Norske medier har vært mer enn ensidige i Ukraina-konflikten, derfor er det en lettelse å kunne vise til en reportasje i Aftenposten om hvordan folk har det i Øst-Ukraina under den krigen som Kiev-juntaen med vestlig og norsk støtte fører mot dem. Det er Helene Skjeggestad og Kyrre Lien som har besøkt Donbass og møtt folket der. Hatten av for dem.
- Nei! Jeg synes ikke noe om dette! Skal hele verden se at vi lever som dyr?
Valentina retter på strikkeluen og setter øynene i oss der vi står med skuddsikre vester, kamera og soveposer i Kievskij-området i Donetsk i Øst-Ukraina. Mørket har akkurat lagt seg over byen, og lyden fra både utgående og innkommende områderaketter minner oss hvert minutt på at dette er en krigsherjet by. Kampene, som har pågått siden april i fjor, har ført omtrent én million ukrainere på flukt. Donetsk pleide å være en millionby, men nå har flere hundretusener flyktet.
Noen fra byen, andre under bakken.
Valentina går svært motvillig med på at vi får lov til å bli med ned alle 28 trappetrinnene. Ned i mørket, for å møte de andre og høre hva de andre synes. Men hun liker det ikke.
Journalistene møter vanlige folk som bor under bakken fordi krigen har ødelagt hjemmene og skolene deres. Universiteter er stengt, de mest dagligdagse ting som mat, vann, mobildekning er vanskelig å oppdrive. Dette er Europa 2015.
Drømmer om Russland
- Du vet, dette hadde aldri skjedd under Sovjetunionen. Det var en gledens tid, kan jeg fortelle deg. Vi hadde alt vi trengte – og det var gratis. Skole, lege, medisiner. Alt vi trengte. Så kom privatiseringen og korrumperte de unge. Nå har fascistene tatt over, og det er krig ute. Det hadde jeg aldri trodd var mulig for et år siden, sier Larisa og bruker håndbaken til å tørke kinnene tørre.