Hva om SYRIZA vinner?

0
Alexis Tsirpas taler i Brookings Institution

En ny akt i det greske dramaet er på vei. Valget 25. januar kan bringe venstrealliansen SYRIZA til makta. Står sosialismen for døra? Skjelver finansmarkedene? Eller er det et nytt venstresosialdemokrati som vokser fram fra ruinene av den greske økonomien? Den greske venstrealliansen SYRIZA har på et par år gått fra 4,6% oppslutning ved valget i 2009 via seier i Europa-valget i 2014 (26,6%) til å bli den mest sannsynlige vinneren av valget 2015 med over 31% på meningsmålingene. Hva skjer?

Alexis Tsirpas taler i  Brookings Institution
Alexis Tsirpas taler i Brookings Institution

Fra venstreallianse til parti

SYRIZA oppsto som en allianse av et stort antall greske venstreorienterte partier og grupper, og det har vært deres styrke og deres svakhet. Mange av gruppene definerte seg på den ytterste venstresida av gresk politikk, som maoister, trotskister, anarkister og økososialister. Det tradisjonelt sterke greske kommunistpartiet KKE har ikke villet være med, og ser på SYRIZA som «kapitalismens nye venstre-alternativ». I Norge regner både SV og Rødt SYRIZA som et søsterparti.

Mangfoldet og den utradisjonelle måten å utvikle politikk på har vært partiets styrke. Programmene deres har unngått venstresidas stammespråk og har gått rett på de faktiske problemene som det greske folket opplever på kroppen, slik som nedskjæringspolitikken, arbeidsløsheten, diktatene fra EU-eliten osv. 40-punktsprogrammet deres fra 2012 var eksemplarisk klart i språk og innhold. «Nasjonalisering av bankene» og «Steng alle utenlandske baser i Hellas – ut av NATO.»

Men partiet har ikke en felles analyse av gresk eller europeisk kapitalisme av i dag eller noen egentlig strategi for det sosialistiske samfunnet partiet går inn for. Og det er slett ikke så sikkert at partiet lenger står inne for de mest radikale delene av programmet sitt.

gresk gallup

Ikke arbeiderklasse

SYRIZA har naturligvis medlemmer fra arbeiderklassen, og har tydeligvis også tatt over en god del av det sosialdemokratiske PASOKs tidligere arbeiderklassevelgere. Men jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på at partiet bygger på en organisering av arbeiderklassen eller at det oppsvinget i velgeroppslutning som partiet nå opplever svarer til et tilsvarende oppsving i klasseorganisering.

SYRIZAs karismatiske leder Alexis Tsipras framstår da heller ikke som en arbeiderleder, men som en «street-smart» intellektuell ny-venstreleder. I Italia kaller de ham en gresk Renzi, og det er ikke helt uten grunn. Han omgås eliten med eleganse og sjølsikkerhet. Eller som en blogger i Brookings Institution skrev etter hans besøk i USA: «Mr. Tsipras framsto som omgjengelig, høflig, pragmatisk og ivrig etter å høre USAs meninger … Han snakket varmt om president Obamas tiltredelsestale og den appell om sosial rettferdighet.»

Tsipras hermer en del av Obamas retorikk når han snakker om Håp og Forandring. I en tale i Texas sa han: «Jeg føler at vi kan ha en konstruktiv diskusjon med Washington om krisa i eurosonen. Det er en av grunnene tik at jeg er glad for å være her i dag.»

Ikke revolusjonært

I september 2014 vedtok SYRIZA et dokument som kalles Thessaloniki-programmet. Det er et svært interessant dokument, fordi det svært meget definerer partiet som et pro-EU-parti. Det SYRIZA nå ønsker er ikke et brudd med den europeiske finanskapitalen, men en New Deal for Europa:

  • Å holde offentlige investeringer utenom begrensningene i Stabilitets- og vekstpakten.
  • Å iverksette en «Europeisk New Deal» med offentlige investeringer finansiert av Den europeiske sntralbanken (ESB).
  • Kvantitaive lettelser utført av ESB med direkte oppkjøp av statenes gjeldspapirer.

SYRIZA har også regnet ut hva et slikt program ville koste for Hellas’ del, nemlig 11,4 milliarder euro, samt hva det vil innbringe, nemlig 12 milliarder.

Overfor Tyskland har Tsirpas to svært gode taktiske poenger: Han viser til at Hellas ikke har fått noen kompensasjon for nazi-Tysklands ran av greske ressurser under krigen og at Vest-Tyskland  fikk en drastisk reduksjon av sin gjeld i 1953, noe også Hellas bidro til.

Men ellers er ikke dette noen del av et revolusjonært program. Ikke bare det, det er et program for å styrke EUs overstatlighet, fordi det vil bety å opprette en bankunion der det blir den europeiske sentralbanken som de facto vil bestemme de nasjonale budsjettene, og ikke parlamentene i de enkelte landa.

Dette er et stridsspørsmål i EU. Frankrike og Italia ønsker at ESB skal følge eksemplet fra The Federal Reserve og trykke penger i form av «kvantitative lettelser». Denne nye pengemengden skal så brukes til å kjøpe opp råtten gjeld fra medlemslanda. Angela Merkel og Tyskland har stått steilt imot dette, men viser tegn på å gi etter.

Tsirpas markedsfører dette som SYRIZAs program for å «forandre Europa», og så nede på felgen som EU er – møter han forståelse i viktige deler av den europeiske eliten. Tsirpas ble blant annet invitert til å tale for noe som kalles Ambrosetti Forum, en rikmannsklubb i Italia med hovedsete i den vakre Villa d’Este i Cernobbio ved Como-sjøen. Der har mange av 0,01%-erne vært før ham.

Tsirpas har sluttet å snakke om nasjonalisering av bankene og utmelding av NATO, og det faller nok i god jord både i Washington, Brussel og i Villa d’Este.

Redskap for eliten?

EU-troikaen har skjønt at en valgseier for SYRIZA ikke kommer til å bety noen start på en gresk sosialisme. Finansmarkedene skjelver ikke, og truslene fra Merkal virker stadig tammere. De regner tydeligvis med at de skal klare å ko-optere SYRIZA og ser seg sannsynligvis tjent med at Tsirpas prøver å relansere EU. Den sentraliseringskåte EU-eliten vil kunne bruke en valgseier for SYRIZA som brekkstang for å få gjennomslag for en bankunion og en allmektig europeisk sentralbank. I en artikkel for Huffington Post viser Alexis Tsipras til teaterstykket Antigone av Sofokles, og mener at Antigone lærer oss at den høyeste loven i samfunnet er rettferdigheten.

Jeg har forstått det sånn at Antigone trosser kongen og stoler på sin forståelse av gudenes lover. Det virker som Tsipras vil trosse dronningen (Merkel) for å gi mer makt til kongen (Mario Draghi), og det spørs om selv Sofokles ville ha klart å få det drama ut av det. Antigone tok livet av seg etter å ha trosset kongen. Ikke noe tyder på at Tsipras har sånne planer.

 

(Forbehold

SYRIZA er et interessant fenomen, og det krever en grundig analyse. Den analysen kan ikke jeg levere per i dag. Det jeg kan gjøre er å vise til noen utviklingstrekk og peke på noen tendenser. Men så vil den strenge dommeren virkeligheten vise om dette holder mål.)

 

 

Forrige artikkelHvitvasking av terror
Neste artikkelKampen mot fascismen og høyreekstremismen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).