oss 100 kroner!
Så lenge holdningene til den største humanitære katastrofen etter andre verdenskrig blir formulert innenfor en overforenklet dikotomi mellom sinnelagsetikere og konsekvensetikere, eller mellom «snillisme» (et umulig begrep for å forstå samfunn) og realisme, vil diskusjonen om verden og Norges plass snurre rundt seg selv. Den synes å handle om Midtøsten, men i virkeligheten dreier den seg om Norge – tilsynelatende er den preget av et kosmopolitisk perspektiv, men i realiteten viser det seg at det er snakk om narsissismens triumf.
Det er professor Terje Tvedt som skriver dette i en artikkel i Morgenbladet. Han tar utgangspunkt i en kronikk skrevet av åtte organisasjoner med Flyktninghjelpen og Røde Kors i spissen som ble publisert i VG 11.03.2015 under tittelen Nasjonal dugnad for syriske flyktninger.
Tvedt fortsetter:
Kronikken setter tonen umiddelbart: Den skylder på Vesten og «Verdenssamfunnet» som har «sviktet» i å gi syrerne «beskyttelse». Hva anklagen om «svik» består i, blir imidlertid ikke forklart. Konflikten i Syria og dens regionale dimensjoner har jo røtter i en fjern fortid: det er sunnier mot sjiitter, persere mot arabere, tyrkere mot kurdere, moderne nasjonalisme mot forestillinger om religiøse fellesskap og så videre, konflikter som ble aksentuert av Det osmanske rikets sammenbrudd og det storpolitiske spillet om Midtøsten.
Å forklare syrernes grad av «beskyttelse» med Vestens eller Kinas svik er å frata dem deres ansvar for sin egen historie og dermed også deres likeverdighet som historiske subjekter. Ved at «verdenssamfunnet» eller «vi» blir pådyttet skyld for hva vi ikke kan ha ansvar for, blir paradoksalt nok ansvarsfraskrivelse resultatet, erstattet av en uklar hybris.
Tvedt mener at dersom organisasjonen ville reise et forslag som kunne få en betydning, kunne de ha gjort noe helt annet:
Men dersom Stortinget virkelig vil gjøre noe for Syria og flyktningekatastrofen, og som også kan bidra til å skape grunnlag for mer varige løsninger, kunne de ha sagt: Isteden for å bruke milliarder på 10 000 flyktninger vil Norge betale for driften av alle UNHCRs leire internt i Syria i to år. Eller for alt arbeidet i Jordan i to år. Eller i Libanon (alt ville ha kostet mindre enn selv de mest beskjedne overslagene over hva 10 000 flyktninger til Norge vil koste).
Terje Tvedt lanserte for noen år siden begrepet godhetsregimet. Han tenkte da på den norske utenrikspolitikken, som begrunnes med en nærmest misjonsmessig godhet, men som åpenbart tjener imperialistiske interesser. I et foredrag som ble publisert i Dagbladet 3.05.2011 skrev han:
Hadde noen for ti år siden i fullt alvor påstått at en rødgrønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å bombe et land i Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Våren 2011 hadde denne overraskende politikken full oppslutning fra alle partiene på Stortinget og så å si ingen kritiske stemmer kunne høres fra det store sørpolitiske miljøet.
Det vil ta tid før konsekvensene blir tydelige. Men Norge er plutselig blitt en militær aktør på to fjerne kontinenter. Norge står i første rekke i en krig for vestlige verdier, mens utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst» og som et fredsland.
Dette siste perspektivet har han ikke med seg i artikkelen i Morgenbladet, men det er som jeg skrev i artikkelen Tallet er ikke 10.000, det er 16 millioner:
De politikerne som har løpt som en lemenflokk gjennom radio- og TV-studio for å forsikre om sin omsorg for flyktningene støttet alle sammen uten unntak Norges krig mot Libya, som har bidratt vesentlig til den humanitære katastrofen som utspiller seg i Middelhavet. Og de er fortsatt tilfredse med Norges bombing av Libya! Likevel vil de at vi skal se på dem som menneskekjære humanister.
Norge deltar i krigen i Afghanistan og har støttet USAs krig i Irak, som har splittet opp og ødelagt landet til det ugjenkjennelige. Og vi støtter jihadistenes krig i Syria, som har ødelagt og nærmest totalrasert et land som riktignok var et diktatur, men som var velfungerende og etter måten trygt. Det er ene og alene krigen mot Assad som har skapt flyktningekatastrofen i Syria.
