    • «Selv de mest forstokka krigshisserne og kyniske kapitalister har objektiv interesse av å bevare sin egen rase.»

      Ikke hvis de vil fremskynde Dommedag av religiøse grunner. F.eks. finnes det angivelig noen konservative politikere som ønsker at bibelske endetidsprofetier skal gå i oppfyllelse fortest mulig. Også innen islam (o.a. religioner) finnes det nok mennesker som vil fremtvinge en snarlig apokalypse.

  10. Jeg opplever et gledelig samsvar mellom Påls forestillinger om Kommunisme 5.0 og de forestillingene jeg selv arbeider med. Forestillingen om et klasseløst samfunn har jeg derimot innvendinger mot. Et avansert samfunn med arbeidsdelig vil vel nødvendigvis innebære

    Jeg insisterer altså på at vi i narrativet må ta hele imperialismens tidsalder i betraktning og tolke verdensbildene, krigene, religionenes forbannelse, demokratibevegelsen, den greske rasjonelle tradisjonens subjektivistiske spekulasjoner og beregninger, naturvitenskapen, kapitalismen, teknologiutviklingen og kommunismen i lys av dette.

    Da blir fortellingen at finanskapitalismens herjinger med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag representerer imperiaismens siste groteske krampetrekninger.,

    og at vi allerede har tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den teknologien som vil danne basis for neste epokes globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur som altså ligger i kortene.

    Jeg føyer inn disse formuleringene ved så mange anledninger som mulig i de sammenhengene jeg skriver i for å appellere til lesernes intuitive gjenkjennelse.

    Hvordan blir veien gjennom sammenbruddet og over terskelen til neste epoke? Det skriver også Pål fornuftig om, og disse forestillingene kan vi videreutvikle. Her følger en liten ansats som følger opp Pål.

    En viktig trend er at teknologien gjør stadig flere arbeidsoppgaver stedsuavhengige. En annen trend er at byene blir stadig mer sosialt og miljømessig belastet. En tredje trend er at industriell naturressursforvaltning i primærnæringene viser seg hverken sosialt, økonomisk eller økologisk bærekraftig. Det er en latent konflikt mellom den industrikapitalistiske logikkens ideal om å utjevne forskjeller og variasjoner, og landbrukets logikk som nettopp må tilpasse seg variasjonene og (sesong og vær) svingningene i naturen, og spille på lag med naturens egen regenereringsevne. Industribruk evner således ikke å utnytte naturgrunnlaget i fullt monn fordi store områder ikke blir drivverdige innenfor dette paradigmet. De lettdrevne områden som blir utnyttet utarmes av de kapitalintensive dyrkningsformene.

    Eiendomsforholdene i landruket trues av denne utviklingen. Den kapitalen som akkumuleres i omsetningsleddet brukes i stadig større grad til å overta matjorden. Den blåblå regjeringen forsøker å fjerne det bolverket vi her hjemme har bygget mot en slik utvikling. Over hele verden ser vi at industriell og kapitalintensiv monokulturell stordrift konkurrerer ut distribuert, arbeidsintensiv småskala vekselbruk. Men når landbruket underordnes industrikapitalistisk logikk, faller landbruket uavvendelig inn under loven om fallende marginer. Det finnes ikke et eksempel på kloden vår hvor økofiendtlig, kapitalintensiv monokulturell industriell stordrift har en sunn, robust og bærekraftig økonomi. Men når slik stordrift konkurrerer ut distribuert småskala vekselbruk som utnytter naturgrunnlaget mye bedre, bryter samtidig de sosiale strukturene som kan distribuere maten til de pengemessig fattige sammen. Samtidig medfører dette at vi kaster over en tredel av maten. Vi produserer altså nok mat til å fø tolv milliarder mennesker på jorden, og naturgrunnlaget gir oss anledning til å fø mange flere. Men da må matproduksjonen frigjøres fra industrikapitalistisk logikk.

    Vi kan se for oss at folk i den fasen av livet hvor de har ansvaret for barneoppdragelse vil foretrekke å ta med seg sine stedsuavhengige arbeidsoppgaver ut av de belastetede urbane områdene og flytte ut i distriktene, og kanskje bare ha et par møtedager i regionale eller nasjonale sentra. Etter videregående skole vil ungdommen ha behov for å flytte til mer urbane områder for å søke nye impulser.

    Hvis vi skal investere mer av oljefondet i vedlikeholdsetterslepet og ny, klimarobust infrastruktur som også må vedlikeholdes, vil det generere mange nye arbeidsplasser i distriktene. Dette vil også gi grunnlag for økt omsetning av varer og tjenester i distriktene. Hensynet til balansen i forholdet mellom innenlandsøkonomien og omgivende økonomier tilsier at økte investeringer i innenlandsøkonomien vil kreve en omfattende, politisk styrt arbeidsinnvandring. Hensynet til balansen i innenlandsøkonomien vil da gjøre det ønskelig at arbeidsinnvandrerne tar med seg sine familier og i stor grad blir boende i landet vårt. Det vil også lette integreringen og spare oss for de store sosiale og kulturelle belastningene som en markedsstyrt innvandring uavvendelig medfører.

    Hvis vi benytter importvernet til å legge tilrette for en distribuert diversifisering av produktdspekteret i en innenlandskonkurranse basert på kvalitet, vil det være det beste for jorda, for de sosiale strukturene og for folkehelsa. Hvis vi ser for oss at boliger og landbrukseiendommer i distriktene i en viss utstrekning omstruktureres som omsettelige bo- og drivepliktsandeler, vil det kunne bidra til å løse problemet med at økologisk småskala vekselbruk er arbeidsintensivt i sesonger. Dette kan også være en offensiv strategi mot at kapitalen i omsetningsleddet overtar matjorda i en vertikal integrering. Da vil den fremdeles hovedansvarlige ansvarlige bonden likevel få frigjort noe bunden kapital og bli mindre bundet til jorden. Folk vil kunne se en sosial, pedagogisk og terapeutisk egenverdi å delta i naturressursforvaltningen i den perioden av livet hvor de har oppdrageransvar – vil avlaste familiens pengeøkonomi med en bytteøkonomi – og samtidig oppnå en viss verdiøkning ved å jobbe på sin egen kapital – altså den omsettelige bo- og drivepliktsandelen.

    Ingenting av dette er mulig innenfor EØS. Men frigjort fra EØS-avtalens forbannelser blir vi fri til å følge opp en slik moderne systemorientert forståelse av de økologiske, sosiale og økonomiske samspillene.

  11. Obs! jeg glemte å fullføre første avsnitt i oventående innlegg. Altså:

    Jeg opplever et gledelig samsvar mellom Påls forestillinger om Kommunisme 5.0 og de forestillingene jeg selv arbeider med. Forestillingen om et klasseløst samfunn har jeg derimot innvendinger mot. Et avansert samfunn med arbeidsdeling vil vel nødvendigvis innebære en eller annen for for klasseinndeling? Det er vel heller en sosial og økonomisk rettferdighet i forholdet mellom klassene vi ønsker oss?

  12. EIt lite spørsmål til Steigan: Tykkjer du i ettertid det var rett av AKP å leggja seg sjølv ned, all den tid det var eit parti som i det minste dro fordel av ei relativt suksessrik historie og som hadde etablert seg djupt i folks medvit? Etter mitt syn skal ein ikkje undervurdere betydinga historie og tradisjon kan ha for ei rørsle (berre dette kan bidra til å halde eit narrativ ved like), og med tanke på at Rødt ser ut til å no vera eit meir eller mindre stranda prosjekt, så er eg freista til å meine at det, for den revolusjonære kampen i Noreg sin del, hadde vore betra å la AKP leva. No var aldri eg sjølv ein del av AKP (til det var eg litt for ung den gongen det var aktuelt), så det kan naturlegvis hende at eg tek veldig feil og at AKP på 2000-talet var eit prosjekt dømt til undergang.

  13. Nå som vi er enige om at vi må ha fortellinger og bilder for å forstå verden omkring oss, kan det være på tide å se litt på hvordan man bryter ned andre sitt narrativ?

    Det første man gjør er å lytte etter stillheten, dvs hva de som følger det fientlige narrativet ikke ønsker at det snakkes om, hvorpå man begynner å snakke om nettopp dette.

    Et godt utgangspunkt vil være å snakke om at vi mennesker er flokkdyr, slik at de med mediemakt kan selge oss narrativer om at kritikere er forferdelige mennesker, og derved bruke vår frykt for å bli kastet ut av flokken, for å få kritikere til å bedrive selvsensur.

    Nå er frykt for å miste status i flokken, hva vi må benytte oss av også, men da vi ikke har makt til å gi gjeldsslaver sparken, eller henge de ut i media som onde mennesker, er det latterliggjøring som fungerer.

    Steigans begrep om «sentrums ekstremisme» er f.eks. en god start.

  14. Men det er ikke disse som står bak krisene KZ. De er alle forårsaket av vårt økonomiske system, og vi får ikke gjort så mye med dem før det settes ut av spill, tror jeg.

  15. Vil ikke et framtidssamfunn med arbeidsdeling bare være en restart på kapitalismen Johan?
    Det blir varebytte og handel og vi er i gang. Det er så langt jeg kan se.
    Jeg har tidligere nevnt det velorganiserte Incasamfunnet. De hadde ikke betalingsysten. Gull var Inti’s (solen) farve. Sølv var månens tåre. Naivt og vakkert, men vi får ikke det moderne høyteknologiske mennesket med på den. Derimot tjenestegjorde de 3 til 4 måneder i året for Inkaen. Altså en skatt.
    Vi kan lære mye av å se oss tilbake, men dette veldig klassedelte samfunnet er ingen modell.
    Jeg tror kapitalismen er siste stopp for klassesamfunn og dermed arbeidsdeling slik vi kjenner den.
    Veien til det klasseløse samfunn er for meg også svært uklar, – og skummel. Men det er vår eneste sjangse.

    • Et avansert samfunn vil ha behov for arbeidsdeling og pengesystem. Eiendomsforholdene må reformeres. Klasse knyttet til eiendomsforhold, inntekt og privilegier er forkastelig. Arbeid er fellesskap. Som fellesskap kan arbeid oppleves som kjærlighet. Målstyringsvanviddets og finanskapitalismens mangel på respekt for arbeid er under menneskets verdighet. Teknologien gir anledning til at vi i større grad organiserer vår deltakelse i arbeidet selv, slik at vi kan bruke flere av våre egenskaper i arbeidslivet – slik at professorer i stedet for å jogge på asfalten kan delta i fysisk arbeid for å bevare helsa.

    • «Vil ikke et framtidssamfunn med arbeidsdeling bare være en restart på kapitalismen Johan?»

      Jeg har også en liten kommentar til dette.

      Det er vitenskapelig konsensus at steinalderen ikke tok slutt fordi folk gikk tom for stein. Det må ha vært noe annet.
      Og en ting til som det heller ikke var, var at Homo sapiens plutselig fikk en helt annen og bedre hjerne, annerledes driftsliv, instinkter eller nedarvede, evolusjonært tilpassede egenskaper. Vi fikk kort og godt ikke byttet ut vår artshistorie i smug over natta.
      Og heller ikke i dag (steinalderen er jo faktisk ikke så lenge siden i et evolusjonsperspektiv) er vi grunnleggende sett spesielt forskjellig fra våre formødre og -fedre i hulen. Vi har rukket å akkumulere masse instrumentell kunnskap, en del viten om oss selv og funnet opp mye rart. Språkets muligheter og skriftens tilblivelse har vært avgjørende for veien vi har gått. Og på vårt beste kan sikkert noen se gudeglimtet i våre øyne. Men vi har fremdeles en masse bagasje vi ikke blir kvitt uten videre. Og viktig, vi er og blir ikke helt like. Dette enkle faktum i seg selv vil i et hvert samfunn avspeiles på alle nivåer av organisering og aktivitet. Og det er nok slik at en del av de egenskapene som har vist seg gunstige for seleksjon er de samme som i mellommenneskelige forhold kan fremtre som alt annet enn hederlige eller forenlige med hverken et klasseløst eller fullstendig arbeidsdelt samfunn.
      Noen av disse egenskapene er krefter som når de manifesteres i handling uten begrensning skaper samfunnsklasser by default. Som alle vet, finnes det folk som hele livet har fremvist et enormt trøkk når det gjelder å ta initiativ og bygge strukturer man kan sitte på toppen av. Noen ligger tilsynelatende alltid et hakk foran i å se muligheter og posisjoner. Noen er bare smartere og kanskje sleipere enn andre. Vi er ikke demokrater og uegennyttige tvers igjennom alle sammen. Vi er ikke bare «snille». Egenskaper som i diagnosemanualen kvalifiserer for anti-sosial personlighetsforstyrrelse (psykopati), vil ofte kunne gjenfinnes som vinneregenskaper i næringslivet. I alle spesielt politisk interesserte/ aktive miljøer omtales og omtenkes «folk flest» som «folk flest», ingen mener for alvor at alle noensinne kommer til å være politisk skolerte eller engasjerte, og selv Høire vet at det ikke bare er skattetrykket som gjør at ikke absolutt alle nordmenn driver en pølsbod. Forskjellene på folk kommer ikke bare av et allerede etablert «urettferdig system» eller andre ytre omstendigheter.

      Og nå kommer det litt triste, eller i hvert fall sikkert litt politisk ukorrekte: Derfor vil et flertall egentlig alltid være litt i lomma på disse ustoppelige blant oss, hvis mennesketype for øyeblikket i stor grad utgjør den harde kjerne av makt i de eksisterende kapitalstiske og imperialistiske strukturer. Steigan har påpekt hvilken kraft som kan ligge i en liten, men dedikert og kompetent gruppes godt organiserte samhandling. Dette er mønsteret i åpne revolusjoner og kupp, såvel som dannelse av større folkebevegelser. Kraften i massene mobiliseres altså av noen, ikke av «seg selv». Potensialet er der (og ikke minst for vold, dessverre), men alle får ikke den samme idéen samtidig av seg selv. Revolusjonen har også sine klasser. Men kraften i den dedikerte og samhandlende gruppe kan også sees i utfoldelse i dag, i alle de små og større åpne og skjulte konspiratoriske forbindelser mellom de mektigste aktører, der det tross alt på et punkt koker ned til individnivå og mindre nettverk på toppen av enorme sådanne.

      Jeg vet at vi venter på Godot og et paradigmeskifte, men på middels sikt tror jeg det er et faktum at et fremtidssamfunn vil som før måtte finne måter å systemisk temme visse dypt forankrede tilbøyeligheter på. Hvilke virkemidler er vi villige til å bruke? Hvordan unngå ikke-regulære maktstrukturer og korrupte tilstander på håndheversiden? Det er fint hvis alle psykopater bestemmer seg for å slutte med det samtidig, men ikke noe vi kan forvente. Det er tross alt en tilstand som ikke preges av synderlig mye sykdomsinnsikt eller trang til endring av noe annet enn maset til de ubrukelige undersåttene man omgir seg med. Men unger får’em.

      Det har vært skrevet utallige hyllemetre politisk teori/ samfunnsteori/ økonomi om de grunnleggende problemstillingene ved både å forsøke å balansere kreftene for et noenlunde rettferdig og omsorgspreget mål samtidig som man gir et visst spillerom både for personlige initiativ og ulike individuelle livsløp, og det å utnytte strukturene til det ytterste for egen vinning i et kapitalstisk spillperspektiv. Men all erfaring viser at kun dersom folk frivillig tar ansvar for tanken om at «alle skal med», er sin brors hyrde så og si, lar være å misbruke makt, muligheter, tillit og gunstige posisjoner, er det mulig opprettholde et noenlunde humant og inkluderende samfunn over tid. Små sammenhenger er der dette best kan realiseres, jfr. Bongard igjen, men vi er jo blitt skikkelig mange nå, og henger foreløpig rimelig godt klistret sammen globalt økonomisk, om enn med ulike roller og privilegier.

      Inntil videre må vi regne med såkalte interessemotsetninger og foretaksomme folk som vil noe annet enn å hindre gjenoppblomstring av kapitalismen etter dens kollaps. Vi kan ikke akkurat starte i den enden der vi begynner å giljotinere borgerskapet igjen, synes jeg. Et fremtidssamfunn preget av fullstendig frivillig og lystbetont underkastelse for Den Store Tanken, der de smarteste ikke lurer hverken de mindre smarte eller seg selv innimellom, kun engasjerer seg i aktivitet til fellesskapets beste og på kveldstid, med store pedagogiske evner, belærer sine mindre kvikke medmennesker om Tanken til vi alle forstår fullt ut og blir om mulig enda lykkeligere, det høres ut som noe som kan bli en stund til, og da i verste fall eventuelt kanskje som den mest vellykkede totalitære dys- eller utopi noensinne.

      Nå må vi ta inn over oss hva Steigan snakker om litt lenger opp, tenke praktisk, møte folk, bygge nettverk:

      «Globalistene vil knuse det vi har av organisasjoner og gjøre oss til lettmanipulerte atomer. Vårt svar må være å bygge motstandskamp i dybden og bredden. Folk kommer til å trenge mer enn interesseorganisasjoner. De kommer til å trenge sjølhjelpsorganer som kan takle akutte kriser som den i Hellas. Folkebevegelser trenger nettverk av ekspertise som de ikke sjøl rår over. Folk må lære seg å styre produksjon og distribusjon gjennom å faktisk gjøre det. Det vil bli aktuelt å lage parallelle pengesystemer som kan holde arbeid og liv i gang når bankene stenger. Fredsbevegelse, klassekamp, pensjonskamp, kamp mot TTIP og EØS, alt dette er deler av dette store prosjektet som må peke framover til tida etter kapitalismens sammenbrudd.»

  16. «Det vil bli aktuelt å lage parallelle pengesystemer som kan holde arbeid og liv i gang når bankene stenger. (…)»

    Noen som vet hvordan «bitcoin» fungerer?
    Er det et alternativ å bygge på?

    • Vet roughly hvordan Bitcoin fungerer, og tenker at det er:

      – en sårbar valuta mht. at den er avhengig av et fungerende, allment tilgjengelig internett for å brukes i praksis. Dette alene er muligens et absolutt og ugjendrivelig motargument.

      – en valuta som nok en gang er fullstendug frikoblet fra substansielle realverdier (tenk «gullbeholdning» o.l.)

      – en interessant og i utgangspunktet tiltalende ting, med sitt utgangspunkt i åpen kildekode-programvare, sitt distributed database p2p-nettverk, blokkjedens transparens og redusert avhengighet av den etablerte finansverdenens valutaer (som er noe av det som kommer til å bryte sammen).

      – ikke helt sikkert at Bitcoin er det vi tror det er. Vi kjenner ikke opphavsmannens motiver bedre enn hva han selv sier, og det er opplagt at det finnes potensiale for en ny finansiell elite i f.eks. mining- og vekslingsbransjen. Kanskje bedre å ikke importere eller kaste seg på noe som er skapt for noe som helst annet enn våre primære formål og behov i en uoversiktlig og uforutsigelig sammenbruddssituasjon, men heller forsøke å lage egne løsninger.

      Men dette har jeg bare ikke veldig mye greie på, folkens. Alle virkelig skarpskodde geeks med hjertet på rett plass bes melde sine synspunkter på Bitcoin her.

      • Jeg ser jo argumentet med et Internett som bryter sammen. Da vil vel ikke noe av det vi har i dag av tjenester og tilbud fungere. Er det i det hele tatt mulig å opprettholde et pengesystem som går ut over praktisk byttehandel og gullbarrer på kistebunnen? Og vi samfunnsmessig sett rykker tilbake til start. Er den kunnskapen vi har samlet oss så spesialisert og fragmentert at vi ikke lenger greier å ta dette med oss/benytte oss av dette etter at det kapitalistiske samfunnssystemet har brutt sammen

        • Bitcoin har kapasitet til å maksimalt håndtere 2,7 transaksjoner per sekund. Til sammenligning håndterer Visa og Mastercard titusenvis av transaksjoner i sekundet. I tillegg er «blockchainen» som Bitcoin består av, lagd slik at den vokser hele tiden. Den loggfører alle transaksjoner, og Bitcoinnettverket er avhengig av mengder av datamaskiner som alle lagrer den til enhver tid mest oppdaterte versjonen av den loggen, som altså av natur må vokse i det uendelige. Det sier seg selv at dette ikke er noen bærekraftig løsning, og med maksimalt 2,7 mulige transaksjoner i sekundet er ikke Bitcoin noe valutaalternativ for andre enn de få titalls tusen nerdene og deep web-dealerne som bruker valutaen per i dag.

          I tillegg er Bitcoin ekstremt strømkrevende, og hele nettverket er en eneste stor sløsing med energi som kunne vært anvendt til konstruktive ting i stedet.

  17. Jeg tror fremtiden blir høyteknologisk, og at mennesker blir irrelevante. Allerede nå blir mennesker utkonkurrert av maskiner i arbeidslivet, og maskinene gjør sitt inntog i stadig flere bransjer. De studerer til å bli jurister, og er mye mer effektive enn mennesker. De er bedre enn oss i sjakk, Jeopardy og mange andre spill. De er bedre matematikere enn oss, bedre krigere, bedre fysikere, og snart er de også bedre kunstnere og forfattere. Når de er blitt bedre enn oss til å bygge og vedlikeholde nye, mer intelligente maskiner, er det over og ut for menneskeheten. Da har ikke maskinene bruk for oss lenger, og vi blir vraket, kanskje ved at de infiserer oss med et nanoteknologisk fremstilt virus som gjør oss sterile — eller kanskje ved bruk av en helt annen metode.

  18. Steigan, jeg kan ikke si det bedre enn dette, hvem er det idag som virkelig forsøker å overta verden? Islam! Mange skjønner det ikke, men muslimene er jo islams soldater! Og det er rundt 50 milliopner av de i bare Vesteuropa! Problemet med islam er at religionen ikke utrydder kapitalisme som den selv mener den, men dyrker frem imperialisme og kapitalisme. Og undertrykking og alt det der i tillegg. For mens vi spekulerer oss gule og grønne over på hvordan forandre verden til ett bedre sted, har vi en fanatisk religion rett utenfor din stuedør som jobber systematisk med å forandre verden og ditt lokal samfunn, der religion brukes som ett politisk verktøy, ( det er det ingen som ser dessverre) men slik er det. Jeg skriver dette ment som en vekker om at ikke tro at det kun er den tradisjonelle kapitalismen og imperislismen som skal bekjempes, men en religion som har som agenda å underlegge seg verden, det ligger i islam, og ikke i en uttrykt manifestasjon. Vel, hva gjelder imperialsime og kapilaisme og menneskets vilje til å se at ressursbruken betyr undergang for kloden, jeg sier som min far. » teknologien som mennesket fremskaffer vil bidra til Jordas undergang»

    • Dessverre ser ikke du det større bildet. Der islams erobringshær bare er et redskap, og de som har utløst denne invasjonen (hvordan har de gjort det?) har i sin planlegging av dette prosjektet for globalt herredømme ganske korrekt antatt at vi i Vesten vil reagere med mottiltak mot muslimene mens bare et ubetydelig mindretall ser hvem som sitter i bakgrunnen og orkestrerer det hele. Så, når muslimene og de kristne/humanistene har nedkjempet hverandre, kan de suverent tre inn som de selvfølgelige seierherrene. Guds utvalgte herrefolk.

      • I sin frykts klarsyn ser Halvor Raknes et gammelt og kjent skyggebilde
        som han smører opp på veggen

        – som en tagger i natten
        med en signatur.
        Effektivt.

        Sett fra solsiden ser det imidlertid slik ut:

        Når imperiestrevet, i alle sine former og uttrykk,
        kollapser under trykket av sin egen tvang –
        når det imperialistiske motivet om overordnet sentralisert og standardisert system faller på sin egen urimelighet og smuldrer hen –
        da vokser det frem en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur
        hvor åndslivet er fritt, gratis, grenseløst og globalt –
        med en overstatlig og interstatlig rettsutvikling hvor likhetsidealet råder –
        med pengesystem og finansspill som sørger for en rask og presis tilpasning mellom behov, ide, kapital og arbeid
        – med samarbeidsformer og lederkulturer som sikrer alle retten til å være stolt av sitt arbeid – retten til å gjøre en god jobb –
        og hvor politisk utøvende myndighet, rettshåndhevelsen, valutaen, og råderetten over naturressursene og produksjonskapitalen
        overalt har en lokal sosial forankring
        i en gjennomsiktig demokratisk rettsstat med en egen valuta
        og frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av differensiert importvern.

        Det er dette som ligger i kortene. Løsningen ligger i problembeskrivelsen.
        Det er nettopp dette vår erfaring med – og kritikk av – imperialismen har lært oss.
        En slik opplysningskultur samsvarer med evolusjonen og historiens erfaringer,
        med den økologiske forstanden og sosiale intelligensen,
        og med den nye teknologiens iboende logikk.
        Det er en slik opplysningskultur vi er på vei inn i.

        Men frykt og skyggebilder og fanden på veggen slipper ikke taket så lett.
        Makten, frykten og feighetens logikk er som kjent identiske.

  19. Du er en klok mann Pål Steigan.
    Men uten en annen metafysisk overbygning enn Darwins vil du neppe noen gang kunne frigjøre menneskeindividet av den enkle grunn at dets individuelt skapende natur vil være bundet til den kausale materien – og være bundet av loven i steden for forpliktet på moralen.
    Kanskje skulle du ta en titt på skapelsesmyten i den første moseboken og heller tenke nytt om den – det vil kunne gi en løsning av ganske andre dimensjoner….

Legg igjen en kommentar til Johan Nygaard Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.