Om Sverige, eliten og ekstremhøyre

0
De svenske partiene presenterte desemberavtalen 2014 og la grunnlaget for SDs vekst.

– Kassa er tom, sa den svenske finansministeren, sosialdemokraten Magdalena Andersson, da hun presenterte den rødgrønne regjeringens prognoser. – Det finnes ingen penger til ufinansierte reformerEkonomistyrningsverket (ESV) sier at hvis det skal bli noen reformer, må det spares på andre områder. På tross av en viss økning i skatteinntektene blir resultatet negativt blant annet på grunn av økte kostnader til innvandring og sjukepenger, sier ESV. Det var ikke dette som var tema i valgkampen i 2014. 

Mangeårig vanstyre

Sveriges problemer begynte ikke i fjor. Nyliberalismen slo igjennom i Sverige under Carl Bildt 1991–94, og den fortsatte under Ingvar Carlsons og Göran Perssons sosialdemokratiske mindretallsregjeringer. Og Fredrik Reinfeldts konservative mindretallsregjering gjorde det naturligvis ikke noe bedre. Fra å ha vært velferdsstatens utstillingsvindu og foregangsland med høy sysselsetting og solid økonomi, er Sverige blitt et stadig mer nyliberalt land med høy arbeidsløshet, nedskjæring av sosiale velferdsordninger og en svak økonomi. Spesielt har den svenske eliten sviktet ungdommen. Ungdomsarbeidsløsheten er blant de høyeste i Europa med rundt 23%. (På åttitallet lå ungdomsarbeidsløsheten på rundt 5%.) I enkelte svenske kommuner går hver tredje ungdom uten jobb, og det hadde vært verre om de ikke kunne ha funnet ledige jobber i Norge. Svenska Dagbladet skriver:

Sverige är det land där den relativa fattigdomen ökat mest de senaste decennierna, enligt nya siffror från OECD. Sverige har halkat från första till 14:e plats i rangordningen över jämlika länder.

Det var dobbelt så stor andel fattige i Sverige i 2010 som i 1995. Samtidig blir det stadig flere milliardærer, 136 stykker i 2013 mot 50 i 1995. Fra å ha vært et land der ordet jämlikhet var et hedersord, er Sverige blitt et av de landa der ulikhetene øker raskest, (sjøl om jeg må føye til at det er langt igjen til de landa som ligger på topp i ulikhet).

Det er dette vanstyret sosialdemokraten Stefan Löfven og hans mindretallsregjering med Miljöpartiet arvet ved valget i oktober 2014. Men det var slett ikke det valgkampen dreide seg om. Socialdemokraterna gikk ikke til valg på et oppgjør med den nyliberale politikken. I stedet ble valgkampen en svært merkelig affære der det var en konkurranse om å være mest imot det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna (SD). Resultatet ble et brakvalg for SD der de fikk over 800.000 stemmer og 12,9% av de avgitte stemmene. Löfven ville først skrive ut nyvalg for å få et bedre styringsmandat, men i redsel for å gi SD enda mer innflytelse ble det inngått et forlik med den borgerlieg Alliansen som angivelig skal sikre stabilitet.

Gjør SD til eneste opposisjonsparti

Avtalen innebærer at den statsministerkandidaten som samler støtte fra en partikonstellasjon som er større enn alle andre tenkelige partikonstellasjoner skal få styre, og at en minoritetsregjering skal få igjennom sitt budsjett. Utbrudd fra budsjettet skal ikke være mulig, og avtalen peker ut tre mulige områder for samarbeid over blokkene: forsvars- og sikkerhetspolitikk, pensjoner og energispørsmål. Avtalen skal vare fram til valget i 2022.

Et stykke på vei er dette å suspendere parlamentarismen, og det er å gjøre SD til eneste opposisjonsparti. 34% av svenskene mente avtalen var udemokratisk, mens 47% mente den var demokratisk. De norske partiene var stort sett positive til desemberavtalen, og SVs Audun Lysbakken gikk så langt at han mente at avtalen vil gi Vänsterpartiet, som formelt står utenfor avtalen, rom for å føre mer rødgrønn politikk. I virkeligheten vil Vänsterpartiet være låst til avtalen de også fordi Socialdemokraterna vil trenge deres stemmer for å få budsjettet igjennom.

Hvorfor oppstår fascismen?

Det har pågått en debatt i Sverige om SD skal regnes som fascistisk eller ei. I den debatten har det vært pekt på partiets røtter i den nynazistiske bevegelsen og i partiets rasisme. Man har også pekt på partiets mystifisering av svenskheten, som man har ment å kunne sammenlikne med nazistenes Blut und Boden-tankegang. Alt dette har noe for seg, men det spørs hvor mye det har å si. 800.000 svensker har stemt på partiet på tross av at resten av den svenske offentligheten har kalt det rasistisk. De vil neppe la seg skremme av at partiet får enda en merkelapp på seg.

Kajsa Ekis Ekman skrev en svært interessant artikkel i svenske DN om dette under tittelen Fascismen och kapitalismen sitter i samma båt. Hun sier at å lese de intellektuelles forklaringer på fascismens og høyreekstremismens framgang er som å «vandre gjennom en terapisesjon». En forklaring de kommer med er den psykologiske, om forvirrede unge menn som savner et farsforbilde og søker seg til voldelige ideologier.

Den psykologiska förklaringsmodellen återfinns idag nog bara hos Åsne Seierstad i hennes bok om Breivik, ”En av oss”, där hon beskriver efterkrigstidens största fascistiska massaker som en amerikansk skolskjutning helt utan politiska motiv.

Den andre modellen er den ideologiske, som blant annet Henrik Arnstad står for i boka «Älskade fascism».

För Arnstad är fascismen en ”ultranationalistisk ideologi” som bygger på ”manliga övermännisko-ideal.”

Der Arnstad og de som følger ham kommer særlig til kort i følge Ekman er når de skal forklare hvorfor fascismen oppstår akkurat nå og ikke for eksempel for noen tiår siden. De ser ikke fascismens framvekst i sammenheng med krisa i kapitalismen, og det gjør at de heller ikke kan finne ut hvordan den skal bekjempes.

Min kommentar: Hvis man godtar den ideologiske forklaringa, så blir løsninga å møte fascismen med annen ideologi. Da ser man på fascismen som en slags ebola, der det er om å gjøre å hindre smitte. Desemberavtalen bygger på en slik tankegang.

Kajsa Ekis Ekman lanserer i stedet en materialistisk forklaring: Fascismens framvekst henger sammen med krisa i kapitalismen. «1930-talets fascism var en märklig förening; riktade sig till en klass men representerade en annan.» Den klassiske fascismen var storkapitalens ideologi, men den rettet seg mot arbeiderklassen og småborgerskapet.

I dag har den globaliserte kapitalismen ennå ikke omfavnet fascismen, skriver Ekman, men hun ser da bort fra hvor glatt den vestlige kapitalismens ledere omfavner fascismen i Ukraina. Men hun har svært rett når hun fortsetter:

Betyder detta att kapitalet idag inte har antidemokratiska tendenser? Nej. Det betyder istället att det finns andra metoder: EU, IMF, WTO, TTIP, avtal som tillåter kapitalet att gå runt stater, samt införandet av teknokrater och demonstrationsförbud i undantagstider. Det mål som kapitalet hade med att stödja fascisterna på 30-talet: att sänka lönekostnader och skaffa billig och lydig arbetskraft, uppnås idag genom beslut i EU-domstolar och IMF-avtal. … Det vi kallar fascism idag uppkommer ur trettio år av nyliberal kapitalism. Där arbetare ska ställas mot arbetare i ett klassamhälle som skiktas efter härkomst och där den nyanlände är allra billigast.

Hvem blir fascister og høyreekstreme?

Sverigedemokraterna er et høyreparti – partiet har stemt med Moderaterna i ni av ti saker.  Men flertallet av partiets velgere definerer seg som arbeidere, flere enn for både Socialdemokraterna og Vänsterpartiet, skriver Bella Frank i artikkelen Det nya arbetarpartiet i magasinetArena.

Jens Rydgren, professor i sosiologi ved Stockholms universitet er redaktør for boka Class Politics and the Radical Right. Han sier at det har pågått «en proletarisering av høyreekstremismen» i de seinere tiårene.

Det handlar om väljargrupper som har blivit mer utsatta de senaste decennierna, de har jobb som håller på att försvinna, som är konkurrensutsatta globalt sett. De har också en position i samhället där man generellt är mer utsatt.

I den boka Rydgren er redaktør for skriver hans kollega Simon Bornschier en artikkel under tittelen: The populist right, the working class, and the changing face of class politics.  Han skriver at det nå er vitenskapelig belagt at arbeiderklassen er overrepresentert blant de høyreekstreme populistiske partienes velgere. Hans forklaring er at dette henger sammen med utviklinga av den globaliserte kapitalismen.

Vi viser at taperne i den ekonomiske moderniseringa faktisk avstår fra å stemme, mens de som misliker den kulturelle moderniteten støtter det populistiske ekstremhøyre. Selv om vi kontrollerer for politisk preferanse og en rekke andre faktorer, så viser det seg at det er en overrepresentasjon av arbeidere i det ekstreme høyres velgermasse. Arbeiderklassen ser nå ut til å være rotfestet i dette segmentet av velgerne. Selv om de ikke er verst stilt i det post-industrielle samfunnet, så har de opplevd en relativ nedgang i forhold til etterkrigstida, som gjør dem mottakelige for den kulturelle appellen til ekstremhøyre.

Maria Oskarson, dosent i statsvitenskap ved Göteborgs universitet peker på at:

– I takt med att Socialdemokraterna och Moderaterna som de två största partierna har kommit allt närmare varandra i centrala frågor, så har det funnits ett utrymme för att artikulera och mobilisera den här typen av auktoritära värderingar som ligger bakom stöd till exempelvis Sverigedemokraterna.

Oppgjør med en ubrukelig taktikk

Jan Myrdal skriver Om fascismens väg til makten

Märk att så länge socialdemokratin trots verkliga svårigheter och krig ansågs söka hålla sina löften om sysselsättning, bostäder, sociala reformer var de ett givet regeringsparti vad folk än sade man och man emellan om dem. Men i Sverige som Frankrike eller Tyskland är det nu allt färre som tror att de officiella och statsbärande partierna – vilka alla talar om höga ideal och medmänsklighet – vill göra något åt de problem majoriteten upplever.

Med den nuvarande officiella franska oförmågan blir det mer troligt att Marine Le Pen kan bli Frankrikes president och om vår nuvarande vänsterpolitik – inga fascister på våra gator – når framgång kan den nog pressa upp Sverigedemokraterna från 13 till 25% i nästa val.

Og hvis de forskerne har rett i at det er i stor grad arbeiderklassen som har gått til de høyreekstreme, så har Ekman og Myrdal helt rett. Å stå sammen med Reinfeldt og rope ukvemsord mot høyreekstremistene vil ikke svekke de høyreekstreme, det vil bekrefte deres verdensbilde og styrke dem ytterligere i en arbeiderklasse som ikke bare føler seg sviktet av eliten, men som er sviktet av eliten.

Da Sverigedemokraterna hevdet at innvandringspolitikken ville koste det svenske samfunnet masse penger, svarte de andre partiene at dette ikke var sant, og Fredrik Reinfeldt feide argumentet til side og sa til svenskene at de skulle öppna sina hjärtan. Arbeiderklassevelgerne hadde en sterk mistanke om hvem som skulle betale for dette, og en god del av dem gikk til SD. Kanskje overdrev SD kostnadene, kanskje var det feil i deres tall, men da får man ta dem på det. Når nå Ekonomistyrningsverket kommer ut og sier at kostnadene med immigrasjonen vil øke fra 12,7 milliarder i 2013 til over 40 milliarder i 2016, og den rødgrønne regjeringa så sier at disse kostnadene vil gjøre alle reformer umulige, så vil SD svært lett kunne si: Hva var det vi sa?

Man kan heller ikke bekjempe høyreekstremister og fascister med tåpelige og urimelige argumenter, slik som da Reinfeldt kunne fortelle at når han ser Sverige fra fly så «er det mye plass». Eller som den ellers så dyktige Jan Guillou sa at hvis Sverige hadde samme befolkningstetthet som Italia, så kunne man ha 80 millioner innbyggere. Til Reinfeldt vil jeg si at hvis isen på Vänern er sterk nok, så vil det være plass til alle jordas 7,1 milliarder mennesker der, og de ville få nesten en kvadratmeter hver. Spørsmålet er jo ikke om det er fysisk plass, spørsmålet er hva som er bærekraftig. Til Guillou vil jeg si: Italia har bare 0,12 hektar dyrkbar jord per innbygger, men mange steder kan man høste to avlinger. Sverige har 0,27 hektar per innbygger, men med langt lavere avkastning enn Italia. Med 80 millioner innbyggere ville Sverige ha 0,03 hektar per innbygger (forutsatt at ingen av de nye boligene, veiene eller infrastrukturen førte til tap av matjord). Hva skulle de leve av?

Man kan ikke bekjempe fascismen eller høyreekstremismen med sludder. Når eliten kommer med sånt, viser den enda en gang sin forakt for vanlige folk, og det vil bare bidra til å styrke de høyreekstreme. Hvis det nå er sånn at viktige deler av arbeiderklassen sympatiserer med de høyreekstreme, så kan de bare vinnes over hvis det utvikles en arbeiderpolitikk som tar problemene deres på alvor og som viser konkret hvor de høyreekstreme bedrar dem. (Fascismen kan bare bekjempes konkret, som Dimitrov sa.) Og dette kan ikke skje ved at man går arm i arm med Reinfeldt, Bildt, Cameron eller Merkel. Det kan bare skje hvis man samtidig fører en kompromissløs kamp mot den globaliserte kapitalismen og dens politiske representanter som nettopp har skapt de problemene som arbeiderne opplever i sin hverdag.

 

Forrige artikkelKampen mot fascismen og høyreekstremismen
Neste artikkelKajsa Ekis Ekman om kapitalismen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).