Frankrike fortsetter å plyndre Afrika

0
Franske tropper erobrer Algerie

Hvert år tapper Frankrike 14 afrikanske land for milliardbeløp i euro (1). Kolonialismen ble formelt avviklet på 1960-tallet. Men den franske kolonialismen lever videre. Frankrike er fortsatt avhengig av sine gamle kolonier i Afrika og fortsetter å tappe dem for ressurser og intervenere militært hver gang «franske interesser er truet». Tidligere president Jacques Chirac sa i 2008 at «uten Afrika ville Frankrike synke ned til å bli et tredje-verden-land».

Franske tropper erobrer Algerie
Franske tropper erobrer Algerie

Koloniveldet som aldri tok slutt

Opprørene mot det franske koloniveldet var blant de viktigste anti-imperialistiske kampene i det tjuende århundret. I første rekke sto frigjøringsbevegelsene i Indokina og Algerie. Dette var stor frigjøringskriger som rystet den gamle kolonimakta i grunnvollene, og som begge endte med fransk nederlag. Men også kampen mot det franske koloniveldet i Afrika sør for Sahara var svært viktig. På Madagaskar kom det til et opprør mot Frankrike i 1947–48. Franske styrker knuste opprøret militært og mange titusener ble drept. I Vest-Afrika var det sterkt motstand mot den franske kolonimakta, men da Sékou Touré i Guinea i 1958 bestemte seg for at landet skulle bryte med det franske kolonistyret og erklære seg uavhengig, ble den franske eliten så rasende at kolonirepresentantene deres ødela alt av verdi før de forlot Guinea: skoler, helsestasjoner, offentlige bygninger, biler, bøker, medisiner, forskningsinstitutter, traktorer … På landet slaktet de buskapen og forgiftet matvarelagre og avlinger.

Det ble skapt mange stater med formelt sjølstyre, men med sterke bindinger til Paris. I dag er det 14 stater som inngår i det som ble kalt Communauté française d’Afrique, Det franske samveldet i Afrika. De har felles valuta, såkalt CFA-franc, som var bundet til franske franc. I dag står CFA for Communauté Financière Africaine, men bindingene til Frankrike er der like fullt. Disse landa er forpliktet til å ha 85% av valutareserven sin i den franske sentralbanken. I praksis har de ingen tilgang til disse reservene. I tillegg til dette må disse landa hver år betale kompensasjon til Frankrike som avdrag på sin «koloniale gjeld», altså kompensasjon for investeringer Frankrike gjorde i disse landa som kolonimakt. Frankrike skal også ha førsteretten til å utnytte naturressursene i sine tidligere (?) kolonier.

CFA-land Afrika

CFA-landa dekker store deler av Frankrikes behov for råvarer slik: 100% av landets behov for kobolt, 87% uran, 83% fosfat, 68% bauxitt, 35% mangan, 32% krom, 32% kopper. Siden Frankrikes energiforsyning er basert på atomkraft, kan man trygt si at uten forsyningene fra Afrika ville landet opphøre å fungere.

Den totale verdien av overføringene fra Afrika til Frankrike hvert år er 440 milliarder euro, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten. Det er nesten tre norske statsbudsjett. (Kommentar: Jeg har fått kritiske kommentarer til dette beløpet, og jeg tror kritikken er riktig. DWN må ta feil. Det dreier seg om milliardbeløp, men ikke så mye.)

Den tidligere franske presidenten Jacques Chirac innrømte at «uten Afrika ville Frankrike synke ned til et tredjeverden land». Hans etterfølger, «sosialisten» François Mitterand, sa allerede i 1957 at «Uten Afrika vil ikke Frankrike ha noen historie i det tjueførste århundret».

Franske investorer i Afrika er organisert i Counseil des Investisseurs Français en Afrique. Denne organisasjonen har 1000 selskaper som medlemmer. Disse selskapene har 80.000 ansatte i Afrika og omsetter for 40 milliarder euro.  De direkte franske investeringene i Afrika økte fra 16,5 milliarder euro i 2006 til 39,1 milliarder euro i 2011, dobbelt så raskt som investeringene i Frankrike.

Fremmedlegion og statskupp

For å bevare kontrollen over de tidligere koloniene har Frankrike en sterk militær tilstedeværelse i Afrika. Fremmedlegionen og regulære franske styrker er brukt 45 ganger for å støtte eller gjennomføre statskupp fram til 2010.

I 1987 ble for eksempel president Thomas Sankara i Burkina Faso styrtet og drept. Sankara sto for en radikal sosialistisk politikk i opposisjon til kolonialismen. Han ønsket nasjonal kontroll over landets ressurser. Kuppmakeren Blaise Compoaré viste seg å være Frankrikes og de multinasjonale selskapenes mann. På initiativ fra parlamentarikere fra Burkina ble det i 2013 satt i gang et arbeid for å finne ut hva som var Frankrikes rolle i drapet på Sankara. Dette er ett i en serie eksempler på Frankrikes militære og økonomiske kontroll.

USAs krig med stedfortreder mot Kina i Afrika

Den spesielle formen for fransk nykolonialisme i Afrika har satt Frankrike i stand til å spille en litt uavhengig rolle som stormakt overfor USA. CFA-systemet har fungert litt som Frankrikes Monroe-doktrine i Afrika, der andre stormakter ikke har utfordret Paris. Men dagens USA tar ikke sånne hensyn. Nå er det nye kappløpet om Afrika i gang. Kina kommer inn som en stadig viktigere handelspartner og investor for stadig flere land, og USA frykter at Kina vil bli den dominerende stormakta i Afrika. Derfor har Washington opprettet Africom og derfor holder man militærøvelser og utvikler baser i stadig flere afrikanske land.

Supermakter har ikke partnere, bare vasaller. Frankrike vil derfor bli utfordret på to fronter, dels av Kina som rykker fram på brei front i Afrika som største handelspartner og største investor i land etter and. Og på den andre sida av USA, som riktignok vil utnytte Frankrikes posisjon, men som har sin egen agenda og som ikke vil ta fem cent for å sette egne interesser foran Frankrikes. For ikke å snakke om å overkjøre de afrikanske landas interesser.

I 2013 ble Kina for første gang Afrikas største handelspartner da samhandelen passerte 200 milliarder dollar.

John Pilger skrev nylig at «en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Apokalypse nå! – Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

 


 

(1) Opprinnelig sto det 440 milliarder euro. Jeg har fått kritiske kommentarer til dette beløpet, og jeg tror kritikken er riktig. DWN må ta feil. Det dreier seg om milliardbeløp, men ikke så mye.

Jeg har tatt dette opp med redaksjonen i DWN og gjort dem oppmerksomme på dette. Det går fram av korrespondansen at de ikke kan underbygge dette tallet.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelAngloimperialismens trojanske hest i Europa
Neste artikkelLatviere hedret sine Nazi-styrker i minnemarsj i Riga
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).