Hvorfor er HL-senteret taust om nazismen i Ukraina?

0
Hvorfor tier HL-senteret om den framvoksende ny-nazismen i Ukraina?

Fire forskere fra HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) har rykket ut mot debattanten Kari Jaquesson med beskyldninger om at hun «reproduserer anti-semittiske stereotypier». Det var et innlegg på Facebook som fikk forskerne til å rulle ut de store kanonene ute på Villa Grande, for med 30 millioner i statsstøtte, så må de jo vise seg bevilgningene verdig når noe så farlig som et kjapt innlegg dukker opp på sosiale medier. Men nazismen i Ukraina holder de totalt kjeft om. Hvorfor det, mon tro?

Hvorfor tier HL-senteret om den framvoksende ny-nazismen i Ukraina?
Hvorfor tier HL-senteret om den framvoksende ny-nazismen i Ukraina?

Fortielsen av Hitler-faktoren i Ukraina

Nå skal ikke jeg blande meg i diskusjonen mellom HL-forskerne og Kari Jaquesson. De stilte jo opp bare fire statsfinansierte forskere for å steine en enslig kvinne, så det regner jeg med at hun klarer fint på egen hånd. Innlegget deres er dessuten så langt fra forskningsmessige standarder at det burde være en nokså grei oppgave.

Men jeg vil benytte anledningen til å ruske litt i HL-senterets prioriteringer nettopp av det som burde være en av senterets hovedoppgaver, nemlig å belyse framveksten av ny-nazisme i Europa, og spesielt av den aggressive og brutale ny-nazismen i Ukraina. Nå er ikke Villa Grande akkurat prototypen på et glasshus, men de fire forskerne klarer likevel å få det til å single godt i eget glass når de prøver å steine Jaquesson.

Dovid Katz, som er tidligere professor i jiddisch-studier ved universitetet i Vilnius, Litauen, skriver for ConsortiumNews at Vesten har en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina og resten av Øst-Europa. Han skriver at det er særlig to punkter som går ut over Ukraina og ikke minst gjelder de nye medlemslanda i EU:

Det første er uformell aksept av nynazistiske elementer, symbolikk og ideologi som en del av enhver form for et angivelig sentrums mainstream. I Latvia og Estland, kan man se dette ved en stilltiende (eller ikke så stilltiende) statlig støtte til utmerkelser for disse landenes Waffen SS divisjoner. I Litauen kan det uttrykkes i statsstøttete minnesteder for den Litauiske Aktivist Frontens (LAF) mordere som utløste Holocaust jødiske naboer før de første tyske soldatene hadde kommet.

Men det er et annet problem som er mye dypere, og har ingenting å gjøre med disse mer prangende typer nazitilbedelse. Og det problemet er historie.

Det kan gjelde heltedyrkelse av Ungarns Miklós Horthy, av Kroatias hitleristiske Ustasja, Waffen-SS-divisjonene i Latvia og Estland eller slike folk som Ukrainas Bandera og hans OUN og UPA.

Det er en hån mot vestlige verdier at en NATO- eller EU-stat, eller kandidat til å bli det, gir statsstøtte til forvrengning av historien, tilsløring av Holocaust og oppbygging av samfunn som beundrer noen av de verste rasistene i historien.

Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa
Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa

HL-senteret svarer ikke på spørsmål og er tause om nazismen

På bakgrunn av artikkelen til Kotz, sendte jeg følgende epost til forsker Terje Emberland, som er en av de fire, 18. august i fjor:

Jeg kan ikke se at HL-senteret har publisert noe om den voksende nazismen og anti-semittismen i Ukraina og visse nye EU-medlemsland i Øst-Europa.
Jeg viser til denne artikkelen av Dovid Katz fra Litauen, som advarer mot at Vesten har en tendens til å overse og bortforklare dette.
Hva gjør HL-senteret?

Emberland svarte ikke, og han har så vidt jeg kan se heller ikke på noen måte tatt opp kritikken av nynazismen i Ukraina i offentligheten siden da. Han fortsetter altså det Kotz kaller «en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina».

Siden Emberland ikke verdiget meg et svar, sendte jeg 8. september 2014 en likelydende epost til forskerne Odd Bjørn Fure og Christhard Hoffmann. Heller ikke de verdiget meg noe svar på et høflig, og etter måten, enkelt spørsmål. Og hvis HL-senterets egne hjemmesider er noe å legge til grunn, har ingen av dem heller skrevet så mye som to linjer kritikk av nazismen i Ukraina i 2014 eller 2015. Nå er de jo bare 33 ansatte på senteret, så man skal kanskje ikke vente så mye, men med over 30 millioner i statsstøtte kunne man kanskje forventet at forskerne hadde vært i stand til å produsere en liten kronikk i det minste, når nazisbander brenner uskyldige mennesker til døde i Fagforeningenes hus i Odessa mens de jubler «brenn coloradobille, brenn»? Eller når en nazist og Banderatilhenger blir politisjef i Kiev? Eller når fascisten Dmitro Jarosj blir rådgiver for generalstaben med kontroll over sin egen fascistiske armé?

Men nei da, forskerne har spart sin energi slik at de kan steine en aerobicinstruktør for et Facebook-innlegg. Man har da sine prioriteringer ute på Bygdø.

Hyllest av fascisten Stepan Bandera er nå beskyttet av loven
Hyllest av fascisten Stepan Bandera er nå beskyttet av loven

Simon Wiesenthal-senteret fordømmer Ukraina for å hylle nazister

Da Ukrainas nasjonalforsamling vedtok å forby kommunismen og å hylle fascister i ukrainsk historie, og gjøre det ulovlig å kritisere dem, ble det for mye for Simon Wiesenthal-senteret. I følge Jerusalem Post har de uttalt følgende:

The passage of a ban on Nazism and Communism equates the most genocidal regime in human history with the regime which liberated Auschwitz and helped end the reign of terror of the Third Reich, said Wiesenthal Center director for Eastern European Affairs Dr. Efraim Zuroff.

In the same spirit the decision to honor local Nazi collaborators and grant them special benefits turns Hitler’s henchmen into heroes despite their active and zealous participation in the mass murder of innocent Jews. These attempts to rewrite history, which are prevalent throughout post-Communist Eastern Europe, can never erase the crimes committed by Nazi collaborators in these countries, and only proves that they clearly lack the Western values which they claim to have embraced upon their transition to democracy, he added.

Jeg har omtalt vedtaket i Verkhovna Rada her.

I et blogginnlegg 15. april 2015 stilte jeg da for n-te gang spørsmålet: Hvorfor tier HL-senteret om nazismen i Ukraina?

Hyllest til fascistene i lovs form

9. april 2015 vedtok Verkhovna Rada, Ukrainas parlament, å forby kommunistiske symboler og propaganda for kommunismen. Alle byer, gater, steder, plasser m.m. som er oppkalt etter kommunister skal skifte navn. Monumenter over kommunister, som ikke allerede er blitt ødelagt av fascistiske bøller, skal ødelegges.

Dette skriver Solidarity with the Antifascist Resistance in Ukraine.

In order to justify this legislation, the ruling parties have resorted to the trick of equating Communism and Nazism. … Of course, the condemnation of Nazism is just a fig leave, as in the same breath, the Rada passed the law “On Legal Status and to commemorate fighters for Ukraine’s independence in the twentieth century.” This law lists dozens of organisations which are recognised as Ukranian freedom fighters, including those which collaborated with the Nazis and carried out massacres of Jews, Poles and others, like the Organisation of Ukrainian Nationalists and the Ukrainian Insurgent Army. Their symbols are widely used by far-right organisations and paramilitary fascists organisations which are now part of the state apparatus.

Så mens man liksom fordømmer nazismen, så hyller man nazistiske og fascistiske personer og grupper som har begått forbrytelser mot menneskeheten. Make no mistake: Når man i Ukraina snakker om å «fordømme nazismen», så mener man den tyske, ikke den ukrainske!

Ikke bare det, men fra nå av er disse fascistiske kreftene beskyttet av loven:

Public denial of the legitimacy of the struggle for the independence of Ukraine in the twentieth century recognized insult to the memory of fighters for independence of Ukraine in the XX century constitutes disparagement of the Ukrainian people and is illegal.

Det er heretter forbudt å kritisere de fascistiske personene og organisasjonene som har spilt en rolle i Ukrainas historie. «Forbudet» mot nazismen er altså en finte. Den virkelige hensikten var å forby kommunismen og hylle fascismen. Straffen for propaganda for kommunismen og produksjon av kommunistiske symboler vil ligge på mellom 5 og 10 års fengsel.

(Les mer i artikkelen Folkemord, fascisme og førerkult i Ukraina.)

Men fortsatt er man tause i Villa Grande. Selv ikke en lovfestet hyllest til holocausttilhengere og folkemordere i et stort europeisk land er nok til å vekke forskerne i HL-senteret fra dvalen. De må som vi har sett konsentrere seg om større oppgaver.

Azov-brigaden med SS-runen Wolsangel
Azov-brigaden med SS-runen Wolsangel

Kongressen i USA forbyr støtte til den ny-nazistiske Azov-bataljonen

På forslag fra John Conyers jr. (Demokratene) og Ted Yoho (Republikanerne) vedtok Kongressen i USA 11. juni 2015 enstemmig at det heretter skal være forbudt for USA å trene og utruste «den ny-nazistiske Azov-bataljonen». Conyers sier i et intervju etter vedtaket:

I am grateful that the House of Representatives unanimously passed my amendments last night to ensure that our military does not train members of the repulsive neo-Nazi Azov Battalion, along with my measures to keep the dangerous and easily trafficked MANPADs out of these unstable regions.

Conyers skriver videre på sin egen hjemmeside:

Ukraine’s Azov Battalion is a 1,000-man volunteer militia of the Ukrainian National Guard that Foreign Policy Magazine has characterized as “openly neo-Nazi,” and “fascist.”  Ukraine’s Interior Minister Arsen Avakov, who oversees Ukraine’s armed militias, announced that Azov troops would be among the first units to be trained by the Pentagon in Operation Fearless Guardian, prompting significant international concern.

Jeg har lenge pekt på at Azov-bataljonen er en ny-nazistisk styrke og at den spiller en sentral rolle i Kiev-juntaens militærapparat.

Men HL-senteret fortsetter å tie. Så lenge de fortsetter å lukke øynene for denne framveksten av hitleristisk nazisme i Ukraina, så lenge de systematisk unnlater å ta opp og kritisere disse nazistiske kreftene i hjertet av Europa, skal de være meget forsiktige med sin steinkasting. Jeg får lyst på å sitere en ikke helt ukjent religionsstifter: De ser splinten i sin brors øye, men bjelken i sitt eget blir de ikke vár.

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

Forrige artikkelKriger kostet verden 14.300 milliarder dollar i 2014
Neste artikkelVil bankene i Hellas åpne mandag?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).