Hva er det «Super-Mario» gjør?

0
QE - Mervyn King's weapon of choice. Illustration: Morten Morland.

Den italienske sjefen i Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, også kalt «Super-Mario», gikk altså ut på en pressekonferanse 22. januar 2015 og varslet at sentralbanken vil kjøpe europeisk gjeld for 60 milliarder euro i måneden i (minst) 18 måneder.

Et par interessante poenger her: sentralbanken var ikke enstemmig. Jens Weidmann fra Bundesbank var imot. Det samme var det tyske styremedlemmet Sabine Lautenschlaeger, samt medlemmene fra Nederland, Østerrike og Estland. Et flertall i det nederlandske parlamentet, inklusive regjeringspartiet VVD og finansminister Jeroen Dijsselbloem var også imot vedtaket. Og dessuten: Det finnes ikke noe formelt vedtak i banken, bare Mario Draghis pressekonferanse.

Dette betyr at ESB nå har begynt å overkjøre Europas mektigste sentralbank, og at nasjonale parlamenter ikke har noe de skal ha sagt når rammene for deres økonomiske politikk blir fastlagt. Et parlament som ikke kan styre sitt lands finanspolitikk er en vits. Da gjenstår det bare for parlamentarikerne å holde fester og klippe snorer.

Hva betyr vedtaket om kvantitative lettelser? Det er en slags indirekte devaluering av euroen, og det er en innrømmelse av at euroen er altfor sterk særlig for EUs sørlige medlemmer, så sterk at eksporten deres lider. Men når dette gjøres ved å «trykke penger» i størrelsesorden ett norsk oljefond, så betyr det en gigantoverføring fra europeiske skattebetalere til bankene. Bankene og finansinstitusjonene kan nå fullstendig risikofritt kjøpe råtne europeiske gjeldspapirer billig og selge dem dyrere til ESB, vel vitende om at banken vil kjøpe dem. Finanskapitalen soper inn, skattebetalerne overtar gjelda. Erfaringene fra USA viser at tilsvarende kvantitative lettelser ikke førte til noen vekst i industrien, men en enorm vekst på børsen og i de rikeste 0,01%-ernes former.

Forrige artikkelKrigen på østfronten i gang igjen
Neste artikkelFinnes det en svensk kultur?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).