– Det finnes ikke noe som heter «begrenset atomkrig»

0

I tretten dager i oktober 1962 var verden på randen av kjernefysisk krig. Sovjetunionen var i ferd med å sende mellomdistanseraketter med båt til Cuba. USAs president John F. Kennedy truet med å senke lasteskipene, og i så fall hadde Sovjetunionen gjort det klart at landet ville gjengjelde angrepet. I siste liten ble krigsutbruddet forhindret. William R. Polk var med i en liten krets av rådgivere som oppsummerte denne krisa for Kennedy. Han mener at det finnes farlige likheter mellom Cuba-krisa og krisa i Ukraina og at de neocons som styrer USAs utenrikspolitikk ikke tar inn over seg alvoret i lærdommene fra 1962.

Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.
Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.

Lærdommene fra Cuba-krisa

William R. Polk var en av tre medlemmer i den “Crisis Management Committee” som ble opprettet for å gi råd til Kennedy. Han satt ringside under hele Cuba-krisa og var med på å skrive Kennedys tale som han holdt 22. oktober 1962, der han sa at dersom det ble skutt en kjernefysisk rakett fra Cuba mot USA eller noe annet land på den vestlige halvkula, så ville USA svare med et totalt kjernefysisk angrep på Sovjetunionen.

I artikkelen Ukraine War: A Reverse Cuban Missile Crisis  skriver Polk om Cuba-krisa og han viser til urovekkende likheter mellom Cuba-krisa og dagens krise i Ukraina. Etter at krisa var avverget 28. oktober 1962 holdt Council on Foreign Relations et oppsummeringsmøte med alle de ledende deltakerne i krisehåndteringa. Han skriver at artikkelen hans gjengir det som var konsensus i denne gruppa:

Hovedkonklusjonen deres var at det finnes ikke noe slikt som en «begrenset kjernefysisk krig». Ingen regjering i en atommakt vil la være å gjengjelde et kjernefysisk angrep. Om en slik regjering fantes ville den blitt revet i filler av sine landsmenn. Og deretter ville den opprinnelige angriperen måtte gjengjelde – og så har man den totale krigen.

I 1983 gjorde Carl Sagan og 100 andre forskere et arbeid for å vurdere konsekvensene av en slik krig. Rapporten ble publisert i Foreign Affairs. Sagan pekte på at siden begge parter hadde siktet rakettene sine inn mot byer, så ville antall drepte gå opp i flere hundre millionereller kanskje helt til 1,1 milliarder. I tillegg ville et liknende antall være alvorlig såret. Dette ville bli etterfulgt av en kjerneefysisk vinter, og i ytterste konskvens kunne det bli slutten for hele menneskeheten.

Polk skriver at siden byene i verden har vokst veldig mye siden 1983, ville antallet drepte og sårede i dag være mye større. Han oppsummerer i fire punkter konsensusen fra 1962:

  • Det er nesten helt sikkert at verken en amerikansk eller russisk regjering ville unnlate å gjengjelde et begrenset kjernefysisk angrep.
  • Det er ingen grunn til å tro at en reussisk regjering, stilt overfor et mulig konvensjonelt nederlag, ville være i stand til å la være å bruke kjernefysiske våpen.
  • Uansett hvilke forsøk som ville bli gjort for å hindre eskalering vil sannsynligvis slå feil og det hele ville føre til total krig.
  • De forutsigbare konsekvensene av en kjernefysisk krig er en katastrofe av ubegripelige dimensjoner.

Det skal ikke mye til å utløse krise

Polk sriver at sjøl om Cuba-krisa kan virke fjern i dag, så finnes det store mengder kjernefysiske våpen på begge sider som er fullt klare til bruk, og som svært lett kunne utløses i en krisesituasjon. (Her vil jeg vise til erfaringene med det som kalles raketthendelsen på Andøya. 25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Les min blogg om dette her.)

Opptrappingsspiralen

Polk mener at både Russland og USA er ledet av folk som ikke vil akseptere en ydmykelse, og at de ville bli presset til å handle, sjøl om konsekvensene ville bli katastrofale for deres eget land. Han mener derfor at det er svært risikabelt å drive Ukraina-konflikten i retning av en konfrontasjon:

Vi er nå i det siste stadiet, helt på terskelen til Russland, i Ukraina. Og russerne vet at innflytelserike amerikanere har foreslått at vi skal stå på til «Moskvas porter». De som ønsker å følge det britene en gang kalte en “Forward Policy” ser væpning av Ukraina som et nødvendig første skritt.

Og endelig, så er det ingen måte vi eller EU kan væpne Ukraina på til et nivå som kunne matche Russland. Slike våpen vil både gi ukrainerne urealistiske forhåpninger om hva de kan gjøre overfor Russland og bli sett på av Russland som offensive handlinger de kunne komme til å føle seg tvunget til å gjengjelde. Følgelig kan de føre oss inn i en krig vi ikke ønsker.

Så hva bør vi gjøre?

Polk har et svært enkelt og presist svar på dette spørsmålet.

Så hva skal vi gjøre? Med ett ord: stoppe! Det vi gjør nå og det vi tenker på å gjøre er ikke i vår interesse eller i interessene til ukrainerne og det blir sett på som en trussel av russerne. Vi kan ikke levere på den politikken vi oppmuntrer Ukraina til å følge uten å gå til krig. Økonomiske sanksjoner er en form for krig, men det er usannsynlig at de vil føre til det vi har sagt de skal føre til.

Bulletin of the Atomic Scientists stilte nylig dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. Forskerne sier blant annet at

… verdens ledere har ikke evmet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneskeheten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Polk gir tre råd om hva som bør gjøres fra USAs side:

  • Russland vil ikke godta at Ukraina blir en fiendtlig medlem av en rivaliserende militærallianse. Dette må vi innse.
  • Vi må innse at Ukraina ikke er i vår innflytelssfære.
  • Konflikten er ikke uunngåelig, og en kan lett unngås hvis vi vil. Det betyr at vi må trappe ned, redusere spenninga, ikke blande oss militært og på den måten minske Russlands frykt.

Kloke råd fra en som altså satt blant de mest sentrale rådgiverne under Cuba-krisa. Men hvor finnes de politikerne i dag som atomfysikerne og William Polk etterlyser?

 

Les også:

– Faren for atomkrig er større i dag enn under den kalde krigen.

Forrige artikkelUkraina får våpen – noen ønsker mer krig
Neste artikkelDe facto-allianse mellom Israel og Saudi Arabia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).