Hillary Clinton – feministenes president?

0

Da Hillary Rodham Clinton lanserte sitt kandidatur til jobben som USAs neste president, profilerte hun seg som en feministisk kandidat. Talen ble holdt på noe som kalles Women of the World Summit, og hun lanserte seg som den som skal kjempe for kvinners og barns rettigheter. I sin tid som utenriksminister lanserte hun soft power som det nye våpnet som skulle styrke USAs hegemoni i verden. Hennes kampanje kan bli tidenes spin-operasjon. Og som evntuell president blir hun livsfarlig.

clinton israel obama

Vil gjerne bli kalt feminist

Hillary Clinton har flere ganger gjort det klart at hun ønsker å bli oppfattet som feminist og at hun sjøl også kaller seg feminist. Når man ser hennes kampanjemateriell, ser man også at hun tilsynelatende er den lille kvinnens forsvarer. Dette er hennes narrativ, og i en presidentvalgkamp er narrativen alt (nest etter sponsormidlene, naturligvis). Kandidaten skal selge et budskap (og kjøpe seg stemmer).

Og blant hvite middelklassefeminister vil dette sikkert slå an. I Sverige sier feministenes Gudrun Schyman at hun støtter Hillary Clintons kandidatur. – Det är väldigt viktigt att vi får en kvinna på den positionen. Det har ett starkt värde att visa att kvinnor kan inneha samma positioner som män.

– Vi kom, vi så, han døde

Som utenriksminister vil Hillary Clinton være knyttet til USAs og NATOs folkerettsstridige krig mot Libya. Det var i høy grad Hillarys krig. Som jeg skrev på steigan.no 31. januar 2015:

Hemmelige opptak viser at Hillary Clinton, som da var utenriksminister i USA, drev sitt eget spill for å sette i gang krigen mot Libya i 2011, samtidig som toppfolk fra Pentagon tok direkte kontakt med Gaddafis regjering for å prøve å få til en fredelig løsning. Den katastrofale krigen ødela Libya og gjorde landet til et fristed for jihadistisk militia.

Krigen var bygd på en serie løgner som alle hadde til hensikt å «få pasifistiske prester ombord». Det ble påstått at Gaddafi var «i ferd med å begå folkemord», noe som ikke hadde det minste med virkeligheten å gjøre. Krigspropagandaen var så følelsesmessig tilrettelagt at kristne og sosialister i Norge støttet den, blant annet slik som Dagrun Eriksen i KrF:

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling.

Clintons tolkning av menneskerettigheter ble svært godt illustrert av hennes reaksjon på drapet på Gaddafi. Muammar Gaddafi var da like før blitt skjendet på det groveste og lynsjet av en mobb i Libya, en mobb av Norges og USAs allierte, naturligvis. Og hvordan reagerte feministen Hillary Clinton? Hun gliste fett og sa: Vi kom, vi så, han døde.

hillary gaddafi

Drapet på Gaddafi var en bestialsk forbrytelse, men det var også et grovt brudd på folkeretten og FN-pakten. Den juridiske eksperten Curtis Doebbler fra Webster University skriver:

The willful killing or summary execution of a prisoner of war who is no longer participating in an armed conflict is a grave breach of the Third Geneva Convention on Prisoners of War of 1949, to which both France and the US are parties. It makes no difference how much one dislikes the particular prisoner of war. The resulting obligation for all parties to this treaty is that they investigate, arrest and punish the perpetrators of such crimes.

(Les Libya var «Hillarys krig».)

Smart power, soft power

I Hillary Clintons tid som utenriksminister ble det lagt svært stor vekt på å utvikle det som kalles myk makt eller smart makt. I 2004 skrev Suzanne Nossel, som hadde vært USAs viseambassadør til FN, en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power». Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

(Les State Department, Amnesty og soft power.)

Da Clinton ble utenriksminister overtok hun denne tankegangen. Smart power er et nøkkelbegrep i hauken hennesutenrikspolitiske program, slik hun har forklart i flere intervjuer. USAs militære overherredømme blir nå frontet gjennom en narrativ som hun presenterer i New Statesman, som sier at det dreier seg om:

…empowering women and girls around the world is crucial to seizing long-term opportunities for promoting peace, democracy and sustainable development.

I en slik strategi spiller naturligvis humanitære organisasjoner av ulike slag en sentral rolle.

Dette går hånd i hanske med de såkalte «fargerevolusjonene» som også støttes av spekulanten George Soros. Ukraina er et klassisk eksempel på denne liberale intervensjonismen. I Ukraina har Soros etablert en avlegger til Open Society Foundation, som kalles The International Renaissance Foundation, med hovedkvarter i Kiev. De har støttet en lang rekke andre såkalte NGOs (non-governmental organisations) i Ukraina. De samarbeider med med CIA, USAID, National Endowment for Democracy, the International Republican Institute, the National Democratic Institute for International Affairs og Freedom House, som alle er CIA-organisasjoner. I følge Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister, har USA brukt 5 milliarder på å finansiere opposisjonen i Ukraina.

I 1997 var det ei gruppe amerikanske nykonservative, neocons, som samlet seg bak et initiativ det kalte Project for e New American Century (PNAC).Blant initiativtakerne var folk som William Kristol og Robert Kagan. Blant underskriverne var folk som Jeb Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. I oppropet stilte de spørsmålet:

Har USA den beslutningsevnen som er nødvendig for å skape et nytt århundre som er gunstig for amerikanske prinsipper og interesser?

Deres viktigste prosjekt ble kampen for å få til krigen mot Irak.

Og typisk nok er Victoria Nuland prototypen på en neocon med røtter i Bush-epoken som Hillary Clinton her hentet inn i utenriksdepartementet nettopp for å føre en aktiv intervensjonspolitikk. Nuland er gift med denne Robart Kagan og står for det samme som ham.

Korrupsjonsmester

Sammen med ektemannen Bill og datteren Chelsea står Hillary Clinton bak Clinton Foundation.

Washington Post har sett på lista over bidragsytere til Clinton-stiftelsen. Avisa peker på at stiftelsen har reist hele to milliarder dollar siden starten i 2001, men at dette også har reist en del prinsipielle spørsmål om stiftelsens integritet. Det er litt spesielt at Clinton-stiftelsen fikk støtte fra utenlandske regjeringer mens Hillary Clinton var utenriksminister.

De aller største bidragsyterne til Clinton Foundation er Bill Gates, Fred Eychaner (Newsweb Corporation) og Frank Giustra. Bill & Melinda Gates Foundation er den største private stiftelsen i verden, og driver privat utenrikspolitikk i stor skala. Frank Giustra er en kanadisk storkapitalist, som blant annet har sterke interesser i den omstridte Keystone XL-rørledninga og i tjæresandindustrien. Hans Radcliffe Foundation er en kjent støttespiller for Clintons prosjekter. Den er involvert med International Crisis Group sammen med George Soros.

Alle disse, samt Det nederlandske postkodelotteriet (?), har bidratt med mer enn 25 millioner dollar hver. For oss nordmenn blir det spesielt interessant når vi går til neste nivå av store givere, de som har bidratt med mellom 10 og 25 millioner dollar. Der finner vi blant annet Saudi Arabia, Norges regjering og den ukrainske oligarken Victor Pinchuk.

Dagbladet skriver med støtte i Finansavisen at Norge har gitt 441 millioner kroner til Clinton Foundation, som angivelig skulle gå til bistand. I følge avisa er bare 10% gått til bistand, mens svært mye er gått til «administrasjon, reiser, lønninger og bonuser».

Clinton-stiftelsen har dessuten vært og er involvert i en serie korrupsjonsskandaler.

Finanskapitalens og sionistenes feminist

Det er tydelig at amerikansk finanskapital har stor sans for Hillary Clintons feminisme. Lista over hennes største sponsorer ser ut som en Who’s Who on Wall Street. Der finner vi Citigroup, Goldman Sachs, JPMorgan Chase & Co, Morgan Stanley og Time Warner, bare for å nevne noen.

Den søkkrike israelsk-amerikaneren Haim Saban støtter Clintons kampanje med 2 millioner dollar, og i den sammenhengen skrev Clinton et brev til ham der hun forsikret om sin nesegruse beundring for Israel, og at hun som president vil bekjempe enhver boikott mot og kritikk av Israel.

Clinton har sammenliknet Vladimir Putin med Hitler og hun har truet med å «utslette Iran». 

Hun støtter riktignok atomavtalen med Iran, men gjør sitt ytterste for å stille den i et tvilsomt lys. Neste gang Israel vil bombe Gaza eller Libanon, kan regjeringa i Tel-Aviv føle seg trygge på at den vil ha full støtte fra en eventuell president Hillary Clinton.

Norge

Norske politikere pleier å støtte demokratiske presidentkandidater i USA, og både Høyres Børge Brende og SVs Heikki Holmås har øst norske skattemillioner over i Clinton Foundation.

Med en «feministisk» president i Det hvite hus og en norsk sosialdemokrat som generalsekratær i NATO vil derfor de ideologiske forutsetningene på plass for at norske liberalere og fredsvenner kan bli med på nye humanitære krigseventyr.

 

 

 

 

Forrige artikkelTyske banker reddes på bekostning av Hellas
Neste artikkel– Tyskland har tjent fedt på Grækenland
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).