Forsuring av verdenshavene er et problem, men noen veit visst bedre

0
Erik Plahte

Verdenshavene blir surere. Mest sannsynlig skjer det fordi konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren øker. Ca 25% av karbondioksyden vi slipper ut, absorberes i verdenshavene. Det er på en måte hyggelig, ellers hadde konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren økt enda raskere. Men i de siste tiårene har forskerne blitt klar over at dette antakelig skaper større problemer enn det løser.

Noen kommentarer til et tidligere innlegg på steigan.no prøvde å bagatellisere dette. En av dem omtalte innlegget som en del av  «skremselspropagandaen fra IPPC og deres medløpere». For det første var det ganske usaklig. Dette har ikke noe med IPCC og global  oppvarming å gjøre. Kunnskapen om at verdenshavene blir surere, kommer fra en lang rekke forskere og forskningsinstitutter, og antall publikasjoner pr år har økt eksplosivt, til totalt omkring tusen siden 1990.

ArtiklerOmOA1990-2011small
Figur 1

For det andre er det ikke særlig smart å prøve å avfeie vitenskapelige resultater på en så lettvint måte, uansett om en liker dem eller ikke. For
konsekvensene av mer CO2 i havet er mer alvorlig enn det er hyggelig å tenke på. Havet yrer av liv, fra de minste plankton til hval på langt over hundre tonn. Alle organismene danner en lang næringskjede. Mange av smådyra som større fisker og sjøpattedyr lever av, har et skall av kalsitt eller aragonitt, også kjent som kalsiumkarbonat CaCO3. Dersom mer CO2 absorberes i havvannet, dannes det kullsyre som løser opp dette skallet slik at dyra dør og korallrev ødelegges. Da svikter næringsgrunnlaget og levevilkårene for større fisker lengre opp i næringskjeden, og problemet forplanter seg oppover. (Vil du ha en litt grundigere forklaring, så se her og her, to publikasjoner fra EU-prosjektet EPOCA — European Project on OCean Acidification.) Og hvem sitter på toppen av næringskjeden? Det gjør vi, homo sapiens — det kloke mennesket — som ikke alltid fortjener artsnavnet. Vi spiser andre organismer, men ingen spiser oss. Mat fra havet danner livsgrunnlaget for mange hundre millioner mennesker.

Siden begynnelsen på den industrielle revolusjonen har surheten av verdenshavene (målt ved konsentrasjonen av H+-joner) økt med omlag 30%. Konsentrasjonen øker nå fortere enn noen gang tidligere i løpet av de siste 250 millioner årene. Denne figuren, henta fra samme nettsted, viser hvor mye metningsnivået for aragonitt kommer til avta fra 1865 til 2095 dersom dagens utvikling («business as usual») kommer til å fortsette så lenge.

AragoniteSaturation1865-2095 small

AragoniteSaturationColourCode

Figur 2

Endringene blir størst i nord og sør, for der er vannet kaldest og absorberer mest CO2.

Ca 1/3 av bioproduksjonen i havet foregår i de grunne kystfarvannene. Der finner vi også korallrevene, som er spesielt utsatte dersom forsuringa fortsetter og dersom temperaturen i havet fortsetter å stige.  Korallrevene i tropene har eksistert i over 200 millioner år. Om «business as usual» fortsetter, kan vi klare mer eller mindre å utslette dem på bare 2-300 år.

Men blir virkelig verdenshavene surere, synker pH-verdien? De siste tiårene har det iallfall skjedd:

HavetBlirSurere small
          Figur 3. Kilde: https://steigan.no/2011/09/17/hva-skjer-i-havet/

Noen påstår at dette er en falsk framstilling, siden det som skjedde før 1990 er utelatt. I en kommentar til innlegget Sist gang havet ble surt så fort… viser kommentatoren og klimaskeptikeren roaldjlarsen til en nettside som presenterer denne figuren:

Ocean pH after Wallace small

Figur 4

De blå x-ene viser pH-verdien. Den tjukke blå streken viser den rettlinja tendensen siden 1910, og den er som alle kan se, svakt stigende. Altså,  ingen forsuring! «Dette er nok en av skremselspropagandaen fra IPPC og deres medløpere,» som en annen av de klimaskeptiske kommentatorene til dette innlegget skriver, og mener tydeligvis at det er et argument. Men alle kan også se at siden ca 1985 har pH-verdien sunket. Om alt annet hadde vært konstant i hele perioden fra 1910, kunne den blå linja hatt noe for seg. Men slik har det jo slett ikke vært. Økende surhetsgrad i havet skyldes med all sannsynlighet at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt (og øker). Og den har økt kraftig de siste tiårene:

CO2-konsentrasjon small
   Figur 5. Kilde: PhysicalGeography.net

Da øker også opptaket av CO2 i havet (som Figur 3 viser), og havet blir surere siden det dannes kullsyre, H2CO3. Det er denne kullsyra som bryter ned koraller og skallet til skalldyr av alle slag.

Jeg synes det er underlig. Hundrevis eller tusenvis av høyt utdanna, skolerte og erfarne forskere har jobba årevis med dette. De er ansatt i en lang rekke vitenskapelige institusjoner som har brukt hundrevis av millioner på å undersøke hva som skjer i havet når det blir mer CO2 i atmosfæren. De gjør målinger, observasjoner og eksperimenter, analyserer data, utarbeider hypoteser og teorier. Men her nytter det ikke bare å synse og spekulere. En kommer ingen vei uten å lage store og komplekse matematiske modeller, som må analyseres, kalibreres, analyseres og testes. Når forskerne får modellene til å stemme, har de et verktøy til å skjønne hva som foregår og hvordan utviklinga kan bli ved ulike scenarioer. Hvorfor vil noen bruke penger på dette? Fordi utviklinga er foruroligende, og ingen skjønner fullt ut hva som skjer, hvorfor det skjer og hvor det vil ende. Men så er det noen som veit bedre, ja så mye veit de om dette at all denne akkumulerte kunnskapen og erfaringen bare kan avfeies med argumenter som:

«Ingen ting i dagens ufattelig stabile klimaet er unormalt, vel unntatt de «grønne» aktivisters tanketomme og stadige tåpelige skremmerier.»

«Siden han ikke refererer til tall (som vanlig for uærlige aktivister), eller studier som er fagfellevurdert, la oss se hva virkeligheten viser.»

«De fleste av slike skremselsrapporter fremkommer på grunnlag av synsing og bruk av mangelfulle datamodeller.»

«Tilbakekoblingsmekanismer forekommer overalt på planeten. Du kan være helt sikker på at havet ikke blir surt med det første.»

(Alle sitatene er fra kommentarene til Sist gang havet ble surt så fort…)

Men disse prosessene i havet er kompliserte saker. Opptaket av CO2 skjer i overflata. Skalldyr og koraller lever djupere ned. Temperaturen og saltkonstrasjonen varierer. Overflatevann blandes med det som ligger djupere, og de store havstrømmene fører store vannmengder verden rundt. Men disse svære strømmene går laaangsomt. Det tar hundrevis eller tusenvis av år før alt stabiliserer seg etter at det er brakt ut av likevekt. Så lenge CO2-nivået i atmosfæren var nokså konstant, fram til ca 1750, var kanskje surheten i havet i likevekt med atmosfæren. Men den raske veksten i CO2-nivået etter andre verdenskrigen har brakt systemet ut av likevekt. Som jeg har skrevet utførlig om i et annet innlegg, har den stabile geologiske epoken Holocen blitt avløst av Antropocen der foreløpig ingenting er stabilt, alt er i forandring og ingen veit hvor det vil ende.

Havet tar opp mer CO2, det dannes mer kullsyre, havet blir surere. Men dette motvirkes av at kullsyra brukes opp når kalsiumkarbonet hos skalldyra brytes ned. Det er ikke noe menneske gitt å synse riktig om dette. Det viktige er at havet tar opp mer CO2, som danner kullsyre og bryter ned kalsitt og andre mineraler. Nedbrytinga reduserer kullsyreinnholdet. Farten som disse to motstridende prosessene går med, varierer. Når de til slutt går like fort, er likevekta gjenoppretta. Men så lenge CO2-nivået i atmosfæren øker, og det vil det gjøre helt til utslippene er redusert til nær null, vil ikke dette skje. Om det lykkes å stabilisere CO2-nivået i atmosfæren, vil etter lang tid også surheten i havet stabiliseres, men neppe på det tidligere, stabile nivået. Hva vil da i mellomtida ha skjedd med livet i havet? Ingen veit, det er bl.a. det forskerne jobber med å finne ut. Men det kan de altså spare seg, ifølge disse utrolig kunnskapsrike folkene som veit alt dette så mye bedre.

.

Forrige artikkelHvilke sanksjoner? Russlands økonomi vokser igjen
Neste artikkelSimon Wiesenthal-senteret fordømmer Ukraina for å hylle nazister