Et uverdig realityshow

0

Spillet rundt de syriske flyktningene er norsk politikk på sitt aller verste. Nå har de vanlige gjengangerne flydd ut og inn av studioer i ukevis og snakket med patos om sitt engasjement for syriske flyktninger. Ikke èn av dem har snakket om hva Norge kan gjøre for å få slutt på krigen i Syria, som er det som har skapt flyktningekatastrofen. De har ikke en gang forsøkt å finne ut hvordan Norge best kan hjelpe syriske flyktninger. Det har bare handlet om politikere som vil framstå som moralske – og om hvem som skal sitte med svarteper. I går (10.06.2015) ble avtalen, eller hva det nå var, lagt fram for offentligheten. Og det var nesten verre enn man kunne forestille seg.

støre syria
VG fanget Støre under de såkalte vaffelforhandlingene. De vaflene kan de ikke ha vært heldige med.

Det handler ikke om Syria

Hele denne runden av sirkuset startet med en kronikk skrevet av åtte organisasjoner med Flyktninghjelpen og Røde Kors i spissen som ble publisert i VG 11.03.2015 under tittelen Nasjonal dugnad for syriske flyktninger.

Fra da av har tallet 10.000 vært demarkasjonslinja mellom et godt og et dårlig menneske. Men som professor Terje Tvedt har pekt på i artikkelen Narsissismens triumf, har diskusjonen bare tilsynelatende handlet om Syria. I virkeligheten har den handlet om det realityshowet som er norsk politikk.

De politikerne som har løpt som en lemenflokk gjennom radio- og TV-studio for å forsikre om sin omsorg for flyktningene støttet alle sammen Norges krig mot Libya, som har bidratt vesentlig til den humanitære katastrofen som utspiller seg i Middelhavet. Og de er fortsatt tilfredse med Norges bombing av Libya! Likevel vil de at vi skal se på dem som menneskekjære humanister.

Norge deltar i krigen i Afghanistan og har støttet USAs krig i Irak, som har splittet opp og ødelagt landet til det ugjenkjennelige. Og vi støtter jihadistenes krig i Syria, som har ødelagt og nærmest totalrasert et land som riktignok var et diktatur, men som var velfungerende og etter måten trygt. Det er ene og alene krigen mot Assad som har skapt flyktningekatastrofen i Syria.

Ikke en eneste av disse menneskevennene har sagt ett ord om det som virkelig ville hjelpe, ikke 10.000, men millioner av syrere, nemlig å få slutt på den vestligstøttede krigen i Syria. Ikke én av dem!

Ikke 10.000, ikke friske penger, de fattige må betale

Når så denne avtalen, eller hva det nå er, ligger på bordet, viser det seg, slik jeg alt har varslet, at det ikke er snakk om 10.000 flyktninger. Formelt sier avtalekameratene at det er 8.000, men det er mye kreativ bokføring som må til for å få det tallet. Og det er ikke over to år, men tre. Og det er heller ikke friske penger. Man tar penger fra bistandbudsjettet, som var satt av til å hjelpe andre fattige folk i nød og bruker dem til dette prosjektet i stedet: Prosjekt narsissisme.

Klassekampen skriver:

Men det er ikke snakk om friske penger:

«Partene er enige om å foreta omdisponeringer innenfor bistandsbudsjettet for å oppnå dette», heter det i avtaleutkastet.

Avtalen tar ikke utgangspunkt i hva som er behovet i Syria. For hvis den hadde gjort det, så hadde man gått inn med massive overføringer til UNHCRs leire internt i Syria. Det er der det desperate behovet er.

Avtalen bygger ikke på noen analyse av hva syrerne virkelig trenger, men den bygger heller ikke på en analyse av hva som vil være de reelle kostnadene med å integrere noen tusen syriske flyktninger i norske kommuner.

Menneskevennene rapper penger av bistandsmidlene (omdisponerer, som det heter) og strør litt ut over kommunene. Men mye tyder på at det er nettopp her det vil strande. Kommunene får ikke nok penger til å gjøre jobben, så blir det en flaskehals, og så blir det reelle tallet noe helt annet enn sjøl de 8.000. Men da er valgkampen over. Pressa vil ha glemt det nedverdigende dokketeatret fra våren 2015 og vil være i gang med en ny sesong av realityshowet Norsk politikk.

Forrige artikkelNorske Bilderbergere
Neste artikkelVerdens største selskaper – gjett hvem …
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).