Minsk-avtalen: frossen konflikt eller pause før ny krig?

0
Forhandlerne i Minsk kom fram til en avtale som, dersom den hadde blitt fulgt kunne ha forhindret krigen.

Så ble det en våpenhvileavtale i Minsk. Angela Merkel og François Hollande hadde lagt mye prestisje i å få til en avtale, og den fikk de, sammen med Vladimir Putin og Petro Porosjenko. Men hvor mye er avtalen verdt? Hvem vant og hvem tapte på avtalen? Og viktigst av alt: Vil den holde?

Forhandlerne i Minsk
Forhandlerne i Minsk

Uten USA

Under konflikten i Ukraina har det hele tida ligget en splittelse mellom USAs og EUs agendaer. Statskuppet i Kiev i februar 2014 ble gjennomført med USAs støtte på tvers av en avtale som var forhandlet fram av utsendinger fra EU. Victoria Nulands famøse «Fuck the EU!» var mer enn en grov glipp – det var en djup misnøye og mistillit fra USAs side overfor EU og Tyskland. Og typisk nok var det også uenighet mellom Washington og Berlin om forsøkene på å få til en fredsavtale i Minsk. Krigspartiet i USA ville kjøre inn avanserte amerikanske våpen i Ukraina i et spill som åpenbart kunne føre trekke Russland direkte inn i krigen. Berlin og Paris har desperat behov for å få senket konfliktnivået og komme tilbake til et normalt økonomisk samarbeid med Russland. Europeisk, og ikke minst tysk, økonomi blør på grunn av de sansksjonene som er påtvunget unionen av USA.

Dessuten ser utvilsomt Merkel og hennes regjering at en krig i Ukraina der Russland blir trukket inn vil være en dødelig trussel mot Tyskland og Europa. Hollande sa det også svært klart at dette var en av de siste sjansene for å hindre krig:

Hvis vi ikke finner fram til, ikke bare et kompromiss, men en varig fredsavtale, så vet vi hva scenarioet vil bli. Det har et navn … det kalles krig.

Enda så mange kriger USA har ført, så vet ikke amerikanerne egentlig hva krig er, for siden borgerkrigen har de ikke hatt den på sitt territorium. Men i EU og Russland vet man hva krig er, og man innser hvor nær man er ved at Ukraina kan utløse en ny storkrig.

Det er USA ikke har vært med på å få i stand Minsk-avtalen og har stilt seg negativ til hele prosessen, gjør at supermakta i egne øyne har frie hender til å spolere den videre prosessen, om man skulle ønske det. Det er Merkel og Hollande som har stukket fram nakken – og uansett kan man alltid skylde på Putin.

Hva ble oppnådd i Minsk?

For å si det enkelt: mer enn ingenting – og mindre enn det som blir sagt. Det er en avtale som ikke er undertegnet av dem den angår, juntaen i Kiev og separatistene i Øst-Ukraina. Og den inneholder mange punkter som næremst må kalles fromme ønsker. Men det ble en avtale, og det ser ut til å bli våpenhvile, og det er jo noe.

Her er hovedpunktene i Minsk 2- avtalen:

  1. Umiddelbar og full gjensidig våpenhvile fra 15. februar
  2. Tilbaketrekning av alle tunge våpen på begge sider
  3. Effektiv overvåking av våpenhvilen og av tilbaketrekning av tunge våpen
  4. Begynne en dialog om å holde lokalvalg
  5. Amnesti og forbud mot å rettsforfølge personer som har vært aktive i konflikten
  6. Frigi og utveksle alle gisler og fanger
  7. Uhindret leveranse av humanitær hjelp
  8. Gjenopprettelse av fulle sosiale og økonomiske bånd, inklusive sosiale overføringer, pensjoner og banksystem
  9. Full ukrainsk statlig kontroll over grensa gjennom hele konfliktområdet – etter lokalvalgene
  10. Tilbaketrekning av alle utenlandske væpnede grupper, våpen og leiesoldater
  11. Grunnlovsreform i Ukraina
minsk-avtale kart
Kartet viser frontlinjene i følge Minsk-avtalen

Kan dette fungere?

De tre første punktene kan fungere. Ukraina går med på denne avtalen fordi juntastyrkene var i ferd med å lide enda et stort nederlag på østfronten. Regimet har i løpet av denne krigen prestert å starte med å ha alle våpen og alle styrker på sin side, for så å tape i flere runder. Hovedårsaken til dette er ikke at opprørerne har fått våpen fra Russland, men at Kiev har ført en krig som har vært vanvittig dårlig ledet mot en befolkning som virkelig ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Våpenhvilen gjør at Kiev slipper et enda større nederlag i øst og får tid til å slikke sårene. Begge parter vil bruke tida på å omgruppere og ruste seg opp til den neste omgangen de regner med vil komme. Men tilbaketrekning av tunge våpen er i hovedsak en fordel for opprørene. Opprørerne vil også kunne beholde sine regulære styrker, og de har konsolidert et større område i Donbass enn de hadde etter Minsk 1-avtalen.

Men en rekke av punktene er bare urealistiske ønsker. Dialog mellom partene om lokalvalg? Opprørerne kommer ikke til å underkaste seg Kiev, for de vet at dersom de gjør det vil nazibander som Azov-brigaden slakte dem ned for fote. Juntaen i Kiev ser på opprørerne som «undermennesker» og vil ikke la dem styre seg sjøl, hvis de på noen måte kan unngå det. Generelt amnesti? Så massakren i Odessa og nedskytinga av MH17 skal tilgis og glemmes? Gjenopprette økonomiske og sosiale bånd? Juntaen er jo ikke i stand til å betale pensjoner i rest-Ukraina, og så skal de liksom betale pensjoner og sosiale ytelser i Donbass? Ukrainsk kontroll over utbryternes grense mot Russland? Den får de jo ikke, den må de i så fall komme og ta, noe de jo har prøvd i trekvart år med katastrofale tap som eneste resultat. Tilbaketrekning av alle utenlandske styrker og leiesoldater? Skal USA liksom trekke tilbake sine militære rådgivere fordi en avtale i Minsk sier det? Vil Polen, Litauen og andre NATO-land trekke ut sine folk?

Typisk nok sier avtalen ingenting om de over 7000 ukrainske soldatene som er omringet av opprørerne ved byen Debaltsevo, enda det var det nært forestående nederlaget for Kiev der som var en av de viktigste faktorene som satte fart på Merkel.

Frosset konflikt eller fortsatt krig

Det beste som eventuelt kan komme ut av Minsk 2 er en frosset konflikt der separatistenes områder fungerer som et sjølstyrt område, formelt som en del av Ukraina, men for alle praktiske formål som en egen enhet. Visjonene om en føderal ukrainsk enhetsstat, det var før alt blodet og alle ødeleggelsene. Donetsk og Luhansk kommer ikke til å ta ordre fra Kiev, så mye er klart.

Hollande sa i et fransk TV-intervju forut for Minsk at  «Disse menneskene har gått til krig, det vil bli vanskelig å få dem til å dele et liv i fellesskap.» Sant nok.

Men faren er naturligvis at Minsk 2 bare blir en pause før en ny krig. Og da vil neppe USA unnlate å sende inn sine avanserte våpen – med «rådgivere» til å bemanne dem. Og i så fall vil ikke Russland heller nøle med å gi separatistene mer direkte støtte. Og i så fall kan vi være måneder, uker eller timer unna en storkrig. Det er dette scenarioet Merkel og Hollande har prøvs å hindre, noe de ikke har fått annet enn kjeft for fra USA.

Forrige artikkelEurope’s House of Cards
Neste artikkelPiazzale Martiri di Odessa
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).