Vesten mislyktes med juleangrepet på rubelen

36

Rett før jul 2014 gikk USA og noen svært sterke økonomiske aktører til fullt angrep på den russiske rubelen i et forsøk på å drive Russland inn i en statskonkurs. Angrepet nådde toppen 15. desember og rubelen så ut til å være i fritt fall. Avisa The Guardian erklærte at «Russland har nettopp tapt den økonomiske krigen med Vesten». Men man hadde glemt et par ting.

angrepene på rubelen

Et stygt angrep

I slutten av november lå kursen på rubel på 50 for en dollar. Så begynte angrepene, som må har vært svært kraftige og samordnet. I løpet av to uker falt rubelen til 74 mot dollar. Rubelen mistet altså en tredel av sin verdi, og verst var det fra 15. til 16. desember. Da så det ut til at den russiske valutaen var i fritt fall.

The Guardians oppslag 16.12.2014: "Russland har tapt"
The Guardians oppslag 16.12.2014: «Russland har tapt»

Avisa The Guardien erklærte: «Russland har nettopp tapt den økonomiske krigen med Vesten.»

Men USA og spekulantene hadde glemt et par ting. Man hadde glemt erfaringen fra Cuba. I femti år har USA prøvd å knekke lille Cuba med økonomiske sanksjoner, men har mislykkes. Så prøver man å knekke store Russland gjennom sanksjoner og valutaspekulasjon. Dette vitner om svært liten realitetsorientering.Den russiske sentralbanken klarte da også å ri av den første stormen.

Men enda viktigere: Man hadde ikke tenkt på Kina. Mandag 22. desember gikk Kinas utenriksminister ut og sa at «Hvis Russland ønsker det vil vi stille den nødvendige støtten til rådighet ut fra vår kapasitet.

Kina stilte altså sin enorme økonomiske kapasitet som garanti for Russland. Og dermed hadde spekulantene og USA tapt spillet. Ikke bare i denne runden, men også i tida som kommer.

Mediene har ikke gjort noe poeng av denne begivenheten. Den er av verdenshistorisk betydning. For første gang går Kina ut i stor stil og spiller rollen som verdensbank. Landet har også garantert for Argentina og Venezuela, som også har vært hardt angrepet av spekulantene. Men å garantere for en av verdens ti største økonomier på et tidspunkt da den angripes av de store kanonene i internasjonal finanskapital er en helt annen sak. Med dette har Kina sagt klart og tydelig at man ikke lenger finner seg i at USA bruker økonomisk krigføring til å knekke land man misliker og man har tatt et langt skritt i retning av å underminere det USA-dominerte økonomiske systemet som ble etablert i Bretton Woods i 1944. Siden da har verden måttet danse etter pipa til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. 22. desember 2014 endret Kina spillereglene. Og man benyttet samtidig muligheten til å styrke den kinesiske valutaen yuan renminbi som referansevaluta i all samhandel med Russland.

Dette er sjakkspill på høyeste nivå. Magnus Carlsen kunne ikke ha gjort det bedre.

 

 

KampanjeStøtt oss

36 KOMMENTARER

  1. Glad jul til Pål Steigan for enorme innsatser. Montro ikke Kina innen sjakk handler av Zugzwang: ryker Russland er Kina neste.

    • Takk! Ja, kanskje, men de kan sin Sun Tzu, de vet godt at det er bedre å vinne uten å føre krig, samtidig som de gjør seg klar til krig. De vet også at svakhet kan snus til styrke. Legg merke til hvordan de nå satser i det gamle Øst-Europa fra Hellas til Finskebukta – og i ASEAN, på tross av konfliktene i havområdene. Dette er avansert sjakkspill.

        • Rubelen kan gå opp og ned, men med Kinas garanti er det umulig å slå den ut. Naturligvis vil Russland helst løse dette problemet sjøl, men skulle det knipe vil Kina tre inn. Derfor har Vesten tapt dette spillet.

  2. Riktig God Solsnu-tid (Jul) til Pål Steigan og alle hans lesere !-)

    Takk for den egentlig enorme innsatsen dette året fra Steigan med å bringe saklig informasjon og korrekte analyser om pågående verdensbegivenheter til det norske folk. – Midt i det trolig mest aggressive propaganda-angrepet på noen befolkningsgruppe (vesten) siden i Tyskland på 1930-tallet.

    Ukraina-statskuppet var årets store historie. Med USA-NATOs heller febrilske forsøk på å trekke Russland inn i konflikten som et dramatisk «sideshow» – som i en geopolitisk ramme åpenbart var det tilsiktede hovedshowet. Russland/Putins svar (ærlighet) og reaksjoner (praktisk forsvar) var nær imponerende å bivåne. Taklingen av faren for Russland for å miste Krimbasen (og dermed i praksis sin suverenitet) var direkte elegant, også i det lille av maktbruk som trengtes.

    Kinas utenriksministers (pluss handelsministers) høflig beskjedent og uskyldig formulerte lille beskjed 22. desember (om å støtte Russland «dersom Russland ønsker det», med det søte, lille tillegget om at Kina «er sikre på at Russland kan overvinne sine økonomiske vansker») var absolutt en økonomisk bombe mot USA-NATO og restene av Bretton Woods systemet (som vi bør huske at fra bl.a. Keynes’ side i starten var mye mer rettferdig og konstruktivt ment enn senere og nå praktisert).

    Denne USA-NATO kampen mot Russland er likevel ikke over. Et (enda mer) desperat USA-NATO kan fortsatt skape en del utriveligheter, forsiktig sagt. Dollaren faller nå som reservevaluta i verden, ihvertfall som den eneste og dominerende. Ukraina er konkurs, og krever stadig mer penger av EU, som EU ikke har. EU havner nå sterkere i skvis mellom Ukraina og USA. Det kan bli ubehagelig om det rotes til. USA, som i praksis har overtatt økonomisk styring med Ukraina, kan komme til å bruke Ukraina både mot EU og Russland videre.

    Likevel ser det ut til at Russland/Putins «selvbergings»-strategi kan og vil lykkes. Det er flaks for Europa med Norge, i så fall.

    Som en kommentar sa i forgårs: «Now is a good time to invest in rubles»…

    Likevel finnes en underlig ubehagelig mulighet for at demoniseringen av Russland/Putin er en ytre fiende å legitimere sterkere politistatformer i vesten – hele USA-NATO området. Politiet i Norge er fortsatt bevæpnet, minst fram til 15. februar 2015. Det har skjedd ut fra en vill uttalelse på en video i IS-Syria som ikke engang nevnte Norge spesfikt. Væpningspåskuddet er påfallende tynt.

    Men midt oppe i, og overalt rundt, disse demoniseringene av Russland fra USA-NATO samt interne utviklinger i vesten for å opprettholde verdenshegemoni uutfordret, har vi stadig økende og eskalerende klimadestruksjon.

    Klimaforstyrringen krever nær stopp i utslipp av fossile brensler NÅ, for å opprettholde en sivilisasjonsstruktur som minner om det vi mennesker har nå. Men hvem ønsker seg egentlig det? – Det avhenger selvfølgelig av hva alternativet er (- sånn rent bortsett fra at nå-kulturen ikke vil fortsette fordi vi bryter mot fysiske lover). For de ca. 7/8 av jordens mennesker som ikke er med i USA-NATO er store endringer helt ønskelig. Det er greit å huske på.

    Derfor er det heller ille i klima-sammenhengen at Russland overvant presset fra USA-NATO bl.a ved gjøre avtaler om å eksportere gass i tiår til Kina, Tyrkia og andre. Derved bindes CO2-utslipp til økonomiske planer for lang fremtid. De planene er ikke bare å droppe i en fei, siden mange menneskers livsopphold avhenger av dem. – Og disse milliardene av mennesker (usikre tall, men flere milliarder folk særlig i Sørøst-Asia, er det nok) kan bli ordentlig sure om de ikke lenger får matforsyninger basert på fossil energi.

    Så mens solstrålene styrkes igjen på vår nordlige halvkule, her hvor 90 % av mennesker bor, bør vi fortsatt være veldig oppmerksomme på at «the plot thickens». Og med referanse til USA-NATO, er det ingen tvil om at også «the thick plottens».

    Godt nytt år.

  3. Russlands grunnleggende problem, som hverken Kina eller noen andre kan redde dem fra, er, bortsett fra manglende demokrati og systemisk korrupsjon, landets sterke avhengighet av olje- og gasseksport. Når oljeprisen faller dramatisk, blir presset på rubelen sterkt. Å legge ansvaret for rubelfallet på ikke nærmere identifiserte valutaspekulanter fremstår som temmelig kuriøst. Er det nok en gang snakk om innsikter forbeholdt dem som ikke er hjernevasket av det massive vestlige propaganda-apparatet?

    • Min artikkel var, som du vel har sett, en kommentar til The Guardians seierssikre erklæring om at Russland den 16. desember hadde «tapt den økonomiske krigen» med Vesten. Avisa mener tydeligvis som meg at det var et massivt angrep på rubelen, men i motsetning til meg mener redaktøren at Russland tapte. Kursfallet 15.-16. desember viser da også at det må ha vært en massiv spekulasjon mot rubelen, som det krevde milliarder av dollar fra den russiske sentralbanken å motstå. I ukene før angrepet var vestlig finanspresse i stor grad enig med deg om Russlands sårbarhet, noe blant annet The Economist og Business Insider ga uttrykk for. De som spekulerte mot rubelen må ha trodd på denne analysen og satt inn støtet der de trodde det kunne utløse en statskonkurs. Russerne, som sitter med salgs- og kjøpsdataene fra det dramatiske døgnet, vet naturligvis hvem som sto bak. Av en eller annen grunn vil de foreløpig ikke røpe det. De som tapte spekualsjonen vil naturligvis heller ikke stå fram. Men kurven over rubelens dramatiske fall og redning viser svært tydelig omfanget. Dette er naturligvis ikke første gang spekulanter har gjort noe slikt. Soros gjorde det samme mot det britiske pundet, og tjente milliarder på det. Det angrepet var så vidt jeg kan forstå mindre enn dette. The Guardian viser til 1992 da pundet også ble rammet av spekulasjon, og avisa mener at rubelen er verre ute enn pundet var. Men Russland er ikke så uten virkemidler som du skriver. Det russerne ser ut til å gjøre er å selge dollar og kjøpe gull. Dermed fortsetter de sitt brudd med dollaren og styrker sin posisjon i gull, slik kineserne også gjør. Oljeprisen har riktignok falt, men Russland får ikke noe særlig mindre i rubler for eksporten enn før. Innenriksmarkedet rammes først og fremst av at dollarimport er blitt dyrere. Derfor satser Russland på å erstatte vestlige varer med varer fra markeder som ikke handler i dollar. Kina benyttet anledningen til i praksis å gjøre Russland til en del av yuan-sonen ved å stå fram som «lender of last resort», altså som en erstatning for Pengefondet og Verdensbanken. Det er et kort Vesten ikk kan trumfe i dag.
      Hjernevask er så mangt. Jeg vil anbefale deg å lese bredere enn du tydeligvis gjør.

  4. Jeg kan ikke se at The Guardian gir noen støtte til din påstand om at rubelen ble utsatt for et slags spekulant-angrep tidligere i desember. Hva er galt med den mer prosaiske forklaringen som går ut på at en olje-svekket rubel skaper nervøsitet i valutamarkedet?
    Forøvrig finner jeg det vanskelig å forstå hvordan Russland effektivt kan bekjempe konsekvensene av halverte olje-inntekter ved å kjøpe gull eller ta opp lån hos kineserne, skjønt det siste kan vel et stykke på vei fungere på kort sikt.

    • Som du ser snakker jeg ikke om «tidlig i desember». Jeg skriver om 15.-16. desember da det sto et veritabelt valutaslag om rubelen og Russlands framtid. Guardian kaller det et «Lamont moment». For alle som er kjent med økonomisk historie i Storbritannia betyr det «Balck Wednesday» 16. september 1992 da George Soros gjennom sin spekulasjon mot pundet tvang gjennom en devaluering (og tjente en milliard). Så avisa sier at Russland var utsatt for det samme, noe man også kan lese av den grafen fra valutamarkedet som følger artikkelen. Dette samsvarer også med hva sjefen for den russiske sentralbanken og Vladimir Putin sier. Det store bildet er klart, bare enkelte detaljer mangler. Finanskommentatorene (fx Bloomberg) er også enige med meg i at det historiske her er at Kina går inn og opptrer som verdensbank.

  5. Denne passer flere steder på bloggen din Steigan. Men jeg poster den her denne gangen.

    «Flesteparten hadde glemt den virkelige
    rikdommen som omga dem. Den fruktbare jorda, de store skogene,
    metallet og kuene. De kunne bare tenke på pengene som det alltid så ut til å være for lite av.
    …..Lønningsmottakerne var overbevist om at sjefene tok for mye
    fortjeneste. Sjefene sa at arbeiderne var late og ikke gjorde en ærlig dags arbeid, og alle skylte på
    hverandre.»

    http://www.relfe.com/plus_5_norsk.pdf

  6. Jeg må si jeg stusser en del over kildebruken din. The Gurdian definerer et «Norman Lamont moment» som en situasjon der utlånsrenten heves i en situasjon der den økonomiske situasjonen tilsier at den bør senkes. Du synes å tolke dette dithen at det avisen egentlig mener er at det har vært en spekulant-sammensvergelse mot rubelen fordi noe slikt fant sted forut for Lamonts nedsettelse av renten 1992. Denne tolkningen har svakt belegg i teksten og harmonerer dessuten dårlig med at The Guardian selv synes å forutsette at Russlands store utfordring er fallet i oljeprisen.
    Forøvrig er jeg tilbøyelig til å tro at med vedvarende lav oljepris vil Russlands økonomi fort bli et slags svart hull. Det er mulig at kineserne er villig til å skuffe penger ned i et slikt hull, men jeg mistenker at de ganske snart vil komme til at det finnes bedre ting å bruke surt ervervede midler på.

    • Du unsdervurderer både alvoret i situasjonen rundt midten av desember, der The Guardian trodde seg å kunne proklamere Russlands nederlag. For den som fulgte krigen på valutamakrededet, hvilket de må ha gjort, kunne det så sånn ut. Men i første omgang Russlands intervensjon og i neste øyeblikk – på lengre sikt – Kinas nye rolle som verdensbank. Og du undervurderer fullstendig Russlands potensial. Kina kan på sikt bruke alt Russland har av overskudd av olje- og gass. Dette er ikke et problem for Russland, men desto mer et problem for EU. Vesten har gjort Kina en stor tjeneste ved å drive de to landa sammen i et fornuftsekteskap. Hvis du fjerne skylappene og ser hva Kina vil satse på sine silkeveier, så ser du at man ikke ser på dette som noe svart hull. Jeg tror de har en riktigere vurdering av dette enn du har.

  7. Dette er høyt spill av Vesten (dvs USA). Vesteuropa er jo helt avhengig av russisk olje og gass. Det er Ukraina også. På litt lengre sikt kan Russland droppe EU-landene som energikunder og eksportere til Kina i stedet. Hva i all verden er det regjeringa i Kiev tenker på når de stenger jernbaneforbindelsene og strømleveransene til Krim? «Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», skreiv von Clausewitz, og Mao (etter hukommelsen): «Krig er blodig politikk, politikk er ublodig krig.» Sanksjonene mot Russland og mot Krim er ublodig krig. USA bygger opp til en tofrontskrig, mot Russland østover med EU som en litt motvillig våpendrager (don Quixote og Sancho Panza?), og mot Kina vestover på den andre sida av Stillehavet. Det er vanskelig å skjønne at de kan tro dette kan lykkes, det vil jo drive Russland og Kina i armene på hverandre, en allianse de ikke kan slå.

      • Dette er veldig pussig. USA har noen av verdens absolutt mest kunnskapsfulle mennesker, men det ser ikke ut til at disse blir politikere. Med unntak av Kulturverk og Steigan.no leser jeg nesten utelukkende amerikanske nettsteder og skribenter, simpelthen fordi jeg finner dem mer reflekterte enn det meste her til lands.

        Men dette blir vel litt som med GMO og permakultur. Jeg tror ikke det er noe land hvor permakulturen står så sterkt som i USA, samtidig som vel noe slik som 80% av hva de dyrker er GMO. Kanskje er det fordi majoriteten er så vanvittig hjernevasket at den minoriteten som er i stand til å reflektere selv får så mye å bryne seg på, at de «tvinges» til å bli helstøpte mennesker?

        Jeg vet ikke? Men selv om majoriteten i USA synes å være om mulig enda mer hjernevasket enn her til lands, virker det som om de har en stor minoritet med en kvalitet som langt overgår hva man finner på denne sida av andedammen.

  8. Russland har utvilsomt et betydelig potensial som en kinesisk bensinstasjon. Dette vil imidlertid ikke i seg selv avhjelpe Russlands problemer med at det er kjøpers marked for deres suverent viktigste eksportvarer. Med mindre kineserne ser seg tjent med å kjøpe russisk energi til overpris for å holde Russland flytende.

    • Dette er dessverre en total undervurdering av Russlands ressurser som må skyldes at du bare leser vestlige medier. Hvis du studerer Kinas silkevei-planer så vil du se at det handler om et industrielt, handelsmessig og næringsmessig samarbeid som er utrolig bredspektret og som bare delvis handler om olje og gass. Vestens sanskjoner mot Russland har gjort det nødvendig å selge til Kina til priser som Kina foretrekker. Det er altså ikke på noen måte snakk om overpris. Igjen: Du må lese mer bredt.

    • De har omfattende tanker om det. Det går på industri, transport, telekommunikasjon, industriparker, kultur, turisme osv. osv. Men de er også veldig klar over at hvis dette ikke blir gjensidig, så vil det gå i baklås. Derfor har de ikke presentert et ferdig prosjekt. Det er varslet at dette blir et hovedtema på det neste møte i samarbeidsorganisasjonen SCO. Dessuten ønsker de å få med Tyskland på prosjektet fordi Kina og Tyskland er omtrent perfekte partnere.

      PS: Det er nå stadig flere, også i tysk presse, som skriver om det koordinerte angrepet på rubelen i desember.

      • Det er vel og bra med tanker om fremtiden. Dersom Russlands økonomi og rubelen går i dørken trenges det imidlertid penger, mye penger. Det har kineserne, men også de må prioritere. Vi får se hvor motivert de er for å holde et skakkjørt Russland flytende frem til tankene om samarbeid gir konkrete resultater for russisk økonomi. Det er nok et stykke frem dit.

        • Hvor har du alle disse rare forestillingene fra. Russland har kjørt med store overskudd på handelsbalansen på 2000-tallet. Landet har betydelige valutareserver, en rekordhøy gullbeholdning og nesten ikke statsgjeld. Det offentliges gjeld i forhold til BNP lå sist på 13%. Sammenlikn det med EU på 90%. En reell trussel fra Vest har vært å ramme kreditten, for det hjelper jo ikke at Russland har råd til å låne, hvis de ikke får lånt. Nå har Kina sagt at det ikke er noe problem. De stiller sine ressurser bak Russland. Da kan landet låne til å bygge industrier og infrastruktur. Noe av den infrastrukturen vil handle om å bygge rørledninger for å selge olje og gass til Kina is stedet for til EU. Det som virkelig er det dårlige kortet her er ikke Russland, men EU. Og du undervurderer tempoet i Kinas byggeprosjekter. De planlegger altså en jernbane fra Pireus til Budapest som skal stå ferdig i 2017. Vi snakker ikke om dobbeltspor til Ski her, men om verdens største industrinasjon.

          • Dette er opplagt en stor ressurs, men med dagens priser vet jeg ikke om det er lønnsomt å utvikle det. Det vil riktignok ganske sikkert endre seg når de høye oljeprisene kommer tilbake.

          • Vi får se hvor lenge Russlands gull og valutareserver varer hvis oljeprisen forblir lav. Handelsoverskuddet i tidligere år skyldtes nesten utelukkende de høye energiprisene.
            I alle årene med gode eksportinntekter ble det gjort heller lite for å bygge opp industrien i landet. Man kan velge å tro at hvis Russland nå må låne penger vil de plutselig effektivt bygge opp en allsidig og blomstrende industri, men selv vil jeg helst se det før jeg tror det.
            Store jernbaneprosjekter er flotte greier, men det skal nok langt mer til for å redde Russland fra følgene av vedvarende lave oljepriser.

  9. Når en nasjon har grødejord, energi og arbeidskrefter («arbeidsløse») nok vil det ( burde det) aldri bli krise. En pengekrise er en «krise»/systemkrise.

  10. Det skrives mye i vestlige media, inkl. blant enkelte kommentarer på denne siden om Russlands avhengighet av olje- og gasseksporten. Norge er vel ikke mindre avhengig av slik eksport. Hva er de evnt. grunnleggende økonomiske forskjellene på Norge og Russland i så måte, bortsett fra at Russland er selvforsynt på de aller fleste områder innen landbruk, råvarer, industri, energi, forskning osv..?

Legg igjen en kommentar til Øyvind Holmstad Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.