Libya var «Hillarys krig»

0

Hemmelige opptak viser at Hillary Clinton, som da var utenriksminister i USA, drev sitt eget spill for å sette i gang krigen mot Libya i 2011, samtidig som toppfolk fra Pentagon tok direkte kontakt med Gaddafis regjering for å prøve å få til en fredelig løsning. Den katastrofale krigen ødela Libya og gjorde landet til et fristed for jihadistisk militia. Som kjent gikk den rødgrønne regjeringa i spissen for den bombekrigen Hillary Clinton ville ha.

hillary libya

Libya-opptakene

Det er avisa Washington Times som har fått tak i opptakene som viser at sentrale folk i Pentagon ikke stolte på de informasjonene de fikk fra utenriksminister Clinton og hennes departement. De tok derfor direkte kontakt med Gaddafis regime for å prøve å hindre situasjonen i å eskalere.

Ifølge avisa er opptakene verifisert av deltakerne og de gjengir samtaler mellom folk fra Pentagon og Gaddafis sønn Seif Gaddafi og en annen libysk toppleder. Den amerikanske overkommandoen Joint Chiefs of staff stolte heller ikke på rapportene fra State department, og en toppfunksjonær derfra sa noe seinere til en representant for Gaddafi: «Du skulle ha sett de rapportene State Department sender til kongressen. De er fulle av dumme, dumme fakta.

Hillary Clinton spredde den oppfatninga at Gaddafi forberedte et folkemord på sitt eget folk, og med denne narrativen lyktes hun i å overbevise Barack Obama og NATO om at det var riktig å gå til krig for å hindre folkemord. Hun og State Department trakk flere ganger en parallell med folkemordet i Rwanda der nærmere en million mennesker ble drept. Men det forelå ingen etterretningsrapporter som skulle tilsi at noe folkemord var på trappene.

Seif Gaddafi hadde flere telefonsamtaler med amerikanske representanter og han sammenliknet Clintons kampanje med George W. Bush og de angivelige masseødeleggelsesvåpnene i Irak, som heller ikke fantes, men som ble brukt som påskudd for den katastrofale krigen mot Irak.

I mai 2011 sa Gaddafi til Dennis J. Kucinich, en demokrat fra Ohio og kongressmedlem: «Dette er masseødeleggelsesvåpnene i Irak om igjen. Det er ingen libyske fly som bomber demonstranter eller distrikter i Tripoli eller som dreper tusener. Dette er falske rapporter.»

Seif Gaddafi advarte amerikanerne om at det ikke var libyske opprørere de støttet, men jihadistiske «gangstere og terrorister».

Kucinich sier sier i et intervju med Washington Times at han «hadde fakta som indikerte at USA enda en gang var på vei inn i en intervensjon som kom til å bli katastrofal.» 24. august 2011 skrev han et brev til Clinton og Obama der han sa at han gjennom mellommann i Libya hadde fått et forslag fra Gaddafi om å få til en forhandlingsløsning. Det hvite hus og State department svarte aldri på brevet.

Hillary Clinton, John McCain og Nicolas Sarkozy

Innenfor Obama-administrasjonen var Hillary Clinton den mest aktive pådriveren for en krig for å avsette Gaddafi. Med seg på laget hadde hun John McCain, republikaner fra Arizona (som seinere spilte en aktivistrolle i kuppet i Kiev) og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. (Og som kjent meldte Jens Stoltenberg seg som førstemann til å utføre denne gruppas prosjekt gjennom bruk av norske bombefly.)

Clinton brukte som argument for krigen at Gaddafi angivelig skulle være i ferd med å gjennomføre «et folkemord i Benghazi» (et argument som ukritisk ble gjentatt i Stortinget av SVs Bård Vegar Solhjell.)

Men USAs forsvarsdepartement kunne ikke bekrefte Clintons påstander. Deres etterretningsrapporter tydet på det motsatte. Derfor gikk forsvarsminister Robert M. Gates og formannen for Joint Chiefs of Staff, admiral Mike Mullen sterkt i rette med Clintons krigskampanje.

Washington Times skriver at avisa har vært i kontakt med tallrike kilder som sier at det var Clinton og ikke Obama som var pådriver for krigen mot Libya. Med seg hadde hun to andre mektige kvinner, nemlig FN-ambassadør Susan E. Rice og medlem av National Security Council  Samantha Power. Alle tre brukte den totalt uriktige parallellen med Rwanda som argument for krig. Og de fikk sin vilje gjennom. 17. mars 2011 fikk USA igjennom resolusjon 1973 i FNs sikkerhetsråd. Det er all grunn til å merke seg at denne resolusjonen bygger på påstanden om at det forelå en umiddelbar og alvorlig trussel om betydelige overgrep mot sivile. Resolusjonen gir fulmakt til å bruke «alle nødvendige midler for å beskytte sivile liv». Dette tøyde USA til en bombekrig og en væpning av de jihadistiske militsene som til slutt førte til drapet på Gaddafi, regimeskifte og den libyske statens sammenbrudd.

Resolusjonen ga ingen fullmakt til bombekrig, til væpning av jihadistene eller til å avsette og myrde Gaddafi.

Presidentvalgkampen

Så langt Washington Times. Siden det nærmer seg presidentvalgkamp i USA og siden Hillary Clinton ser ut til å kunne bli demokratenes kandidat er det naturligvis vanskelig å ikke sette offentliggjøringa av de hemmelige Libya-opptakene i forbindelse med valgkampen. Det finnes etter hvert en betydelig motstand mot kyllinghaukene til Clinton og deres gjeng av regimeskiftere i State Department. Det er jo også de som har vært arkitekter for det katastrofale kuppet i Ukraina og den nye kalde krigen mot Russland.

Opptakene bekrefter annen informasjon

Det som styrker troverdigheten til disse opptakene er at de bekrefter annen informasjon som har vært tilgjengelig lenge. CIA visste at de allierte seg med Al-Qaida i kampen mot Gaddafi. Dette kom for eksempel fram i en rapport fra USAs militærakademi West Point fra 2007. Rapporten peker på at islamistgrupper fa Damah og Benghazi i Øst-Libya utgjorde den nest største rekrutteringskilden for jihadistnettverk.

Allerede i april 2011 offentliggjorde Boston Globe informasjoner som viste at det ikke var snakk om noe massedrap fra Gaddafis side, og avisa kaller dette «et falskt påskudd for krig».

7. april 2011 skriver Foreign Policy at påstandene om at Gaddafi ville drepe titusener av mennesker ikke tåler kritisk undersøkelse.

Det ble påstått at NATO hadde ryggdekning for sin krig fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.

De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing. Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.

Et samlet storting ansvarlig

Den norske deltakelsen, svært aktive deltakelsen, i Libya-krigen var først og fremst Jens Stoltenbergs verk (og han er da også blitt belønnet for dette ved å bli generalsekretær i NATO), men både Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (SP) støttet ham fullt og helt og samtlige stortingsrepresentanter fra samtlige partier støttet krigsvedtaket i etterkant.

Halvorsen beklager fortsatt ingenting og forsvarsminister Eriksen Søreide sier at hun er stolt sv Norges innsats i Libya.

Forrige artikkelMektige kretser i Washington er lei av Kievs fascister
Neste artikkelsteigan.no har økt 690% på 13 måneder
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).