SYRIZAs brakvalg ryster Europa

0

«Vi skal gjøre slutt på fem år med ydmykelse og smerte,» lovte partileder Alexis Tsirpas etter valgskredet for venstrealliansen SYRIZA. Både smerten og ydmykelsen er noe grekere flest kjenner seg igjen i. Det har vært fem forferdelige år, og grekerne håper nå at Tsirpas kan innfri i hvert fall en del av sine løfter. Men EU skjelver. I Spania går det mot valg, og der kan nykommeren Podemos komme til å gjenta bedriften fra Hellas. Fra Tyskland kommer det advarsler; – Vi vil ikke betale mer! Vi går mot svært interessante tider.

tsirpas valgseier

Gjeldsreduksjon og offentlige investeringer

SYRIZA har gått til valg på et brudd med den nedskjæringspolitikken landet er påtvunget av Troikaen (IMF, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen). Partiet har krevd en gjeldsreduksjon, slik den Forbundsrepublikken Tyskland fikk i 1953 og har utfordret EU til å være med på en europeiske New Deal. I Thessaloniki-programmet har partiet foreslått ei omstillingspakke for å få økonomien i gang igjen. Den har en prislapp på 11,4 milliarder €.

De mest konkrete og nærliggende løftene til det greske folket er å heve minstelønna tilbake dit den var før krisa fra 586 € til 751 € per måned, pensjonene skal økes igjen og 10.000 statsansatte skal få igjen jobben umiddelbart.

Og etter en slik brakseier forventer det greske folket resultater.

Men mot SYRIZA og Tsirpas står mektige kreditorer og ikke minst Tyskland, som slett ikke er særlig villig til å strekke seg. Fra tysk side blir det sagt at «vi har allerede strukket oss, krisepakka til Hellas er på 240 milliarder euro». Fra partiet Den kristelig-sosiale union (CSU) i Bayern sies det at det ikke kan være på tale med å bryte de felles prinsippene i EU, og «det er ikke på tale at Tyskland vil betale mer». De samme tonene kommer fra belgias finansminister Johan Van Overtveld.

Det blir gjeldsreduksjon, men hva så?

På bakrommet er imidlertid EU-eliten klar over at en så massiv protest mot nedskjæringspolitikken som det greske valget var, må få konsekvenser. Deutsche Wirtschafts Nachrichten (DWN) skriver at det «vil bli en gjeldsreduksjon, men det vil antakelig ikke bli kalt det».

Hellas har nå ei statsgjeld på 320 milliarder €, eller 175% av BNP. Alle innser at denne gjelda ikke vil bli betalt. Samtidig er man livredde for at en gresk løsning skal sette presedens. DWN skriver videre at hva Hellas gjør med å skattlegge «kleptokratiet», som Tsirpas har kalt dem eller å sette i gang offentlige investeringer, er Hellas’ egen sak. «Men innenfor rammene av EU-samarbeidet er det ikke mulig å gjennomføre dette.» Dette er nok en helt representativ tysk reaksjon.

Etter harde forhandlinger med Troikaen vil Tsirpas antakelig få en gjeldsreduksjon som vil være godt å vise fram i Aten. Men det er først da den virkelige kampen begynner. I den nordlige delen av unionen sier man: dette handler om euroen skal overleve, eller kanskje handler det om hele unionens framtid. Det greske dramaet er et bilde på det mye større dramaet som heter EU.

Med Renzi for et venstreorientert Europa?

I taler og intervjuer før valget har Tsirpas sagt at han håper på å kunne alliere seg med den italienske statsministeren Matteo Renzi og «andre venstrekrefter» for å skape et «sosialt og venstreorientert Europa». Dette er helt uten grunnlag i virkeligheten. Matteo Renzi er, på tross av sin gutteaktige sjarm og uhøytidelige stil, de unge milliardærenes mann i Italia. Hans regjering, som ikke er valgt av noen, er grunnlagt på en pakt med Silvio Berlusconi. Renzi har riktignok bedt Den europeiske sentralbanken, under ledelse av hans landsmann, Mario Draghi, om å kjøpe noe råtten italiensk gjeld og gi litt lettere vilkår. Men Renzi er systemets mann sangue puro, fullblods. Det er ikke han som har gått til opprør mot Troikaen i Italia, men derimot den uberegnelige Beppe Grillo i Femstjernersbevegelsen.

EU-parlamentet ledes av den konservative Juge-Juncker fra Luxemburg. Han er president fordi de konservative partiene har den største blokka i EU-parlamentet, noe også SYRIZA godtok med den begrunnelsen. I EU-parlamentet stemmer fraksjonen av «sosialistiske og demokratiske partier» sammen med de konservative i 98% av tilfellene. Det greske medlemmet av denne fraksjonen, PASOK, ble jo knust i valget og endte på 4,7% av stemmene. Hvor skulle denne venstreorienterte fornyelsen i EU komme fra?

EU er på knærne og kjemper for å overleve

Da jeg kom til Italia for tjue år siden var det mange som hadde den holdninga at det var bare «å vente på penger fra EU», så ville alt ordne seg. Og i en del år var det litt sånn. Den tida er for lengst forbi. EU ligger på kanten av resesjon, hvis unionen ikke allerede er der. Sentralbanken har gått til det desperate tiltaket å trykke penger tilsvarende et norsk oljefond for liksom å få fart på økonomien, men det vil bare gå til å blåse opp balansen til bankene, fyre opp børsene og øke forskjellene ytterligere.

EU har engasjert seg i en vanvittig prosess med regimeendring og krig i Ukraina som drar unionen inn i et bunnløst pengesluk. Dette er ikke et EU som er sprudlende av nye, radikale ideer for vekst og velstand i Europa. Det er et EU som vakler på kanten av stupet og slåss for å overleve.

SYRIZA får litt hjelp

Noen fordeler vil SYRIZA likevel ha. Partiet oppnådde ikke reint flertall, men alt tyder på at det vil få støtte av ett eller to partier, slik at flertallet er sikret. Dessuten er det faktisk svake tegn til vekst i den greske økonomien. Lønningene er kjørt så langt ned at kapitalistene så smått begynner å investere igjen. Foreløpige tall for 2014 viser en vekst på 0,6%. Arbeidsløsheten har også falt ørlite grann og underskuddet på statsbudsjettet er redusert, nettopp på grunn av de knallharde nedskjæringene. Dette vil kunne gi den nye regjeringa et lite pusterom, men heller ikke mer.

– Har begynt å blande vann i vinen

Den franske økonomen Jean-Marc Daniel, som leder økonomitidsskriftet Societal, ble spurt av franske 20 Minutes om ikke børsene vil reagere negativt på SYRIZAs seier. Han svarte: «Børsene liker jo ikke venstreregjeringer, men de vil ta seg opp når de ser at partiet demper programmet sitt. Og dette er jo slående med Alexis Tsirpas, han har allerde begynt å blande ut vinen sin med vann.»

Konfliktene skjerpes

Tyskland ligger på kanten av resesjon. Landet har tapt 40 milliarder euro på den vanvittige sanksjonspolitikken mot Russland, og både i tysk industri og blant politikere i og utenfor Angela Merkels parti er det liten vilje til å gi flere tyske bidrag til lånepakker eller kriseløsninger. I Finland, Nederland, Belgia og Østerrike er nok stemninga den samme. Ett mulig utfall er naturligvis at euroen splittes, og at det blir Tyskland og et par land til som går ut. Et annet utfall er at eurosonen bryter sammen. I øyeblikket er det ikke så mye felles visjoner som holder EU-landa sammen som frykten for det som kan komme.

 

gresk valg 2015

 

Forrige artikkelValgskred for SYRIZA
Neste artikkelUventet applaus for SYRIZA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).