Krig i 1000 år – kollektiv skyld?

0
Saladin og Guy de Lusignan etter slaget ved Hattin

Ikke så sjelden møter jeg følgende tanke: «Vesten har jo ført krig mot islam i 1000 år, ikke noe rart at de er sinte på oss.» Dette høres jo tilforlatelig ut, men historisk sett er det uten dekning. Dessuten inneholder det den svært problematiske forestillingen om kollektiv skyld. Vesten har begått uhyrlige ugjerninger, og Norge gikk i spissen for å ødelegge Libya for så kort tid siden som i 2011. Men om dette har vært situasjonen i tusen år eller om vi alle skal bære skyld for det er en helt annen sak.

Offerrollen

En iransk journalist og redaktør sa en gang til meg: «Vi iranere er verdensmestre i å dyrke offerrollen, for hva annet er det vi har gjort siden slaget ved Karbala i 680Nederlaget ved Karbala er helt sentralt i sjiaislam, og er en de angivelige av grunnene til at sjiaer og sunnier dreper og hater hverandre den dag i dag. I serbisk mytologi har de et tilsvarende nederlag å dyrke. Det dukket opp igjen under Balkankrigene på 1990-tallet da serbisk propaganda sa: «Aldri mer Kosovo Polje!» Dette er en henvisning til de serbiske styrkenes nederlag mot de osmanske tyrkerne i slaget på Kosovosletta i 1389.

Dette er så vanlig at de som har greie på sånt kanskje vil si at det er ytterst menneskelig å tenke på denne måten. Det er mulig, men særlig konstruktivt er det ikke. Når noen snakker om de angivelige 1000 år med «vestlig krig mot islam», så er det et tilsvarende meme. Det er populært i den arabiske verden, og det henviser antakelig til pave Urban 2s tale i Clermont i 1095 da han kalte kristenheten til det første korstoget.

Projisering av nåtida bakover

(Først må vi jo altså trekke fra ca. 100 år, siden det første korstoget foregikk i 1096–1099, men det er en detalj.) Når det snakkes om et «Vesten» som har ført krig mot muslimer i 1000 år, så er det en projisering bakover av dagens geopolitiske situasjon. På 1000-tallet var ikke «Vesten» noe sterk eller samlet enhet. Det virkelig sterke imperiet på europeisk jord var kalifatet i Córdoba, som teknologisk og økonomisk var det kristne Europa langt overlegen. Byen Córdoba hadde minst en halv million innbyggere (noen sier så mange som en million) på et tidspunkt da den største kristne byen i det vestlige Europa var Genova med 80.000. (London hadde 20.000, Paris under 30.000.) Kalifatet var avansert og opplyst og hadde eminente vitenskapsfolk, men det var også et krigersk imperium som la andre stater og folk under seg. Den eneste betydelige kristne makta i Europa var Det østromerske riket med hovedsete i Konstantinopel (Istanbul). Dette riket var truet av et annet imperium, det persiske seljukideimperiet som strakte seg fra Sentralasia til Egeerhavet.

Fram mot Granadas fall i 1492 og det endelige nederlaget for det muslimske riket på den iberiske halvøya pågikk det en lang og komplisert kamp som ikke kan reduseres til «Vesten mot islam». På Sicilia hadde araberne makta fram til 1091 da øya ble erobret av mer eller mindre kristne normannere. Men det normanniske riket i Sør-Italia og Sicilia fordrev ikke muslimene. De ble tvert i mot integrert i samfunnet og spilte en betydelig rolle som intellektuelle. Kong Fredrik 2 av Sicilia, som ble keiser av Det hellige tysk-romerske riket snakket arabisk og omga seg med muslimske lærde som bidro sterkt til å etablere Europas første universiteter – i Napoli og Bologna – og dermed ga støtet til den utviklinga som førte fram til renessansen.

Bare førti år før Granadas fall, i 1453, ble det kristne Konstantinopel erobret av det muslimske osmanske riket. Dette riket strakte seg på sitt største fra Wien i nord til Egypt og Jemen i sør, Algerie i vest og Persiabukta og Kaspihavet i øst. Det osmanske riket besto fram til slutten av første verdenskrig, og det var en stor og rik sivilisasjon. Og det var slett ingen underdog i forhold til det kristne Europa, men tvert om et imperium som la land og områder under seg.

osmanske rike 2

Oppdelinga av det osmanske riket og dagens Midtøsten

Første verdenskrig var heller ingen «Vesten mot muslimene»-krig. Det osmanske riket allierte seg med en del av «Vesten», nemlig sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Og det var først da denne alliansen tapte at det var duket for «Vestens» moderne dominans over Midtøsten. (Begrepet Midtøsten er forresten et begrep som stammer fra denne perioden.) I 1916 inngikk Frankrike og Storbritannia Sykes-Picot-avtalen seg imellom, og det var en plan for å dele opp det osmanske riket mellom seierherrene.

Britene allierte seg med muslimske sheiker på den arabiske halvøya og brukte dem for å rive løs store deler av sørflanken til det osmanske riket. (Husk Lawrence of Arabia.) Dette var en allianse der London allierte seg med reaksjonære muslimer mot mer progressive muslimer. Samtidig drev britene et dobbeltspill med sionistene og skapte den ikke helt ukjente Palestina-konflikten.

Franskmennene sikret seg kontroll over Syria og Libanon, mens britene fikk kontroll over Palestina, Transjordan, Irak og Kuwait. Britene drev også en omfattende manipulasjon av opprøret på den arabiske halvøya, der de dels støttet den ene parten og dels den andre. En kan godt si at med Sykes-Picot begynner den vestlig-imperialistiske dominansen over store deler av den muslimske verden. Så «tusen års krig» må reduseres til 100.

Vesten støtter reaksjonær islam mot progressiv islam

Og selv ikke det er hele bildet. Mussolini allierte seg med muslimer i Libya etter den italienske okkupasjonen av landet, erklærte seg som «islams forsvarer» og rekrutterte muslimer til fascistpartiet. Storbritannia og seinere USA har alliert seg med den ytterliggående wahhabismen mot mer sekulære og sosialistisk orienterte muslimer.

For å sitere Dr. Abdullah Mohammad Sindi:

Fra historiske fakta er det helt klart at uten britisk hjelp hadde verken wahhabismen eller Huset Saud eksistert i dag. Wahhabismen er en britisk-inspirert fundamentalistisk bevegelse innen islam. Gjennom sin støtte til Huset Saud støtter USA wahhabismen direkte og indirekte uansett terrorangrepet 11. september 2001. Wahabismen er voldelig, høyreekstrem, ultra-konservativ, rigid, ekstremistisk, reaksjonær, sexistisk og intolerant …»

USA har brukt Saudi-Arabia til å støtte den mest reaksjonære delen av motstanden mot Sovjetunionen i Afghanistan, og ut av dette vokste både Taliban (med Pakistans hjelp) og al-Qaida, under ledelse av den seinere ikke helt ukjente saudiarabiske wahhabitten Osama bin Laden. USA og Saudi Arabia gikk sammen om å styrte det sekulære Irak under Saddam Hussein og ødelegge et av de mest velfungerende sekulære (om enn diktatoriske) landa i Midtøsten og ersattte det med det sekteriske kaoset vi ser i dag. På oppdrag fra USA gikk Frankrike og Norge i spissen for å ødelegge Afrikas mest velfungerende og sekulære land, nemlig Gaddafis Libya. Dette ble gjort med aktiv støtte fra Saudi Arabia, Qatar og ekstreme jihadister.

I Indonesia støttet USA general Suhartos kupp mot det progressive og anti-imperialistiske regimet til Sukarno, der muslimske fundamentalister ble brukt til å slakte ned bortimot en million mennesker, særlig kommunister og anti-imperialister.

Det fantes en allianse mellom sosialistiske og marxistiske krefter på den ene sida og moderate muslimske nasjonalister på den andre sida. Dette var en trussel mot Imperiet, så USA(og deres vestlige vasaller) allierte seg med de mest ytterliggående, reaksjonære kreftene i islam for å knuse begge disse bevegelsene.

Som André Vltchek skriver:

Fra å være en fredelig og kreativ sivilisasjon, som pleide å lene seg mot sosialismen, finner de muslimske statene og islam seg plutselig avsporet, svindlet, utmanøvrert, infiltret av utenlandske religiøse og ideologiske implantater og transformert av vestlige ideologer og propagandister til en «alvorlig trussel», til symbolet på terrorisme og intoleranse.

Vesten skapte islamistiske monstre som er blitt brukt og fortsatt blir brukt, ikke minst i Syria og Irak, til å drepe, knuse og ødelegge.  De siste femti åra har dette kostet 10 millioner muslimer livet, samtidig som alliansen mellom progressive muslimer og den sosialistiske bevegelsen er totalt ødelagt.

For å oppsummere: For det første er memet om «Vestens 1000 års krig mot islam» uten historisk forankring. For det andre er reaksjonær, wahhabittisk og jihadistisk islam et produkt av imperialismen. For det tredje er det ingen grunn til at vanlige innbyggere i Vesten skal føle noen «skyld» for våre lederes forbrytelser i Midtøsten eller andre deler av verden. Og ikke minst er det ingen grunn til at en slik skyldfølelse skulle få oss til å akseptere eller unnskylde en ekstrem form for islam som ikke bare har erklært vår sivilisasjon som sin dødsfiende, men som også retter seg mot interessene til flertallet av verdens muslimer. 

—-

PS:

Det var slett ikke sånn at alle korstog gikk til Palestina eller var rettet mot muslimer. Pave Innocent 3 sendte korstog mot sin politiske motstander på Sicilia. På tolvhundretallet var det et korstog mot hollandske bønder som nektet å betale skatt til erkebiskopen av Bremen. Pave Gregor 9 sendte et korstog mot keiser Fredrik 2, noe også andre paver gjorde etter ham. Pave Innocent 3 sendte et korstog mot katarene i Sør-Frankrike – det varte i 20 år. Det fjerde korstoget, som angivelig skulle til Jerusalem, endte med erobring og plyndring av det kristne Konstantinopel.

Forrige artikkelBoko Harams jihadister massakrerer 2000 i Nigeria
Neste artikkelKrever beklagelse for Vest-Europas verste massakre – 50 år etter
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).