oss 100 kroner!
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve at CIA skulle kunne gjennomføre et statskupp i Europa med aktiv støtte fra nazister uten at det skulle føre til voldsomme protester fra venstresida og demokratisk innstilte mennesker over hele Europa. Men i 2014 skjedde det altså. Jeg hadde heller aldri trodd at nazister skulle kunne myrde et femtitalls mennesker, eller mer, slik de gjorde 2. mai 2014 i Odessa, uten at det ville føre til store demonstrasjoner fra venstresida, fredsbevegelsen, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Men det de grufulle drapene ble gjennomført og tausheten lå som et blyteppe over kontinentet. Og på grunn av denne aggresjonen – og denne passiviteten – er Europa mye nærmere en storkrig enn på svært lenge.
I første del av denne artikkelen tok jeg for meg:
- Kronisk økonomikrise
- EU-prosjektets kollaps
- Oljekrigen
Her skal jeg drøfte tre andre forhold som får stor betydning i 2015 – og for årene som kommer:
- Ukraina, våpenhvile eller storkrig?
- Forsøkene på å ødelegge Russland
- Kinas nye rolle
«Ennå er ikke Ukraina dødt!»
Så heter det i den ukrainske nasjonalsangen, men det er vel også det beste som kan sies om situasjonen i landet. I november 2013 begynte den kampanjen som tok sikte på å sprenge landet løs fra Russland og legge det inn under USAs og EUs politiske, økonomiske og militære kontroll. Den USA og EU-finansierte Maidan-bevegelsen var et velregissert prosjekt for regimeskifte. Det var aldri USAs hensikt at den folkevalgte presidenten Viktor Janukovitsj skulle sitte til velgerne avsatte ham i valg. USA hadde allerede sin kandidat klar, slik Victoria Nuland gjorde det helt klart overfor USAs Kiev-ambassadør Geoffrey Pyatt: «Yats» (Jatsenjuk) is the guy. Han skal bli statsminister. Og Yats har da også i lang tid vært finansiert av CIA og støttet av NATO, og at han var Vestens mann til å ta over var allerede klart på et møte i Polen i september 2013. Som i alle regimeskifte-prosjekter skapte USAs spindoktorer en fortelling om troskyldige demokrater som kjempet mot kyniske og brutale oligarker. At den mest aktive krafta i Maidan var nynazister av det verste og mest voldelige slaget og at denne angivelige bevegelsen mot korrupsjon og oligarker var finansiert av korrupte oligarker som også bruke sine private TV-kanaler for å hausse den opp, ble forsøkt gjemt bort. EU garanterte for en kompromissavtale med Janukovitsj, men den ble feid til side av nazistene på Maidan og av USA bak kulissene. Som Nuland så poetisk uttrykte det: «Fuck the EU!»
Fortellinga om «de fredelige demokratene på Maidan» var ikke minst beregnet på et naivt publikum i Vest-Europa og USA. Er det noe amerikanerne er verdensmestre i så er det å fortelle eventyr. Og eventyret fungerte. En psykologiske krigføring må kalles en suksess når den lykkes i å få venstreorienterte til å sympatisere med et CIA-kupp gjennomført av nazister! Jeg hadde aldri trodd at et sånt kupp skulle kunne gjennomføres i Europa uten å bli møtte med voldsomme protester fra venstresida. Men slik gikk det. Både venstresida og de borgerlige liberalerne sviktet sine idealer og så en annen vei mens Ukraina ble ødelagt.
For med kuppet i februar var veien åpen for krigens hunder. USAs mål var åpenbart å kaste Russland ut fra Krim og sjøl ta over marinebasen i Sevastopol. Vladimir Putin hadde sagt fra før kuppet at en splittelse av Ukraina ville føre til en krig om Krim. Og slik gikk det, bortsett fra at Russland handlet så fort at det ikke ble noen krig der. Derimot ble det en desto mer grusom krig i Donbass. Da den reduserte nasjonalforsamlinga i Kiev møttes bak dører som var bevoktet av nazister fra Høyresektoren vedtok at russisk ikke lenger skulle være offisielt språk i Ukraina, skjønte det russiske flertallet i øst at de ikke hadde noe godt i vente. De gikk til opprør i Lugansk og Donetsk og ble møtt med klasebomber og ballistiske raketter mot boligområder. Og borte var Vestens bekymring mot å bruke vold mot egne innbyggere. Den hemningsløse volden mot Donbass hadde ikke vært mulig uten USAs, NATOs og EUs fullstendige støtte.
Denne krigen er ikke slutt, den har bare en slags pause. Den tidligere (?) CIA-informanten Petro Porosjenko har gjort det klart at Ukraina vil ta tilbake Donbass og Krim, og han og Jatsenjuk har lagt opp et budsjett der 5% skal brukes til militære formål samtidig som alt annet; pensjoner, lønninger, skoler, sosiale ordninger skal slaktes. Og det forberedes en fjerde mobilisering i løpet av våren.
Fare for storkrig
Russland kommer ikke til å gi fra seg Krim, så mye burde være klart. Et forsøk fra Ukraina på å ta tilbake halvøya vil derfor med 100% sikkerhet bety en krig mellom Russland og et USA-støttet Ukraina. Og er krigen først i gang, er det ingen gitt å si om eller hvordan den vil fortsette, slik den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz har forklart en rekke ganger. Det er ikke sikkert en gang den gjengen med ekstremister som sitter i regjeringskontorene i Kiev vil våge å utløse en slik krig. Men det er ganske sannsynlig at de vil prøve å knuse Novorossija, som de to utbryterrepublikkene kaller seg. Og denne gangen vil de ha bedre våpen, amerikanske offiserer på plass og sannsynligvis også leiesoldater fra Academi (aka Blackwater). Kan Russland sitte rolig å se på at russisktalende i Øst-Ukraina blir massakrert i tusentall? Det bør man ikke regne med. Derfor er dette en svært farlig situasjon. Den kan svært lett utløse en storkrig.
Vladimir Putins store feil var at han lenge har trodd at USA ville akseptere ham og Russland som likestilte partnere. Men USA aksepterer ikke partnere, bare vasaller. Et sterkt og sjølsikkert Russland er ikke et begrep som finnes i Washingtons dreiebok.
Stikk i strid med det løftet som ble gitt da Mikael Gorbatsjov bidro til Murens fall, har NATO rykket helt fram til Russlands vestgrenser. USA og NATO brukte i 2014 den krisa de sjøl hadde skapt i Ukraina til også å rykke fram med militært materiell og kontinuerlige øvelser. I 2015 har NATO planlagt 200 militærøvelser i Europa, mer enn en øvelse annenhver dag!
Lydige mediefolk som støtter alt som kommer fra USA uansett hvor absurd og meningsløst det er, klandrer Russland for at landet reagerer på denne svært aggressive politikken. Men denne gangen lar ikke Putin seg lure. Han vet at USA planlegger fargerevolusjon i Russland. Han vet at Obama har fått kongressens fullmakt til å drive aggresjon mot Russland hele veien opp til full krig. Derfor ble den russiske militærdoktrinen revidert i desember 2014. Nå defineres USA og NATO som den viktigste trusselen mot Russland, og i likhet med NATO ruster nå også Russland opp.
Den russiske doktrinen gjør det nå klart at landet vil slå tilbake med atomvåpen også «dersom landet eksistens trues av et konvensjonelt angrep».
USA planlegger å utplassere 150 tanks tett opp til Russlands grenser i løpet av 2015 til bruk for amerikanske tropper som vil drive kontinuerlig terning. Noen av kjøretøyene, nok til en full panserbrigade, vil bli plassert i Polen, Romania og de baltiske statene, sier generalløytnant Ben Hodges, sjef for USAs styrker i Europa. Og han gjør det klart at disse styrkene kommer til å bli stående.
I en strategisk tale i Valdai-klubben i Sotsji i oktober 2014 gjorde Vladimir Putin det klart at Russland ikke ønsker krig, men at krig nå nærmest er uunngåelig, så Russland vil være forberedt på den.
Den amerikanske kongressen fattet i 2014 to strategiske lovvedtak som gir presidenten krigsfullmakter mot Russland. Det har ikke blitt lagt merke til i norske medier, naturligvis, men man bør ikke tvile på at de er grundig studert i den russiske generalstaben.
Jeg har ikke noe behov for å male utsiktene mørkere enn de er. Men hvis noen synes at disse faktaene bærer bud om varig fred og lykke, får de forklare meg det.
Forsøkene på å ødelegge Russland
Barack Obama varslet sanksjoner mot Russland allerede rett etter at Krim ble innlemmet i republikken Russland, men det ble ikke noe fart på den økonomiske krigen mot landet før etter nedskytinga av det malysisiske flyet MH17. Da het det i en samstemt vestlig presse umiddelbart og uten bevisgrunnlag at dette var Putins rakett og Putins massemord, og alle lydige politikere, også vår hjemlige Børge Brende, snakket i kor om at Russland måtte straffes. Som begrunnelse nevnte blant annet Brende nedskytinga av MH17, sjøl om han var forsiktig nok til ikke å påstå at Russland sto bak. Det ser nå mer og mer ut som om det var grupperinger innenfor Kiev-juntaen som sto bak nedskytinga. Om de gjorde dette i samråd med sine føringsoffiserer i CIA eller om USA bare var kjapt ute med å utnytte situasjonen, vil vel vise seg etter hvert. Men i verste fall kan dette vise seg å bli vår tids skudd i Sarajevo.
Fallet i oljeprisen begynte i juli 2014, bare noen uker etter MH-17-katastrofen, og sjøl om det nok dels skyldtes markedsfaktorer, så skyldes det også at USA og Saudi Arabia ble enige om å ramme Russlands eksportinntekter. De amerikanske neocons leser historien om Sovjetunionens sammenbrudd som en historie om kapprustning og sammenbrudd i oljeinntektene. Nå ønsker man å gjøre det samme med Russland. Dette ble helt tydelig 15. og 16. desember da det ble satt inn et samordnet angrep på rubelen som var så kraftig at det må ha vært koordinert med Federal Reserve og noen av de største spekulantene i verden, av type George Soros. Hensikten var å utløse russiske statskonkurs. Dette mislyktes, dels fordi angriperne hadde undervurdert den russiske statens ressurser, og dels fordi de ikke hadde tenkt seg muligheten for at Kina ville komme på banen som en garantist for russisk økonomi. I stedet for å felle Russland, skapte man den neste fasen i den russisk-kinesiske alliansen og fikk Kina til å ta et langt skritt i retning av å spille rollen som verdensbank.
Omtrent samtidig med dette angrepet vedtok kongressen i USA en lov som blant annet pålegger State Department å forberede regimeskifte i Russland gjennom blant annet NGOer støttet av National Endowment for Democracy. Det er satt av 20 millioner i året fram til ut 2018 øremerket til dette formålet. Vedtalet legger også opp til en massiv propagandakampanje gjennom kringkasting, internett og sosiale medier for å destabilisere Russland, åpenbart for å utløse en fargerevolusjon.
Alt dette er naturligvis i strid med FN-pakten (blant annet paragraf 2) og annen internasjonal lov. Sanksjonene strider også mot prinsippene til WTO, som USA gjerne påberoper seg hvis det passer dem. Dette er krig, det er økonomisk krig og forsøk på å ødelegge Russland som stat. Og det trengs ingen krystallkule for å slå fast at dette vil bli trappet opp i 2015 og framover.
Kinas nye rolle og den eurasiske alliansen
I 2014 passerte Kina USA som verdens største økonomi hvis man regner ut fra kjøpekraftsparitet, altså ut fra hva kinesere eller amerikanere får kjøpt for pengene. Dette er en viktig milepæl. Det vil forandre verden. Men det er naturligvis ikke snakk om at Kina har gått forbi USA i nominell BNP. Hadde det vært tilfelle, så hadde verdensøkonomien allerede vært dominert av Kina. Og framfor alt er det ikke snakk om at Kinas BNP per innbygger er noe i nærheten av USAs. Hadde den vært det, ville Kinas økonomi ha vært fire ganger større enn USAs. Det er dit Kinas ledere ønsker seg, men de skjønner at det ikke vil skje i deres tid.
I juli sto Kina i spissen for BRICS-landas vedtak om å opprette finansinstitusjoner som utfordrer Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, og president Xi Jinping lanserte Kinas mange silkeveier som er tenkt å knytte sammen mer enn femti land og tre kontinenter i verdenshistoriens største infrastruktur- og investeringsprosjekt. Kina har tatt konkrete initiativer til store investeringsprogrammer fra Hellas til Finskebukta og i hele Sørøst-Asia. I Duisburg i Tyskland lanserte Xi en plan om et silkeveibelte fra Beijing gjennom Sentralasia og Russland fram til Tyskland.
Det virker ikke som Kina hadde planlagt å gå ut med en garanti til Russland i desember, men da spekulantene ga dem serven, hadde de ingen problemer med å smæsje på direkten. Ved å erklære seg som Russlands lender of last resort, noe som ellers er forbeholdt Verdensbanken, hadde Kina ikke bare gitt Russland støtte, men etablert en finanspolitisk union og innlemmet Russland i yuan-sonen. Dette er også et signal til USA og resten av verden om at for framtida vil det ikke være gitt at USA kan slå et land konkurs gjennom å nekte det kreditt (til brutale vilkår) gjennom Verdensbanken. For sannsynligvis vil Kina stå der med et gunstig lånetilbud. Med et eneste sjakktrekk ble USA fratatt et av sine viktigste økonomiske våpen. Det skjedde 22. desember 2014. Notér det!
Kinas raske framgang er faktisk den sterkeste faktoren som kan motvirke krig i dag. Det er klart at denne framgangen også gir de amerikanske neocons enda mer lyst på en krig mot Kina. Men det oppveier ikke at en så sterk framgang demmer opp mot USAs aggresjon og gjør krigsplanene mye mer risikable. Kina gir nå mange titalls nasjoner et alternativ. I stedet foropprustning og krig kan de velge investeringer, vekst og arbeidsplasser. Jeg har ingen illusjoner om de kinesiske lederne. De er stormaktspolitikere. Men de foreslår fred og samarbeid framfor krig og ødeleggelse, og det er forslag som mange vil ha sympati for.
