Du må ikke sove 2.0

0
Pablo Picasso: Guernica

Det er en myte at strutsen stikker hodet i sanda. Men det er et faktum at dagens politiske ledere gjør det. De og mediene sørger for at den offentlige diskusjonen ikke dreier seg om vesentlige ting. Det pågår ingen alvorlig diskusjon om at vårt økonomiske og økologiske system er i ferd med å bryte sammen. Og det pågår ingen diskusjon om og er ingen virkelig bevegelse mot en ny storkrig. Og det på tross av at faresignalene er mange og kommer tettere enn nesten noen gang siden annen verdenskrig. Skal vi unngå krigen må vi tørre å snakke om den.

Pablo Picasso: Guernica
Pablo Picasso: Guernica

Jeg har ikke noen krystallkule og jeg driver ikke i spådomsbransjen. Jeg prøver etter beste evne å analysere fakta og trender som enten ligger på bordet eller som det er mulig å grave fram. Og dette tvinger meg til å trekke den konklusjonen jeg aller helst ikke vil trekke, og den er den samme som Bulletin of Atomic Scientists nylig trakk da de stilte Dommedagsklokka fram til tre minutter på tolv:

Klokka tikker nå bare tre minutter før midnatt fordi de internasjonale lederne ikke evner å utføre sin aller viktigste plikt, nemlig å sikre og bevare helsa og vitaliteten til den menneskelige sivilisasjonen.

Jeg ser minst 8 stormvarsler som peker i retning av en ny storkrig. Jeg vet at dette er ubehagelig stoff og jeg ønsker ikke å drive med skremsler, men det drives nå en politikk som balanserer helt på kanten av et krigsutbrudd. Vi kan kalle den brinkmanship, fordi man med viten og vilje driver en rekke konflikter svært tett opp til noe som kan utløse krig. Første verdenskrig var ikke nødvendigvis planlagt, men i ettertid kan vi se at den var et produkt av en serie konflikter og episoder som til sammen bygde opp til den første storkrigen. Og datidas politikere viste ingen evne eller vilje til å unngå katastrofen. Dagens situasjon har dessverre svært mange likhetstrekk med situasjonen i årene 1912–1914.

1. Håndteringa av krisa i Ukraina

Det er opplagt at statskuppet i Kiev 22. februar 2014 og den etterfølgende krigen i Øst-Ukraina har økt faren for en krig mellom Russland og USA/NATO. Men selv i dag, etter et år med krig og krigsretorikk burde det være forholdsvis enkelt å avdramatisere situasjonen og finne en fredelig løsning på konflikten. Hvis viljen var til stede. Hollande og Merkel tok initiativet til samtaler med Putin og forhandlinger som førte fram til Minsk2-avtalen. Den er riktignok en svært skjør avtale, ikke minst fordi den ikke er undertegnet verken av EU, Russland eller Ukraina. Og den brytes hele tida. Men dersom det var vilje til det, kunne man tvinge partene til å fortsette på den veien.

I stedet er det det motsatte som skjer. Stikk i mot rådene fra Tyskland, Frankrike og EU driver USA en væpning av regimet i Kiev og en forberedelse til krig. Det mest ulykkevarslende er at USA tydeligvis har godkjent at en fascist og erklært fredsmotstander som Dmitro Jarosj er blitt utnevnt til «rådgiver» for generalstabssjefen med kommando over sin egen divisjon. Jarosj har sagt klart og tydelig at han ønsker krig og at han ser på Minsk2 som et «forræderi». Denne mannen får nå høyst sannsynlig tilgang på avansert våpen fra USA og han kommer i posisjon til å lage den eller de provokasjonene som vil utløse en krig med Russland.

Dmitro Jarosj på Maidan
Dmitro Jarosj på Maidan

Jarosj har sagt at han ønsker å «slåss for å frigjøre» Krim. Man kan mene hva man vil om Russlands anneksjon av Krim. Folkerettslig kommer den i samme klasse som løsrivelsen av Kosovo fra Serbia. Men skal man ta Krim må man først slå Russland mililtært. Med dagens regime i Kiev er det ingen tvil om at en tilbakeføring av Krim til Ukraina ville bety to ting: nedleggelse av den russiske marinebasen i Sevastopol og opprettelse av en tilsvarende amerikansk base samme sted. Det ville bety å sperre Russland ute, ikke bare fra Svartehavet, men også fra Middelhavet. Ethvert oppegående menneske må skjønne at Russland ikke vil godta det.

En krig mellom Ukraina og Russland vil ikke bli noen begrenset krig. Ukraina har ingen mulighet til å stå opp mot Russland. Vi får ingen gjentakelse av den finske Vinterkrigen. Russland vil rulle over Ukraina, sjøl uten bruk av taktiske atomvåpen. Det vil ikke USA kunne godta, og så har vi det i gang. Men USA har ingen mulighet til å slå Russland med konvensjonalle styrker i Ukraina, og dermed vil det bli brukt atomvåpen. Og det er ingenting som heter en «begrenset atomkrig».

Konflikten i Ukraina burde trappes ned og ledes i retning av fred og samarbeid. I stedet for å gjøre dette, gjør man alt som skal til for å trappe den opp i retning krig. Alt tyder på at krigen mellom Kiev og Donbass vil bryte ut igjen for alvor, og det vil bli mye verre enn forrige runde. Det er også kommet klare signaler fra Russland, riktignok ikke fra Putin sjøl, men fra hans koalisjonspartner i dumaen om at dersom en slik krig bryter ut vil Russland se det som sin rett og plikt å gå inn på opprørernes side.

2. Framrykkinga av USAs og NATOs styrker mot Russland

Det siste året, og særlig de siste månedene, har USA og NATO gjennomført en hel serie øvelser tett opp mot Russlands grense, og særlig USA har flyttet fram avanserte våpen over hele linja fra Bulgaria i sør til Estland i nord. USA har også fylt opp forhåndslagrene av avanserte våpen i tunnellene i Trøndelag for å kunne ha en langt kortere responstid i tilfelle krig.

USA-aggresjon

US Department of Defence (DoD) dokumenterer 24 amerikanske øvelser i Øst-Europa i løpet av det siste året. Noen av dem omfatter flere land. (Gå inn på denne nettsida der DoD sjøl dokumenterer denne aggresjonen. Klikk på nålene på kartet og få mer informasjon om de enkelte øvelsene.)

I mai-juni skal NATO gjennomføre verdens største militære flyøvelse i Norge, Sverige og Finland der fienden er Russland, nemlig Arctic Challenge Exercise (ACE).

I løpet av 2015 vil USA utplassere enda flere soldater og våpensystemer i Europa, skriver Military.com. Når øvelsene avsluttes vil de i mange tilfeller la våpnene bli igjen, som en permanent utplassering og som en garanti for raske operasjoner. Eksemplene er mange, slik som disse to:

  • 1. april 2015: The 354th Expeditionary Fighter Squadron forward deployed 12 A-10 Thunderbolt II aircraft and approximately 200 Airmen and support equipment from Spangdahlem Air Base, Germany to Campia Turzii, Romania over the weekend.
  • 4. april 2015: Air National Guard’s F-15C pilots … will stay at the Netherland’s Leeuwarden Air Base for about a month, where it will conduct training with the Dutch air force, before moving on to Bulgaria.

Hvis man et lite øyeblikk prøver å forestille seg hvordan dette må oppfattes på russisk side, så kommer man til en helt klar konklusjon: Russland må oppfatte dette som forberedelser til krig, der målet er Russland. Med andre ord: Russland vil og må forberede seg på å møte et vestlig angrep. Og det gjør de.

3. Krigsfullmaktene fra Kongressen

Kongressen i USA vedtok 4. desember 2014 et av de mest krigshissende dokumenter verden har sett på lenge. Dokumentet har den offisielle tittelen H. Res. 758 og er så stappfullt av historieforfalskning og aggresjon, at det hadde vært fullstendig latterlig – dersom der ikke var så farlig.

Kongressen gir presidenten fullmakt til å «forsyne Ukraina med dødelig og ikke-dødelig forsvarsmateriell, tjenester og trening som trengs for effektivt å kunne forsvare sitt territorium og sin suverenitet». Som NATO-land er det viktig for Norge å merke seg følgende: Kongressen «oppfordrer (som i pålegger, min merknad) NATO-allierte og USAs partnere i Europa og andre nasjonaer til å avbryte ethver militært samarbeid med Russland, inkludert å forby salg av dødelig og ikke-dødelig militært utstyr til Russland – og bekrefter USAs forpliktelser under NATOs paragraf 5 og ber NATO-landa sørge for sin fulle andel av de ressursene som trengs til det kollektive forsvaret.»

Amerikanske våpen og amerikansk-trente soldater skal altså ut i krig på Russlands grense, Ukraina gjøres til en ikke-alliert alliert og paragraf 5 gjelder.

Representantenes hus i USA vedtok 23. mars 2015 med stort flertall en resolusjon som krever at presidenten ruster Ukraina til krig. Resolusjonsforslaget hadde ikke vært oppe i noen av Kongressens komiteer på forhånd, men ble hastelansert til votering. Ikke en eneste kongressrepresentant tok ordet mot forslaget og det ble vedtatt med 348 mot 48 stemmer. Vedtaket er fullt av usannheter og propaganda, og tjener bare til å øke faren for krig.

Resolusjonen har tittelen Calling on the President to provide Ukraine with military assistance to defend its sovereignty and territorial integrity, og har fått nummeret H. Res. 162. Det hastet tydeligvis så mye å få det vedtatt at det ikke en gang hadde fått nummer på forhånd, slik vanlig er.

Vedtaket krever at president Obama sender dødelig militært utstyr til Ukraina og gjør det helt klart at hensikten er at våpnene skal brukes for å ta tilbake kontrollen over Krim og de østlige delene av Ukraina, som i dag er kontrollert av opprørerne. Kongressen never ikke våpenhvilen, og er tydeligvis helt uinteressert i en fredelig løsning.

Eliot Engel, som representerer Demokratene, og som var en av forslagsstillerne, sammenliknet Russlands handlinger i Ukraina med Hitlers invasjon i Tsjekkoslovakia i 1938, og sammenliknet Vladimir Putin med Adolf Hitler. Han sa at den gangen var det noen som sa at man skulle la Hitler ha Sudentenland, så ville det bli fred. Og fortsatte: «Noen folk sier det samme i dag.»

Barack Obama har foreløpig ikke sagt hva han vil gjøre med denne resolusjonen. Han kan velge å legge den til side inntil videre. Men han er en svak president med en krigersk kongress bak seg. Det er ikke sikkert handlingsrommet hans er så stort.

4. Den økonomiske krigen mot Russland

Fra mars 2014 har USA innledet en omfattende økonomisk krigføring mot Russland. Obama og Kerry har sagt at de vil «straffe og isolere Russland». USAs allierte i Europa er også blitt presset og tvunget til å være med på denne krigen, til tross for at det er de europeiske landa som rammes hardest av virkningene av denne politikken.

EU-landene har tapt 21 milliarder euro, drøyt 180 milliarder kroner, på sviktende eksport som følge av Unionens sanksjoner mot Russland, og i dag (9.02.2015) utsatte EU de nye sanksjonene.

Det er NRK som melder dette.

– Sanksjonene er dyre for oss alle. Så langt har EU tapt 21 milliarder euro. I Spania er særlig landbruk og turisme rammet, sa Spanias utenriksminister Jose Manuel Garcia-Margallo under utenriksmøtet i Brussel i dag.

Dette er første gang noen tallfester hvor mye EUs sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim-halvøya og den påfølgende uroen i Øst-Ukraina, har kostet EU-landene.

Den økonomiske krigen mot Russland er med andre ord dødsens alvorlig, og den er vel så omfattende som noe man så under den kalde krigen. Og naturligvis er den i strid med FN-pakten og prinsippene som ligger til grunn for WTO.

5. Demoniseringa av Putin

Jeg har allerede nevnt hvordan demokraten Eliot Engel sammenliknet Russlands handlinger i Ukraina med nazi-Tysklands invasjon i Tsjekkoslovakia i 1938. Man sammenlikner altså Vladimir Putin med Hitler. Det samme gjorde tidligere utenriksminister Hillary Clinton 4.3.2014, da hun sa at det Putin gjorde «er det samme som Hitler gjorde på 30-tallet».  Her er det altså ikke snakk om en ukjent backbencher, men den personen som mest sannsynlig vil disponere atomknappen etter valget i 2016.

Dette er naturligvis fullstendig ahistorisk og totalt usaklig. Men det er først og fremst svært farlig. Det er en indirekte erklæring om en kommende krig. Underteksten, som ikke er spesielt subtil, er at Putin planlegger en verdenskrig, slik Hitler gjorde. Og hva gjør man med Hitler … ?

Den kalde krigen var beinhard og verden balanserte av og til på kanten av atomkrig, men ikke en gang da behandlet USA Sovjetunionens ledere på denne måten. Den propagandaen man nå fører mot Russlands folkevalgte president er slik man drev på mot Saddam Hussein og Muammar Gaddafi. Begge fikk sine land ødelagt av USAs og Vestens ulovlige kriger og begge ble drept av krigsmakerne. Når en mulig president i USA sender sånne signaler, bygger hun opp til krig. Og alle de små, manipulerte etterplaprerne sier det samme uten å ha brukt så mye som en hjernecelle til å tenke over hva de sier. Clinton har gitt Putin «det sorte merket» og gitt ham beskjed om at han blir den neste. Det er sånne totalt uansvarlige ledere som er i stand til å snuble verden inn i en atomkrig uten at det egentlig var tenkt slik.

6. Forfalskninga av annen verdenskrig

Virkeligheten har for lengst overgått George Orwells klassiske roman 1984. Der hadde Sannhetsministeriet i oppgave å skrive om historien slik at den til enhver tid passet med det nåværende fiendebildet. Dette gjør man nå på høygir i de vestlige hovedstedene og i de servile massemediene som tjener eliten. USA har alliert seg med fascister og nynazister i Ukraina, derfor har men utviklet en politisk blindhet som gjør at man verken kan eller vil se at disse folkene hyller massemordere og antisemitter som Stepan Bandera. Man godtar at disse fascistene besudler monumenter over heltene som reddet Europa fra nazismen og erstatter dem med monumenter som hyller fascister.

coup ukraine

Polens myndigheter gikk så langt som til å ikke invitere Vladimir Putin til minnehøytideligheten over frigjøringa av Auschwitz, enda det var Sovjetunionens røde armé som frigjorde utryddelsesleiren. Og nå går USA og spyttslikkerne deres i NATO, slik som Erna Solberg, enda lengre ved at de boikotter feiringa av seiersdagen i Moskva 9. mai, enda det var nettopp Sovjetunionen som knuste mesteparten av Hitlers armeer og uten sammenlikning tok de største menneskelige og materielle ofrene.

Dette er ikke bare en krenkelse av dem som ofret livet for å redde Europa fra nazismen, men det er en del av en vettløs kampanje for å demonisere Russland slik at folkene i Europa lettere skal kunne godta en ny krig. Dette er Sannhetsministeriet i virksomhet.

Massemediene er også nesten 100% som snytt ut av propagandamaskinen i Pentagon. Indoktrineringa er så ensidig og så omfattende at den kanskje overgår de verste periodene under den kalde krigen. Og de som går i mot krigshetsen og går inn for fred stemples umiddelbart som «Putin-agenter». Det main stream media holder på med tåler sammenlikning med «tominuttershatet» i 1984. Man har hittil lykkes utrolig godt med det Orwell kaller doublethink, og det er nesten ingen røster som hever deg mot dette.

7. Kneblinga av europeiske ledere

Da to av Europas fremste ledere, Angela Merkel og François Hollande tok initiativ til forhandlinger om en våpenhvile i Ukraina, gjord de det fordi de skjønte at alternativet kunne bli en fryktelig krig. Hollande sa at dette er en av de siste sjansene for å hindre krig:

Hvis vi ikke finner fram til, ikke bare et kompromiss, men en varig fredsavtale, så vet vi hva scenarioet vil bli. Det har et navn … det kalles krig.

Hvordan ble disse lederne behandlet av sin angivelige allierte USA? Visepresident Joe Biden gjorde så godt han kunne for å underminere og underkjenne initiativet, og andre toppolitikere i USA raljerte over Merkel og Hollande.

USA har også prøvd å hindre normal kontakt mellom europeiske ledere og Russland. Det finnes flere eksempler på dette, men det beste er Tjekkias president Milos Zeman.

USAs ambassadør til Tsjekkia, Andrew Schapiro, rådet offentlig Zeman til ikke å delta i feiringa av seiersdagen over nazismen i Moskva i mai. Zeman svarte krasst i følge The Guardian:

Jeg kan ikke forestille meg at Tsjekkias ambassadør i Washington vil gi USAs president råd om hvor han skal reise. Jeg vil ikke godta at noen ambassadør uttaler seg om mine utenlandsreiser. … For ambassadør Shapiro er derfor porten til slottet (presidentens hovedkvarter) stengt.

Dette viser igjen at USA har ikke allierte, bare vasaller. Og de fleste av dem lystrer ordre, slik som Solberg og Stefan Löfven.

8. Diplomatiets trange kår og sammenbruddet av våpenavtalene

I 2014 suspenderte Vesten Russland fra G8, forumet for de ledende økonomiene i verden. Det var neppe noe hardt slag for Russland, og G8 er dessuten i ferd med å bli irrelevant siden det virkelige tyngdepunktet i verdensøkonomien nå flytter seg til Asia, slik Kinas vellykte initiativ for Den asiatiske investeringsbanken viser. Men suspensjonen er et uttrykk for den som er kaldt Kald krig 2.0. Mer alvorlig er de stadig gjentatte forslagene om å utelukke Russland fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Dette er også framført som avisa The Guardians redaksjonelle linje. Det ville være et forsøk på å knekke Russlands økonomiske forbindelser med omverdenen. Andreij Kostin, sjef for Russlands nest største bank VTB, sa til tyske Handelsblatt i desember 2014 at «Etter min mening vil en slik sanksjon bety krig. Hvis russiske banker ikke lenger får tilgang til SWIFT, bør USAs ambassadør forlate Moskva samme dag.»

Likevel velgar altså den «liberale» avisa The Guardian å gjøre seg til talerør for en SWIFT-eksklusjon. Kostins kommentar er ikke nødvendigvis representativ for hva man mener i Kreml, men den understreker hvor alvorlig dette er. Heldigvis har ikke SWIFT gitt etter for presset, men tvert om gitt Russland en av de 25 plassene i styret. Dessuten er Kina i ferd med å bygge opp sitt komplette alternativ til SWIFT, nemlig CIPS, China International Payment System.

USAs opprustning av Russlands naboer har i realiteten satt den siste spikeren i kista for Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa. Fra før av hadde Russland trukket seg fra avtalen på grunn av USAs utplassering av missilsystemer i Europa. Men nå er avtalen helt død. Samtidig er vi inne i et nytt rustningskappløp. Nå handler det ikke om de store strategiske bombesystemene, men om en hel serie nye våpensystemer fra robotvåpen og droner til missiler med ektreme hastigheter.

For i det minste å unngå at en kjernefysisk krig utløses ved et uhell, er det viktig at det finnes kontaktsystemer mellom lederne av atommaktene ogat det finnes et minimum av tillit, slik at man kan ta opp den røde telefonen eller noe liknende i løpet av de femten minuttene man har på seg fra et mulig angrep er varslet til lederen velger å trykke på atomknapen. I dag virker det som om et slikt minimum av tillit ikke finnes og at det heller ikke finnes systemer som kan slukke brennende lunter.

Du må ikke sove

I 1937 skrev Arnulf Øverland diktet Du må ikke sove. Der sier han blant annet:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Noen samtidige av Øverland syntes kanskje i 1937 at dette var å ta vel hardt i. Men han fikk nå rett, da. Dessverre er ikke forvarslene mindre tydelige i dag. Men søvnen er vel så djup! I 2003 demonstrerte millioner av mennesker over hele verden mot Irak-krigen. I Oslo opplevde vi kanskje den største fredsdemonstrasjonen noen gang. Men hva er situasjonen i dag? Faren for en mye større krig er overhengende, men er det noen som demonstrerer? Om Øverland kunne klage over at folk var likegyldige og sov i 1937, hva skal vi si i 2015? Dyp narkose?

 

 

 

Forrige artikkelUSA i tetrolle i Saudi Arabias krig mot Jemen
Neste artikkelDet möjliga stormaktskriget
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).