Trøbbel i Kina?

24
Kinas havner er fulle av konteinere på vei til verdensmarkedet

Kina åpnet året 2015 med nedgang i eksporten og nesten 20% fall i importen. Er Kina i alvorlig trøbbel etter mange år med kontinuerlig rekordvekst? Hva med det store gjeldsberget i Kina? Og hva med historiens største boligboble? Står Kina foran ei alvorlig krise – eller hva?

Kinas havner er fulle av konteinere på vei til verdensmarkedet
Kinas havner er fulle av konteinere på vei til verdensmarkedet

Verdens fabrikk

Jeg har i flere artikler vist hvordan Kinas eksportrettede økonomi har gjort landet til verdens fabrikk til de grader at landet har passert alle sine konkurrenter på svært mange områder. I den globale nyliberale verdensøkonomien har Kina vært landet med stor tilgang til billig arbeidskraft og en stat som har tilrettelagt for denne typen produksjon. Ut fra mange perspektiver har dette vært en suksess. I følge Verdensbanken har mesteparten av den fattigdomsreduksjonen som fant sted i verden de tjue åra fram til finanskrisa skjedd i Kina. Fattigdomsraten i Kina falt fra 85% til 15,9%, eller 600 millioner mennesker. Bortsett fra Kina står resten av verden for en reduksjon i fattigdommen på bare 10%.

Et godt mål på industriell aktivitet er stålproduksjonen, fordi stål brukes i alt som er av maskinbygging, veier, bruer, bygninger og mye mer. I følge World Steel Association ble det i 2013 produsert 1606 millioner råstål i verden. 779 millioner tonn ble produsert i Kina, eller 48,5% av den totale produksjonen i verden.

Vestlig kapital har nedlagt produksjon i Vesten og flyttet den til Kina. Når folk i vest kritiserer Kina for forurensning og knallhard utbytting av arbeidere i eksportindustrien, så har de naturligvis et poeng. Men de burde legge til at dette har de stort sett gjort for oss. Levestandarden og reallønnene i vest hadde falt langt mer hvis man ikke kunne skaffe billige forbruksvarer fra Kina. Billig elektronikk, billige mobiltelefoner og pcer har blitt tilgjengelige for hundrevis av millioner mennesker som ellers neppe ville hatt råd til dem. Og dette har også gitt eventyrlige profitter til vestlige industrigiganter.

Ekstreme vekstrater

På det meste har Kina hatt vekstrater på over 10%. Og for å forstå hva dette betyr, så er det viktig å vite at en vekst på 10% betyr en dobling hvert sjuende år, og altså en firedobling på snaue femten år. Og det er denne ekstreme veksten som har gjort at Kina nå er verdens største økonomi målt i kjøpekraftsparitet.

Denne voldsomme eksportmanien har gjort at forbrukernes andel av nasjonaløkonomien har vært svært lav i forhold til andre land, 34% mot den svært forbrukerorienterte økonomien til USA med 68%.

Så seint som i 2011 var investeringsgraden i Kina på 46%  Det er det dobbelte av verdensgjennomsnittet og skyhøyt over de vestlige landa. (Norge 20,6%, EU !7,8%.) En sånn investeringsgrad og eksportorientering har sin pris: forbrukerne kommer langt nede på prioriteringslista.

Stor gjeld

The Economist skriver at en av de mange tingene som bekymrer verdens investorer ved siden av fallende oljepriser og resesjon i Europa er den kraftige gjeldsøkninga i Kina.

En rapport fra McKinsey and Company som ble publisert 5.02.2015 kan fortelle at Kinas totale gjeld (offentlig, selskaper og husholdninger) er fire ganger så stor som i 2007, opp fra 7.000 milliarder dollar til 28.000 milliarder dollar. Det er 282% av BNP. Rapporten sier at det mest bekymringsfulle med dette er at halvparten av alle lån er knyttet direkte eller indirekte til Kinas overopphetede eiendomsmarked, uregulert bankvirksomhet står for nesten halvparten av alle nye lån og lokal offentlig gjeld er sannsynligvis uholdbar. McKinsey mener likevel at den kinesiske staten har ressurser til å takle et eventuelt krakk i eiendomsmarkedet.

Det har vært en til dels politisk styrt og til dels spekulativ overinvestering i eiendom i Kina som har ført til en enorm eiendomsboble. Flere observatører mener at denne bobla er i ferd med å sprekke.

Stopp i veksten

Tall for Kinas eksport og import for januar 2015 viser at ikke alt er som det var i Midtens rike. Eksporten falt med 3,3% og importen med hele 19,9%. Dette gjorde riktignok at det månedlige handelsoverskuddet var rekordstort. Men tallene viser jo en markant svekkelse av kinesisk økonomi, og reduksjonen i importen vil sende sjokkbølger utover i verdensøkonomien. Importen av kull ble for eksempel redusert med 40%, noe som får direkte virkning i et land som Australia. Og sjøl om Kina har forpliktet seg til en voldsom økning av den langsiktige handelen med Russland, så falt importen derfra med 28% fra desember 2014.

Fra 2007 er Kina blitt viktigere for veksten i verdensøkonomien enn USA. I perioden 2007–2013 økte verdens BNP med 31%. Kina bidro med 10,1% av dette, altså en tredel, og USA med bare 4,1%. Dette sier alt om hva en redusert vekst i Kina kan bety for resten av verden.

kina verden lønn
En betydelig del av verdens lønnsøkninger er kommet nettopp i Kina (Kilde: ILO)

(ILO-rapporten finnes her.)

Lønnsøkninger

Kina prøver å komme seg ut av lavinntektsfella og vri økonomien over fra den ekstreme eksportorientertinga til en styrking av hjemmemarkedet. Derfor har regjeringa bevisst lagt opp til betydelige lønnsøkninger. Statsminister Li Keqiang har sagt at det er statens politikk å øke husholdningenes forbruk, og dermed også lønningene. I 2014 anbefalte ti viktige regioner gjennomsnittlige lønnsøkninger på 10–15% med maksimumsøkning opp mot 20%. Den kinesiske arbeiderklassen vil få en økt andel av nasjonalproduktet, og Kina vil ikke lenger være et lavkostland. Regjeringa vil også innføre et nasjonalt pensjonssystem og en nasjonal helseforsikring og det blir innført regler for minstelønn.

Denne overgangen er nødvendig om Kina skal komme videre, men den er komplisert og risikabel. Og dette skal skje i en situasjon der verdensøkonomien er langt mer sårbar enn den var i 2007, og der valutakrigene hører til dagens orden.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

24 KOMMENTARER

  1. […] 2007 var jo året før den såkalte finanskrisa slo til for fullt, og den startet som kjent med at en gjeldsboble sprakk i USA. Etter det var det mye snakk om behovet for gjeldsreduksjon, men fakta viser at den samlede gjelda tvert om har økt kraftig. Mer enn en tredel av den totale gjeldsøkninga kan Kina notere seg for, nemlig hele 20.800 milliarde… […]

  2. Forskjellen på USA og Kina er vel at «Kommunist partiet» har en viss styring på økonomien. Men det er vel heller ingen tvil om at «Den regulerte kapitalismen» på sikt er en illusjon. Illusjon fordi kapitalismen fungerer med sin egen lovmessighet. Mao tse Tung advarte mot denne veien. At han (Mao) kunne sin politiske økonomi kan det ikke herske noen tvil om.
    Omlegging til større etterspørsel på hjemmemarkedet må vel være en absolutt nødvendig ting om den politikken kineserne fører skal ha noe for seg.
    Klimaspørsmålet ser ut til å få en stadig større forståelse i Kina. Det er også viktig i sammenhengen.
    Mange ganger har jeg stilt meg spørsmålet: Hva skal vi med ett Kommunistparti som ikke har HELE folkets velferd og verdighet som ledestjerne.
    Utskjelte folk (Her i vesten) som Stalin og Mao er utskjelt fordi de forsto hva partiets oppgave var. De er hatet fordi de hadde en viss framgang i sine bestrebelser. Men de var mennesker som meg og deg. Ingen mennesker er fullkomne. Derfor gjorde de også feil i mange tilfeller. Sosialismen var upløyd mark og nettopp derfor var/er mulighetene for gale beslutninger hele tiden til stede.
    Så kan man nå stille spørsmålet: Er kinesernes omlegging bare et økonomisk nødvendig trekk, eller er det like mye et trekk med tanke på hele folkets velferd?
    Mitt håp er at det like mye er det siste som det første. Tiden vil vise.
    Siden det kinesiske partiet stadig kaller seg Kommunistisk må vi kunne gå ut fra at de er skolert i den Politiske økonomi.

  3. Verdas største kommunistparti har truleg sett kor mange feil det er i kommunismen. Og difor opna for private verksemder. Vil ein ha modernisering i verksemder, då bør desse kunne drive med overskot. Det ein får ved kommunisme er ein stagnasjonsøkonomi. I land med veksande folktal er det vanskleg å ha. Det er nok vanskleg i andre land også. I røynda er heile vår kultur bygd opp på overskot. Kommunisme kan truleg aldri fungere bra då den har eit negativt syn på overskot. Ein anan feil i kommunismen, er at kommunistane trur at folk skal få ei høg arbeidslyst fordi dei jobbar for staten eller det offentlege. Tildømes for staten eller kommunar. Eller i kooperativ. I røynda stemmer nok ikkje dette. Det folk ser mest på er den løna dei sjølve privat sit at med.

    • Du blander sammen overskudd og profitt. Overskudd er nødvendig for å drive et samfunn. Profitt er ekspropriering av andre menneskers arbeid. Og i dag er det en ørliten klasse multimilliardærer og deres selskaper som tar brorparten av denne profitten. Samfunnet klarer seg utmerket godt uten profitt og kapitalister.

      • Dei fleste næringsdrivande har ikkje så mange tilsette. Og dei private næringsdrivande jobbar gjerne mykje sjølve. Tvilar på om Noreg kunne klara seg bra utan private næringsverksemder. Også maskiner gjer ofte mykje arbeide i ei verksemd. Kommunistane tek nok difor feil når dei seier at det berre er arbeiderane som jobbar. Og skaper verdiar i eit samfunn. Også private gjer det. Då blir det nok og urimleg å sei at alle arbeiderar er utbyta. Ein stor del er det, men ikkje alle. Tildømes i Noreg tek mange verksemder bra vare på arbeidsfolka sine. Veldig mykje av overskota blir innvestera på nytt på ein god måte for det norske samfunn.

        Ein del overskot vel blir bruka på luksusforbruk eller på feil måte elles. Kommunistane kan fjerne dette ved å fjerne privat næringsdrift. Diverre vil det nok koste meir enn det eit samfunn kan tene på det. Jamfør at også mange private skaper masse verdiar. Utan å ha eit særleg høgt forbruk. Det private næringsliv vaks truleg fram fordi det var det mest rasjonelle.

          • Akkurat her må jeg si meg uenig… Det er totalt meningsløst å se på den offisielle inntekten hans, den ville ikke langt på nær ha strukket seg til å dekke kostnadene for datterens Harvard-studier (og jeg antar mannen også må ha i seg et måltid eller to om dagen). Som det påpekes i artikkelen du linker til:

            «On social media, most seemed to think the raises were long overdue, although many questioned how meaningful the official salary numbers are since they are supplemented by perks, bonuses, and an enormous shadow economy based on graft. Popular Beijing-based blogger and commentator Wuyue Sanren asked his 1.2 million followers on micro-blogging platform Weibo if they could explain to him how so many low-paid civil servants managed to acquire cars and homes.»

            Det er ingen tvil om at korrupsjonen er massiv i Kina, selv om (og noen vil si nettopp fordi) den offisielle lønna lavtstående og høytstående byråkrater mottar er beskjeden. Dette er heller ikke noe kinesere flest lever i lykkelig uvitenhet om, til tross for mediesensur. I stedet virker det som om det i stor grad godtas all den tid lederskapet samtidig har klart å skape stabilitet og jevn fremgang, da denne også har gitt (som det påpekes her) klare forbedringer i livene til brede befolkningslag.

          • Jeg håper man skjønner at dette var sagt med en viss ironi. Har du tilgang til statens ressurser, så trenger du jo nesten bare husholdningspenger.
            Dette med korrupsjon i Kina har jeg naturligvis studert, og den er svært omfattende. Men så lenge keiseren har himmelens mandat, så godtar folk det langt på vei. Men mister han himmelens mandat …

      • Kapitalister kan gjerne få profitt av en produksjon de effektiviserer tilsvarende, uten at dette går ut over noens velferd. Men samfunnet skal ikke styres av penge-kapitalister som har sin egen agenda. Da blir det oligarki istedet for demokrati og folkestyre.

  4. Feil er ikke til å unngå –
    feila fins overalt de –
    der mennesket ferdes og lever –
    også i kommunistpartier.

    Kommunister har da aldri hatt
    et negativt syn på overskott –
    det er bruken av dette overskottet
    de er opptatt av –
    at det brukes i fellesskapet –
    og ikke av enkeltpersoner.

    Arbeidslysta øker nettopp
    der folk jobber for fellesskapet.
    Det kan vi tydelig se ved
    dugnadsjobbing.

    Det kommer jo an på stat
    og kommune – om de er
    en del av dette fellesskapet
    – eller ikke.

    • Truleg er det store feil i sjølve kommunistlæra. Og ikkje berre feil laga av parti. Ein kan nok trygt sei kommunistar flest har synt eit negativ syn på overskot på salg av varer. Og truleg og på overskot i verksemder. Kvifor har dei tildømes elles tala om overpris på varer? Dugnad i Noreg er noko folk gjer på fritida. Jobbar sjølv med dugnadsarbeid på min heimstad. Veldig mange deltek ikkje på dugnad. Og mange av dei som gjer dugnadsarbeid, jobbar med dugnad berre nokre timar i månaden. Ikkje mykje å satse på for å drive eit heilt samfunn.

      • Det dugnadsarbeidet du skriver om , er vel noe annet enn hele samfunnets dugnad for å holde samfunnet i gang, med penger som tallfester dugnadstimer, som et regnskap.
        Om folk vil «orke» for en eller annen organisasjon i tillegg til dagens arbeidstimer er vel opp til den enkelte og deres tro på nødvendigheten av dette arbeidet.

  5. « I den globale nyliberale verdensøkonomien har Kina vært landet med stor tilgang til billig arbeidskraft og en stat som har tilrettelagt for denne typen produksjon.  «

    Det er kan vel også slik at dette har vært en bevisst politikk. Så lenge dette har gitt mulighet til å overta penge-ulønnsom teknologi og maskiner fra vesten, har dette gitt Kina muligheter for å produsere det vesten vil ha.
    Da Storbritania ville handle i stykker Kina , og byttet sølvdollar med varer og kunst, før Opiumskrigene, ville Storbritania at Kina også skulle handle fra vesten/Storbritania. De gikk tom for sølvdollar. Den kinesiske keiseren sa da ( fritt etter hukommelsen) : Hva skal vi med deres varer; vi trenger de ikke.
    Så pusha så Storbritania Opium til det kineskiske samfunnet, antagelig i håp om å overta kontrollen over Kina. ( Uten sammenlikning med vestmaktenes arbeid for å øke opiumsproduksjonen i Afghanistan i våre dager. (?) Men vi ser ellers at disse bakmennene sjelden skifter en strategi hvis den virker.)
    Den kinesiske keiseren bad vesten om å skåne befolkningen i Kina.
    Svaret var altså militært angrep; de såkalte Opiumskrigene.
    Nå har tydeligvis Kina lært av historien. De overtar produksjonsmidler og marked fra vesten, i bytte for tall og landets foreløpige billige arbeidskraft.
    Kina vet sannsynligvis at et samfunns bruk av egen arbeidskraft alltid lønner seg, når det bygger kompetanse i arbeidskraften og samfunnet over tid. Penger er i denne forbindelse kun tall. Og produksjonsmidlene , som vesten gir fra seg billig for tall – som de så bruker for å kjøpe ferdige produkter fra Kina, vil nok senere brukes til å produsere forbruksvarer til den kinesiske befolkningen.
    Så kan vesten stå der med tallene sine. Som sikkert kan mangedobles både med rente-produksjon og seddelpresse.
    Uansett hvor mange de trykker; Kina kan nok produsere tall selv. ( Og med BRICS-landene nye valuta kan de nok kun brukes kun til å handle i vestens fantasi-økomomiske system.)
    Kina produserer sin egen mat, har råvaretilgang fra eget land , og nå også fra deler av det afrikanske kontinentet.(Og måtte derfor stoppes med «Ebola» og «opprørsbevegelser» i midt-Afrika.)
    Kina kan nå spille på lag med røverne fra vesten, og deres økonomiske fantasi-system en stund. Som fungerer på samme vis som Opium for vesten; arbeidslyst og fremdriftsplaner drukner i søvn og forveksling av fantasi og virkelighet.
    Mens Kina arbeider og bygger velstand i det virkelige våkne livet.
    Så kan vestlige penge-økonomer skrive avhandlinger om at Kina har for mye «gjeld», bygger «for mange boliger», og «snart kommer til å gå konkurs».
    Les *Markens Grøde* av Hamsun, *Arbeidets Seier* av Anton Z ,- fra mellomkrigstiden i Tyskland,
    Og om B.D. Brochmanns virkelighets-økonomi, kontra vårt fantasisystem.
    Mens Kina ler.

  6. Det med henvisning til dugnaden var ment
    som et eksempel på –
    om vi opplever et virkelig fellesskap –
    er det lettere for oss å godta –
    til og med glede oss over –
    at godene fordeles –

    • Det er jeg enig i . Og dette er viktig.
      Det er dette som skiller et SAMfunn fra en tilfeldig sammensatt flokk.
      Men da er det også viktig at vi ser hva som ligger i samfunnet som oppgaver, og hva som ligger hos det enkelte menneskets frie liv.
      Et SAMfunns ide’ er vel nettopp stordriftsfordeler, men i slike små, homogene grupper at man opplever et fellesskap og nødvendige grader av felles kultur.

  7. Kinas indre stabilitet er et problem også tror jeg da. Kinas indre stabilitet i dag er vel avhengig av myndigheters mulighet til å levere stabil økonomisk vekst til den store majoriteten av folket. Og Kina har hatt en stor vekst år etter år, noe som har redusert indre sosial uro i et land som har store sosiale, kulturelle, økonomiske og regionale ulikheter. En minskning av eksport og vekst kan sikkert gi Kina store problemer med ulike grupperinger i landet kanskje. Men å andre siden så har de ikke en demokratisk tradisjon men informasjonssamfunnet er nok et problem for dagens elite..

    Funderer også på alle automatiseringer som minsker behov for arbeidskraft. Vi går mot interessante tider (ironi).

    • «er vel avhengig av myndigheters mulighet til å levere stabil økonomisk vekst til den store majoriteten av folket. »

      Kina er jo et stort land, og må nok ha et mer rigid styre enn et lite land, for å holde sammen. Dessuten er vel en oppbyggingsfase til velstand noe som i seg selv virker stabiliserende?
      Men jeg tror (håper) at når eksporten går ned så vil produksjonen/arbeidskreftene bli brukt til å forsyne landets egen befolkning med det de måtte ha lyst på i materiell velstand. Og det kan virke (håper igjen) som de kinesiske økonomene ser annerledes på økonomi enn penge-økonomer i vesten. Kina har jo industri til det meste nå. Også råvarer, matproduksjon og og energi.- Og egen innenlands valuta.

      At vi får stadig flere «slaver», i form av mekaniske og digitale maskiner, burde gjøre at vi kan oppretteholde den materielle og tjenesteytende velstanden vi ønsker. – Med stadig kortere plikt-arbeidstid. Altså ikke krise og «arbeidsløshet», men positiv arbeidsfrihet.
      Men dette betinger av at vi kaster det rådende økonomiske systemet, bakmennene som styrer det og våre mentale forestillinger om det ( Ref. Eventyret om Spikersuppa.) der det hører hjemme; i slave-helvetet.

  8. Myndigheters mulighet til å levere stabil økonomisk vekst til
    den store majoriteten av folket – for eksempel i et så stort land
    som Kina – virker nesten som en umulighet.
    Dette handler jo ikke bare om Kina – men gjelder flere land
    som med fordel kunne ha vært delt opp i mindre enheter.

    • «Myndigheters mulighet til å levere stabil økonomisk vekst til
      den store majoriteten av folket»

      Det er vel ikke myndighetene, hverken i Kina eller Norge, som leverer noe (vekst) til folket , det er omvendt.
      Men myndigheter sitter med oversikt over resurser , tilgjengelige arbeidskrefter og energitilgang.
      En formidling av denne informasjonen til hele nasjonen, og en god plan for bruk av disse resursene er viktig, – og viktigere jo større landet er.

  9. «delt opp i mindre enheter» Eksempelvis Russland kanskje som har stor ulik fordeling av landets resurser hvilket kan skape store problemer for Putin i framtiden da han kan komme i konflikt med ulike deler av landet. I dag så står landet sammlet da det har en yttre fiende men Putin får et helvete og hålde landet sammen i framtiden tror jeg da.

    Les eksempelvis: Why are Russians attracted to strong leaders?

    blog.oup.com/2012/05/russia-putin-elections-power/

  10. Fra lenken du la ved:
    «Tre ganger i løpet av de siste fire århundrer den russiske stat har kollapset: i begynnelsen av det 17. århundre » tid av problemer ‘, i revolusjonen i 1917-1921 og i sammenbruddet av Sovjetunionen i 1991-3. I de to første tilfellene var resultatet borgerkrig, og som nesten skjedde i 1993 også. ………Russerne fortsatt levende huske 1990-tallet, da statens eiendommer ble spredt blant oligarker…»

    Hvem samarbeider oligarkene med nå? Maktapparatet i Ukraina. Hvilke grupper styrer oligarkene og Ukraina nå?
    .
    Det kan virke som om det er de samme kreftene som stod bak den russiske (?) revolusjonen i 1917, og som var bakmennene til oppløsningen på 1990-tallet. Kampen fortsetter, men fra en annen base.
    Motkreftene til denne splitt og hersk-oppløsningen blir selvfølgelig demonisert av de som har kontroll over media i vesten.
    Det kan virke som et lykketreff at Russland, og Kina, har en ledelse som har sett spillet tidligere.

  11. Jeg har dårlig kunnskap om Russland men penger styr der som i USA og det er et land der personlige allianser er viktige var det en business man om sa. Det om gjør meg nervøs er at vi nabo med Russland og hva oss oligarker (kreftene) ser potensial i og ta vår olja. Putin er business og ikke noe er umulig i dagenes kaotiske situasjon spesielt om Vesten mister det strukturelle overtaket SWIFT systemet har gitt oss. Dvs om fiat dollaren kollapser. Kanskje ikke men situasjonen er spent og om jeg var BRICS land så skulle jeg absolutt prøve og gå i fra systemet vi har bygget og har kontroll over. Vi får se…

Legg igjen en kommentar til Ola Henriksen Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.