Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre

0

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij sa en gang: «Prøv å gi deg sjøl følgende oppgave: Ikke å tenke på en isbjørn, og du vil oppdage at du vil tenke på det fordømte dyret hvert minutt.» Dette er et eksempel på hvordan tankene våre kan styres med ganske enkle grep. Vi tenker gjennom bilder og fortellinger, så den som kan styre disse fortellingene og bildene trenger ikke nødvendigvis å ha de beste argumentene. De politiske begrepene høyre og venstre er et slikt bilde. De har en sterk tendens til å hindre virkelig analyse og forståelse.

Opphavet

Som mange vil kjenne til kommer begrepsparet høyre og venstre fra den franske revolusjonen (1789–1799). De som satt til venstre i stenderforsamlinga var motstandere av kongehuset og tilhengere av en sekulær republikk. De som satt til høyre var konservative og støttet l’ancien régime, det gamle regimet. Men det er også noe annen symbolikk som ligger under. I mange kulturer er venstre «den gærne handa». Ord som left, sinistra, gauche har alle negative sidebetydninger, som dårlig, mangelfullt og til og med djevelsk. Derimot har right, Recht, destra mange positive konotasjoner, som riktig, rettferdig, rett, juridisk korrekt osv. Den mest brukte politiske metaforen har altså ladete undertoner, som i tendens bygger opp om det bestående.

Isbjørnen i rommet

Foran kommunevalget spekuleres det om høyresida eller venstresida vil vinne. Avisa Klassekampen kaller seg venstresidas avis, men det er svært uklart hva disse begrepene egentlig innebærer. Det som er virkeligheten i det politiske Norge er at det er konsensus om 98% av alle de viktigste sakene. Diskusjonen foregår ved å dramatisere og overdrive avstandene innenfor de 2%. For uten dette ville ikke politikerne ha noen eksistensberettigelse. I økonomi og lovgiving har de abdisert for EU gjennom EØS og i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken har de gitt tømmene til Pentagon. Da gjenstår det bare et realityshow innenfor deres høyre-venstre-univers.

I Klassekampens begrepsverden er Jens Stoltenberg en politiker for venstresida enda han gikk i spissen for å ødelegge Libya og burde ha vært stilt for en krigsforbryterdomstol. Avisa har på forside og lederplass proklamert at Jonas Gahr Støre trekker Arbeiderpartiet «mot venstre» enda han er en sosialliberaler fra overklassen som både støtter privatisering, NATO-aggresjon, EØS og TTIP. Da blir naturligvis ordet «venstre» helt verdiløst. Og når denne høyre-venstre-metaforen er etablert, kan man spørre velgerne: stemmer du til høyre eller til venstre? Franske arbeidere som føler seg forrådt av Sosialistpartiet og Kommunistpartiet stemmer Front National. Betyr det at de har gått til høyre?

stoltenberg libya nato
Venstresida?

Og dette blir isbjørnen i rommet. I motsetning til i Dostojevskijs eksempel blir vi her bedt om å tenke på den, og vi klarer ikke å fri oss fra det. Denne fiktive fortellinga om høyre og venstre skygger over langt viktigere spørsmål. Og hvilke spørsmål er så det? Jo, det handler om noe så grunnleggende som klasse, makt, imperialisme.

For en venstresosialliberaler er en arbeider som stemmer FRP et dårligere menneske enn en overklassepolitiker som bruker et liberalt språk, men bomber land og folk og støtter den globaliserte kapitalismen. Uansett hvilket parti en arbeider stemmer, uansett om hun eller han tror eller ikke tror – de er først og fremst arbeidere. Men det er svært viktig for eliten å få dem til å glemme det og tenke på andre ting. Og ikke minst må de lære seg at eliten er dem moralsk overlegne – alltid.

Metaforer vi lever etter

I artikkelen Fortellerkunstens rolle i krig tok jeg opp dette slik:

George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvodan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.

Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff  fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerne tillater oss.»

Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.

Det ekstreme sentrum

Svært få mennesker liker å tenke på seg sjøl som ekstreme. Enhver er sentrum i sitt eget univers. Så når høyre-venstre-metafor har tatt makta over tenkninga, vil den bidra til at folk grupperer seg rundt det som oppfattes som det politiske sentrum. De fleste systempartier i Europa er derfor sentrum-høyre eller sentrum-venstre, og velgerne stemmer snart det ene og snart det andre. Men i realiteten er partiene så like at de godt kan oppfattes som ulike manifestasjoner av samme parti: Kartellpartiet.

At dette politiske sentrum så er de facto ekstremt i mange sammenhenger, forsvinner dermed ut av bevisstheten. De kan være ekstreme tilhengere av krig, masseovervåking, markedsliberalisering eller undergraving av demokratiske rettigheter. Det blir ikke lagt merke til, fordi alle tenker på isbjørnen.

Og dermed kan elitens maktsentrum begynne å definere enhver opposisjon mot deres normalitet som radikalisme eller ekstremisme, slik som i de rødgrønnes og blåblås Radikaliseringsprosjekt eller i den «sentrum-venstre»-regjeringa i Frankrikes masseovervåkingsprosjekt samt forbud mot «konspirasjonsteorier».

Siden eliten og mediene deres behersker det offentlige rom kan de dele ut karakterer etter denne modellen. Hvis du kritiserer den tvers gjennom reaksjonære islamismen, så er du «rasist» og «høyreekstremist». Hvis du kritiserer Israel er du «anti-semitt», særlig hvis du i tillegg er jøde. Og hvis du vil avskaffe en kapitalisme der 0,01% har nesten all makt, er du garantert «venstreekstremist».

Hvordan fri seg fra isbjørnen?

Politisk kamp vinnes ikke av argumenter aleine, slik George Lakoff har vist. Det står også kamper om fortellingene og metaforene. Ta spørsmålet om kommunismen.

Leserne kan vel antakelig ane at jeg har fått høre noen ganger at kommunismen er noe ekstremt og stygt noe, og forhåpentlig når steigan.no så vidt ut at noen av mine lesere også mener dette. Til dem vil jeg si at kommunisme for meg betyr menneskelighet, løsning av problemer og utvikling av samfunnet i fellesskap uten undertrykking og utbytting.

Dermed gir det ikke mening å plassere kommunismen på den vedtatte høyre-venstre-aksen.

Hvis jeg bruker det dialektiske språket til Marx og Hegel kan jeg si at hvis sosialismen er antitesen til kapitalismen, så er kommunismen syntesen. Sosialismen i sin egentlige form betyr sosialisering av produktivkreftene og ekspropriering av profittørene. Men det er bare halvgjort, som all historisk erfaring viser. Det er bare en negasjon av kapitalismen. Kommunismen i Marx’ versjon er langt fra et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.

Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.

Dette er ikke noe ytterliggående prosjekt eller noe prosjekt for en liten promille i ytterkanten av samfunnet. Kommunismen er opphevelsen av de utbyttingsforholda både av mennesker og natur som driver vår verden mot stupet. Den er i djupest forstand et grunnleggende humanistisk prosjekt. Den teknologiske utviklinga er tilstrekkelig moden for at kommunismen kan oppstå, og i det pågående sammenbruddet i den kapitalistiske verdensordningen vil det stå mellom kommunisme / fellesskapssamfunn på den ene sida og barbari på den andre.

resilience

Jeg regner meg som svært moderat: Jeg er tilhenger av en raskest mulig og fredeligst mulig avskaffelse av kapitalismen, og en innføring av et humanistisk fellesskapssamfunn der ingen utbytter andre mennesker.

Denne bloggen leses av folk fra de fleste partier, og nesten alle synes at jeg har noen fornuftige argumenter. I kritikken av den globaliserte kapitalismen og dens ensretting og undertrykking får jeg følge av mange av dem, i det minste et godt stykke på vei. Vi klarer likevel ikke å slutte å tenke på isbjørnen, fordi den er prenta inn i hjernene våre. Og som eksempelet sier hjelper det ikke å si til seg sjøl at man ikke skal gjøre det.

Løsninga er å skape nye fortellinger og metaforer rundt forhold som er viktigere for oss. I diktet «Arbeider til arbeider» skrev Rudolf Nilsen: «Nuvel – hvad så, om jeg er kommunist,/ du tranmælitt og han sosialist?/ For frender, frender er vi dog til sist.» I 0,01%-samfunnets epoke er grunnlaget for enhetsfronter enda videre enn som så.

Jeg har lansert min alternative fortelling i Kommunisme 5.0, men lerretet er stort, og det er fargestifter til alle. Jeg diskuterte denne artikkelen med evolusjonsbiologen Terje Bongard, som skrev boka Det biologiske mennesket.

Han sa, fritt etter hukommelsen: Pål, det du legger fram her svarer svært godt til siste kapittelet i boka mi som handler om hvordan samfunnet kan organiseres for å kompensere for menneskets manglende evne til å ta inn over seg de globale miljøproblemene. Samtalen mellom oss foregikk gjennom tre programmer i Verdibørsen i 2012. Du kan høre dem her.

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.