Minerva hvitvasker nazistene i Ukraina

0
2. mai 2014. Fagforeningenes hus i Odessa brenner.

Etter at nettavisa Minerva stort sett har vært tause om framveksten av fascistiske og nazistiske grupper i Ukraina og om det USA-ledete kuppet der, lar de nå John Færseth gjøre jobben med å hvitvaske forbryterne som sto bak massakren i Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014. Færseth setter i grunnen tonen i innlegget sitt når han sier at Pravij sektor (Høyresektoren) «ikke egentlig er høyreekstreme». Resten av artikkelen framstår som et omfattende arbeid for å male og sminke en nazistisk forbrytelse for å få den til å se ut som en uheldig hendelse.

Minerva passivt og tilslørende

Tatt i betraktning at Minerva sier seg å være et liberalt tidsskrift, er det nesten utrolig hvor lite det har engasjert redaksjonen at de liberale rettighetene i Ukraina har vært under et massivt og kontinuerlig angrep fra det USA-styrte statskuppet 22. februar i 2014 og fram til i dag. Uansett om nazister har fylt gatene med hyllest til krigsforbryteren Stepan Bandera mens de har vaiet med nazifaner fra trettitallet, har Minerva holdt tett. Rett skal være rett: De har ikke vært alene. Den såkalte tankesmia Civita har vært like lite i stand til å få øye på nazistene i Ukraina og like villig til å tie om deres forbrytelser. Det samme gjelder folk som den sjøloppnevnte demokraten og menneskerettstilhengeren Bernt Hagtvet. Det USA-regisserte statskuppet i Kiev 22. februar 2014 og den etterfølgende styrkinga av fascistiske krefter i et av Europas største land er blitt stilltiende akseptert av praktisk talt samtlige sv disse påståtte demokratene. Ukraina er deres moralske og intellektuelle konkurs.

Nå skal det sies at Minerva ikke har opptrådt som noe aggressivt propagandaorgan for det høyreekstreme regimet i Kiev heller. De har valgt passiviteten, unnlatelsen og fortielsen. Men med artikkelen til John Færseth om drapene i Odessa går Minerva over fra passivt forræderi mot de liberale verdiene til aktiv tilsløring og skjønnmaling av en av de største naziforbrytelsene i etterkrigs-Europa.

Var det ingen massakre?

2. mai 2014 ble Fagforeningenes hus i Odessa omringet av fotballhooligans og maidanaktivister. Blant dem var det også velorganiserte fascister og nynazister fra Svoboda og Pravij sektor. Bygningen, som Færseth kaller «stalinistisk», som om det skulle ha noen betydning, ble satt i brann, og da dagen var over var minst 48 mennesker drept. (Noen hevder at tapstallene var større og at det er ofre det ikke er gjort rede for.) Mens folk døde i flammehavet og desperate mennesker hoppet i døden for å komme unna flammene, sto naziungdom utenfor og sang: «Vi griller coloradobiller» (et nazibegrep for de russisktalende). Jeg og mange med meg har sagt at dette var ikke noe annet enn en massakre. Hele hensikten med Færseths artikkel er å benekte at noen massakre fant sted. Konklusjonen hans er som følger:

Ingen av sidene er uskyldige i det som skjedde denne dagen. Men det er likevel ingen grunn til å fremstille et sammenstøt mellom to godt forberedte og bevæpnede parter som en massakre.

Færseth ønsker spesielt å sette på plass to norske kritikere av forbrytelsen i Odessa:

Også her i Norge har flere fremmet denne «massakrelinjen» og hevdet at de døde ble «brent i hjel eller myrdet på andre måter» av «nazistiske pøbler» eller til og med skutt eller slått i hjel etter å ha kommet seg ut av bygget. Blant dem som har fremmet denne linjen er tidligere AKP (ml)-leder Pål Steigan og Aslak Storaker fra Bevegelsen for sosialisme.

Undersøkelseskommisjon

Færseth mener å vite hva som skjedde med de drepte:

Undersøkelser foretatt av 2.mai-gruppen – en uavhengig granskningsgruppe bestående av journalister, eksperter fra ulike fagfelt og representanter for begge sider i konflikten – viser at bare ni av de omkomne døde av brannskader, alle sammen i tredje etasje. De øvrige døde av gass som utviklet seg fra de brennende barrikadene og fra materialet i bygget, eller av å puste inn karbonmonoksid som binder seg til hemoglobinet i blodet og hindrer kroppen fra å ta opp oksygen. Åtte døde av skader etter å ha hoppet ut av vinduene. Alle de de de døde var fra Odessaregionen. Aldersmessig varierte de fra slutten av tenårene og opp til pensjonistalder.

Stopp en hal. I en rettsstat ville en hendelsen som den i Odessa bli behandlet som en forbrytelse, og det ville ha vært gjennomført en offentlig utredning og det ville ha vært iverksatt rettssaker mot de ansvarlige. Politiet ville ha stått for etterforskningen og man ville ha brukt rettsmedisinere, ballistikere og en hel serie med fagfolk for å finne ut hva som skjedde og hvem som var ansvarlige for hva. Og man ville ha dømt de skyldige. Noe sånt har åpenbart ikke skjedd i Ukraina.

Bare det at man må bygge sine antakelser på en uoffisiell granskningsgruppe, uansett hvor hederlig og oppriktig den måtte være, sier sitt om rettstilstanden i Ukraina. Det er tydelig at Færseth ikke forstår dette, men det er avslørende nok.

odessa såret

2. mai-gruppa som Færseth viser til sier om seg sjøl (maskinoversatt fra russisk) «Gruppe av 2 mai» – en ikke-politisk, ikke-ideologisk fellesskap av mennesker, innbyggerne i Odessa, som satte et mål om å gjennomføre en uavhengig journalistisk etterforskning av de tragiske hendelsene den 2 mai 2014 i Odessa, ved hjelp av alle de legitime rettighetene til journalister i Ukraina.»

Det er altså i hovedsak journalister som har gjort dette arbeidet, og de har i stor grad basert seg på videomateriale og øyenvitneskildringer. Blant dem som har deltatt i gruppa er journalist og redaktør Jurij Tkatsjev fra nettavisa Timer. Han sier til avisa Aftonbladet:

– Till och med president Petro Porosjenko har hyllat händelserna den 2 maj som en seger över ”separatismen” i Odessa, och många anhängare av Euromajdan beskriver öppet massakern som något bra, medan de flesta Odessabor ser det som en fruktansvärd tragedi, säger han.

Som man vil se, sier dette medlemmet av undersøkelseskommisjonen i likhet med meg, at det dreide seg om en massakre, og at den var politisk. Nettavisa Timer ble stengt av myndighetene rett før årsdagen, men er kommet opp igjen. Avisa har intervjuet sjefen for det rettsmedisinske kontoret i Odessa, Boris Jaworski, og skriver at han «fortalte reportere litt om dødsårsakene til ofrene for maimassakren».

Jaworski forteller at han er utsatt for et hardt press fra myndighetene, og han finner det svært vanskelig å være både lovlydig og ærlig på samme tid. Han sier «Alle ofrene i House of Trade Unions har skuddsår som kan føre til døden.«

Færseth har en helt annen oppfatning en sjefen for rettsmedisinen i Odessa. Han skriver: «bare ni av de omkomne døde av brannskader, alle sammen i tredje etasje. De øvrige døde av gass som utviklet seg fra de brennende barrikadene og fra materialet i bygget, eller av å puste inn karbonmonoksid

Nazistene vil feire massakren

Timer kan også fortelle at det nynazistiske partiet Svoboda vil gjøre 2. mai til festdag for å feire det de kaller «seieren over Colorado». De sier at drapene 2. mai var nødvendige for å hindre at Odessa skulle løsrive seg på samme måte som Donbass. Timer viser også til en uttalelse fra en tsjekkisk diplomat, kommisjonær for energisikkerhet Vaclav Bartuska, som sa at brenning av mennesker i Odessa rettferdiggjøres av dette klarte å hindre krig i regionen.

Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa
Naziplakat med det brennende fagforeningshuset i bakgrunnen og teksten: «Jeg husker Odessa 2. mai 2014. Jeg er stolt!» Dette er suppler med to molotovcocktails, to kalashnikover og en grill der to coloradobiller blir brent. «Coloradobiller» er det rasistiske og avhumaniserende begrepet som ukrainske fascister bruker på de russisktalende.

Ihor Mosiychuk, som sitter i det ukrainske parlamentet for regjeringspartiet Det radikale parti, verken prøver å glemme eller bortforklare. Han hyller tvert i mot de nazistiske pøblene for denne forbrytelsen. På sosiale medier har han erklært at 2. mai var «en god dag for Ukraina» og at massakren var et uttrykk for at «ukrainske patrioter forsvarte landet mot okkupanter og kollaboratører».

I kommentarfeltet blir Færseth konfrontert med denne uttalelsen, og han svarer:

Mye tvilsomt rundt det radikale partiet, og noe av det mest tvilsomme er Mosiychuk. Jeg skulle virkelig ønske folk som ham ikke ble innvalgt i parlamentet. Samtidig er det som Nordtømne sier en krigssituasjon der det vil være andre «regler» for hvem man samarbeider med enn i fredstid.

«Mye tvilsomt» er vel dagens understatement. Det Færseth ikke tar inn over seg er at Mosiychuk er medlem av et parti som inngår i regjeringskoalisjonen i Ukraina. Det radikale partiet ledes av Oleh Liashko. Han skrøt under valgkampen av at han torturerte og drepte en politisk motstander, og det var han som forelo loven som hyller de fascistiske bandene som samarbeidet med Adolf Hitler under annen verdenskrig. Han leder ei parlamentsgruppe på 22 medlemmer.

Enda mer velvillig er Færseth overfor Pravij sektor. De er i følge ham «egentlig ikke høyreekstreme». Nei da, de er bare fanatiske tilhengere av massemorderne i OUN/UPA som myrdet hundretusener og var allierte med Hitler. Pravij sektor sier åpent at de bruker vold som politisk metode og de ser på våpenhvilen fra Minsk som «et forræderi mot Ukraina».

Nazismen er i ferd med å bli stueren

John Færseth og Minerva gjør sitt ytterste for å ufarliggjøre og hvitvaske nazismen i Ukraina. Dette føyer seg inn i en farlig internasjonal tendens. Kapitalismen er inne i en økonomisk krise som kanskje er verre enn krisa på trettitallet. Arbeidsløsheten er større enn på trettitallet og det er helt åpenbart at  velferdsstaten og det borgerlige demokratiet står for fall i land etter land. På trettitallet førte en liknende situasjon til framveksten av det tyske nazipartiet og Hitlers erobring av makta. Dt gode borgerskap i Norge, med Aftenposten i spissen, hyllet Hitler for hans anti-bolsjevisme og hans fredsvilje. Akkurat det samme skjer i dag. USA ser seg tjent med å bruke nazister i Ukraina og jihadister i Syria og andre steder, og den norske borgerligheten følger opp og gir fascistene og deres støttespillere all den økonomiske, militære og pllitiske støtten de trenger. Færseth og Minerva er bare to tegn i tida.

Aftenposten 17. juli 1935. (klikk på bildet for større utgave)
Aftenposten 17. juli 1935. (klikk på bildet for større utgave)
Forrige artikkelOm å sove i timen
Neste artikkelThe Bomb Didn’t Beat Japan… Stalin Did
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).