Oljekrigen – konspirasjonsteorien som viste seg å være sann

0
John Kerry og kong Abdullah

Siden juni 2014 har oljeprisen på verdensmarkedet blitt halvert. Hvorfor skjedde det? På denn bloggen har jeg skrevet at det skyldes at USA og Saudi Arabia er blitt enige om å senke oljeprisen for å ramme Russland. Andre har skrevet det samme, men både fra USA og Saudi Arabia har man sagt at dette er bare konspirasjonsteorier. Nå viser det seg at disse teoriene faktisk er – vel, sanne.

John Kerry og kong Abdullah
John Kerry og kong Abdullah

Dramaet på oljemarkedet

Oljeprisen har de siste par årene ligget rundt 110 dollar per fat. Dette har riktignok vært overraskende høyt tatt i betraktning at den industrialiserte verden har vært inne i en langvarig lavkonjunktur. Samtidig har det vært en pris som ligger rundt marginalprisen for nye felter. Profittraten i oljeindustrien har gått ned fordi det kreves stadig mer teknologi for å få ut olje fra stadig mindre tilgjengelige kilder.

Ikke en gang den økte tilgangen til olje og gass fra den amerikanske skiferoljeindustrien har ført til noen nedgang i oljeprisen. Etter statskuppet i Ukraina og de første sanksjonene mot Russland var det tvert om et press oppover på oljeprisen.

Men alt endret seg fra slutten av juni. Etter det har oljeprisen stupt. (Inntil en korreksjon oppover sist uke.) Dette har rammet Russland hardt, siden landet er en stor oljeeksportør. Men det har også rammet alle andre oljeeksporterende land, og det har rammet hele oljebransjen. Både store og små oljeselskaper sier opp folk og innstiller planer om nyinvesteringer. I Norge er store deler av de nye feltene plutselig blitt ulønnsomme. Hele skiferoljeindustrien i USA har sett blodrøde tall i et halvt år. Den har aldri gått med overskudd, men nå har selskapene sett sine børsverdier bli halvert og mer enn som så.

Hva var det som skjedde?

12. oktober 2014 skrev jeg følgende på steigan.no

Oljevåpenet er godt kjent i internasjonal politikk. I 1973 var det Vesten, deriblant USA, som fikk smake denne medisinen da OPEC-landene satte opp oljeprisen.

Denne gangen er det USA sjøl som svinger oljevåpenet, gjennom sine lakeier i det saudiarabiske oljediktaturet. Som verdens største oljeprodusent har Saudi Arabia absolutt evnen til å dumpe oljeprisen. Og det er ingen tvil om at dette vil ramme Russland, som er helt avhengig av sine store inntekter fra olje- og gasseksport.

USA vil tvinge Putin i kne med lav oljepris, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten, og fortsetter:

«Under press fra USA har Saudi Arabia utvidet sin oljeproduksjon massivt. Dette har på en avgjørende måte bidratt til at oljeprisen siden juni har falt med rundt 20%. Prisfallet skader først og fremst Russland, som får mesteparten av sine statsinntekter fra olje- og gassekspoert. Hvis Saudi Arabia skulle fortsette denne oljekrigen, står Putin for første gang overfor faren for et markant statlig underskudd.»

I desember gikk jeg mer inn på virkningene av denne priskrigen i artikkelen Oljekrigen.

Min analyse har altså vært at hovedårsaken til det store prisfallet på olje har vært en avtale mellom USA og Saudi Arabia, som ble inngått mellom John Kerry og kong Abdullah da den amerikanske utenriksministeren besøkte Riyadh. Det har naturligvis også vært andre forhold som har spilt inn, og da først og fremst svakere etterspørsel, spesielt fra Kina. Men jeg har ment at prisfallet i hovedsak er et storpolitisk spill som har til hensikt å ramme Russland. USA vil ramme Russland på grunn av konflikten i Ukraina. Saudi Arabia vil prøve å tvinge Russland til å gi opp støtten til Assad i Syria.

I The Guardian skrev Larry Elliot:

USAs utenriksminister, John Kerry, inngikk angivelig en avtale med kong Abdullah i september om at Saudi Arabia skulle selge råolje under den rådende oljeprisen. Dette ville bidra til å forklare hvorfor oljeprisene faller på tross av kampene i Irak og Syria på grunn av Den islamske staten, noe som under normale forhold ville få prisen til å stige.

Mange har avvist dette som en konspirasjonsteori. Både Saudi Arabia og De forente arabiske emirater har vært ute og forsikret om at prisfallet har vært et reint markedsfenomen. Emiratenes oljeminister, Suhail Bin Mohammed al-Mazroui, avviste påstandene om at det har vært en konspirasjon som har drevet ned oljeprisen av politiske grunner:

Det er ikke noen konspirasjon, det er ikke for å ramme noen. Dette er markedet og det går opp og ned.

Saudi Arabias oljeminister Ali al-Naimi sa:

Å snakke om slike konspirasjoner … er absolutt feilaktig og viser at det er misforståelser oppe i noen folks hoder. Vår økonomi er basert fullstendig på økonomiske strategier, verken mer eller mindre.

Og Washington Post har naturligvis fulgt opp med artikler som denne: Why there are so many kooky conspiration theories about oil.

Så i følge dem var det bare en konspirasjonsteori …

 

… men den viser seg altså å være sann

New York Times har som kjent praktisk talt sluttet med undersøkende journalistikk og er stort sett blitt et propagandaorgan for State Department, men det hender da at det dukker opp et sannhetskorn der også.

3. februar 2015 skriver avisa:

Saudi Arabia har prøvd å presse president Vladimir Putin for å få Russland til å oppgi sin støtte til president Bashar al-Assad i Syria ved å bruke sin dominerende posisjon på de globale oljemarkedene på et tidspunkt da Russland regjering vakler på grunn av virkningene av de fallende oljeprisene. … Saudiarabiske tjenestemenn har fortalt USA at de tror de kan ha en påvirkningsmulighet overfor Putin på grunn av sin evne til å redusere tilførselen av olje og dermed drive opp prisene.

Etter møtet med kong Abdullah i september ble John Kerry spurt av pressa om de hadde diskutert Russlands behov for en oljepris over 100 $ for å balansere budsjettene, og skøyeren Kerry repliserte: «De (saudiaraberne) er veldig, veldig klar over den evnen de har til å påvirke de globale oljeprisene…»

Alle medlemmene av OPEC merker virkningene av den saudiarabiske oljeflommen. Men Saudi Arabia har avvist ethvert forsøk fra andre medlemmer av organisasjonen på å få landet til å holde tilbake oljeproduksjonen for å øke oljeprisen igjen. Overfor Russland bruker man likevel dette som både trussel og lokkemiddel. Budskapet er: Hvis dere fortsetter å støtte Assad, så fortsetter vi å pøse ut olje på markedet slik at prisen blir lav. Men hvis dere dumper Assad, så vil vi begrense produksjonen, slik at prisen øker igjen. Denne strategien er USA tydeligvis helt på linje med, til tross for at den også rammer USAs egen skiferoljeproduksjon. Men har strategien lykkes? New York Times skriver oppgitt:

Mr. Putin har imidlertid gjentatte ganger demonstrert at han heller vil akseptere økonomisk harde tider enn å gi etter for press utenfra for å endre hans politikk.

Og det er sånn det er. Dette er et storpolitisk spill. USA og Saudi Arabia har blitt enige om at araberne skal bruke oljevåpenet for å legge press på Russland. For Saudi Arabia dreier dette seg om Syria, mens for USA handler det både om Syria og Ukraina.

Som jeg skrev i arikkelen Oljekrigen:

Sanksjonspolitikk er en uoversiktlig form for krigføring. Det er aldri godt å beregne hvem som vil bli rammet og hvor mye. Sanksjonene har rammet Russland, naturligvis, men også Ukraina og EU, ikke minst Tyskland. Og nå rammer oljekrigen både Sørøst-Europa og frackingindustrien i USA – og alle de store oljeselskapene.

 

Forrige artikkelEtt år sedan
Neste artikkel– Det saudiske kongehuset sponser al-Qaida
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).