Var Debaltsevos fall avtalt i Minsk?

0

En stor ukrainsk styrke har vært omringet av separatiststyrker i byen Debaltsevo, et viktig jernbaneknutepunkt i det østlige Ukraina. 18. februar 2015 var det klart at Ukraina hadde lidd et knusende nederlag, som New York Times kalte det. På tross av at kampene som førte til separatistenes endelige kontroll over byen pågikk etter tidsfristen for våpenhvilen som ble avtalt i Minsk, fortsetter Angela Merkel å forholde seg til Minsk2. Betyr dette at Debaltsevos fall var avtalt i Minsk?

debaltsevo kart

Et knusende nederlag på østfronten

Ukraina har satt inn svært store styrker og meget tunge våpen mot sine landsmenn i øst, men det er åpenbart at den såkalte Anti-Terror-Operasjonen (ATO) har ført til enorme tap på juntaens side og til slutt en ren kapitulasjon ved Debaltsevo. Rapportene har sagt at alt fra 5000 til 8000 soldater har vært omringet ved byen. Alle forsøk på å bryte den stadig snevrere omringinga har vært mislykket. Og til slutt sto valget mellom kapitulasjon eller å bli meid ned. President Petro Porosjenko prøvde å kamuflere nederlaget ved å si at han hadde gitt ordre om en «ordnet tilbaketrekning». Dette lurer absolutt ingen. New York Times skriver at det var Porosjenkos beslutning å fortsette kampene ved Debaltsevo til tross for at det var opplagt i Minsk at det gikk mot nederlag:

«Det var klart at de ikke kunne få en avtale om Debaltsevo,» sier Samuel Charap, forsker på Russland og Eurasia ved International Institute for Strategic Studies. «Da blir spørsmålet: Hva i helvete var det Porosjenko tenkte på?»

For dem som kjente situasjonen må det altså allerede under Minsk-forhandlingene har vært fullstendig klart at det var rene galematias å fortsetter kampene ved Debaltsevo. NYT gir også en beskrivelse av det desperate tilbaketoget som sier noe om hvor totalt nederlaget var. Porosjenko satte tusenvis av soldaters liv på spill til ingen som helst nytte. Det er jo noe av det verste en øverskommanderende kan gjøre.

Ble kapitulasjonen avtalt i Minsk?

Reuters har lansert en analyse som også Deutsche Wirtschafts Nachrichten stiller seg bak. Om det ikke ble offisielt avtalt i Minsk at Debaltsevo ville tilfalle opprørerne, så taler mye for at det ble snakket om det i korridorene.

En svært interessant analyse fra nyhetsbyrået Reuters forklarer hvorfor byen Debaltsevo på tross av den avtalte våpenhvilen gikk til opprørerne: Det har tydeligvis vært samtaler i Minsk om hvordan regionen kunne se ut og hvordan opprørerne skulle kunne forvalte den.

Når man ser at verken Merkel eller Hollande, som sammen med Putin var arkitektene bak Minsk2, reagerer særlig sterkt på at opprørerne fortsatte kampen om Debaltsevo etter fristen for våpenhvile, så virker det åpenbart at Reuters analyse har noe for seg.

Debaltsevo er et jernbaneknutepunkt og spiller en viktig rolle for transportrutene innad i Donbass og mellom Donbass og Russland. En Ukrainsk kontroll over byen ville både være en militær trussel mot opprørerne og ville være en alvorlig hindring for transport og produksjon i regionen.

To linjer i NATO

Angela Merkel vet at konflikten i Ukraina truer Tysklands økonomi og ikke minst betyr en fare for en storkrig som kan ødelegge det meste. Hun prøver derfor å stoppe eskaleringa av konflikten. Dette var hennes uttalte mål for sine reiser til Kiev, Moskva og Minsk. Minsk-avtalen skisserer en framtidig ukrainsk føderasjon der Donbass skal få indre sjølstyre. Og det er nok det Merkel håper på. Men hun kan umulig tro på at juntaen i Kiev og opprørerne i Donbass skal sette seg ned og bli enige om grunnlovsendringer som vil være til å leve med for begge parter.

En rekke av punktene i Minsk-avtalen er bare urealistiske ønsker. Som jeg noterte i bloggen Minsk-avtalen: frossen konflikt eller pause før ny krig?:

Dialog mellom partene om lokalvalg? Opprørerne kommer ikke til å underkaste seg Kiev, for de vet at dersom de gjør det vil nazibander som Azov-brigaden slakte dem ned for fote. Juntaen i Kiev ser på opprørerne som «undermennesker» og vil ikke la dem styre seg sjøl, hvis de på noen måte kan unngå det. Generelt amnesti? Så massakren i Odessa og nedskytinga av MH17 skal tilgis og glemmes? Gjenopprette økonomiske og sosiale bånd? Juntaen er jo ikke i stand til å betale pensjoner i rest-Ukraina, og så skal de liksom betale pensjoner og sosiale ytelser i Donbass? Ukrainsk kontroll over utbryternes grense mot Russland? Den får de jo ikke, den må de i så fall komme og ta, noe de jo har prøvd i trekvart år med katastrofale tap som eneste resultat. Tilbaketrekning av alle utenlandske styrker og leiesoldater? Skal USA liksom trekke tilbake sine militære rådgivere fordi en avtale i Minsk sier det? Vil Polen, Litauen og andre NATO-land trekke ut sine folk?

Begge parter omgrupperer for ny krig, og det er opprørerne som har de beste kortene på handa. Porosjenko vil ha nok med å overleve, både i politisk forstand – og sannsynligvis også i bokstavelig forstand.

Men Merkel og Hollande håper vel på at det skal la seg gjøre å låse konflikten som en frossen konflikt, som for eksempel Kypros.

USA er derimot på krigsstien. Øverstkommanderende for USAs styrker i Europa, Ben Hodges, erklærte 16.02.2015 at 600 fallskjermjegere fra den 173. luftbårne brigade i USA skal sendes til Ukraina. Fallskjermjegerne skal angivelig trene ukrainske soldater i å beskytte seg mot artilleri- og rakettangrep, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten. Soldatene skal sendes fra den amerikanske basen i Viscenza i Italia.

Så USAs opptrapping til krig fortsetter helt upåvirket av Minsk-avtalen. Samme Hodges besøkte sårede soldater på et militærsjukehus i Kiev i januar. Han roste soldatene for deres tapperhet i krigen mot «opprørerne» i Øst-Ukraina. Han delte ut den amerikanske hærens tapperhetsutmerkelse til de sårede soldatene. Så det er jo nokså opplagt hvem de slåss for.

US Air Force sender 12 av sine «panserknuserfly» til Tyskland for å gjøre dem klare for en eventuell innsats i Ukraina. De blir i første omgang inkludert i Operation Atlantic Resolve, men skal stasjoneres med 300 soldater på flybasen Spangdahlem ved Trier. Flyene som gjerne kalles Warthog (vortesvinet) kan føre bomber og missiler og har en maskinkanon med sju løp som kan fyre av 4000 skudd i minuttet.

Norges rolle

Norge er kjent som «den lydigste gutten i NATO-klassen», og med Jens Stoltenberg som NATO-sjef vil mest sannsynlig hele det norske politiske systemet (og mediene deres) stille i stram gi-akt bak Washingtons krigsplaner. NATO vil etablere seks nye kommandoposter tett opp mot Russland og etablere en 5000 mann stor styrke som skal stå klar til rask utrykning. I følge Stoltenberg er dette den største forsterkninga av NATOs styrker siden den kalde krigen.

USA har strategiske forhåndslagre i Norge plassert rundt Værnes lufthavn, og jeg har i en tidligere blogg stilt spørsmålet om disse lagrene blir brukt eller vil bli brukt til å forsyne Ukraina. Jeg har fått noen interessante reaksjoner på dette, blant dem et innspill fra noen som hevder å vite noe om dette, som sier at jeg har rett når det gjelder Norges rolle i å forsyne Ukraina med amerikanske våpen, men at jeg tar feil om våpentypen. Dersom noen lesere skulle vite mer om dette, ville det være interessant å få flere kommentarer til dette.

 

Forrige artikkelNSA har infekterat din hårddisk! Obama leder världens största cyberattack
Neste artikkelFahad Qureshi: – Alle muslimer støtter steining for utroskap
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).