Oljekrigen

0

Det raser full krig i den internasjonale oljebransjen. Det er ikke bare USA og Saudi-Arabia mot Russland, men det er også Saudi-Arabia mot USAs skifergassbransje og Russland mot EU. Og i øst sitter Kina rolig og innkasserer gevinsten mens oljegigantene stuper på børsene.

frack you

Sprekker fracking-bobla?

I sin tid som utenriksminister ble Hillary Clinton den politiske lederen for en internasjonal kampanje for grenseløs skifergassutvikling. Under hennes ledelse arbeidet State Department nært med de store energiselskapene for å spre ”fracking” over hele kloden. Hensikten var å svekke den posisjonen olje- og gassproduserende land som Russland hadde og å etablere nye profittmuligheter for amerikanske energiselskaper.

Som mange kjenner til har Obama lovt å forsyne Europa med skifergass for å erstatte importen av gass fra Russland. Jeg har tidligere påvist at dette er en kynisk bløff som savner ethvert faktisk grunnlag. USAs skifergassrevolusjon vil aldri kunne erstatte gassen fra Russland. På tross av at den enorme rovdriften på skifergassressursen er USA fortsatt nettoimportør, og vil fortsette å være det. Økologisk er den en katastrofe, og som flere enn meg har påvist er denne borevirksomheten som å løpe alt du klarer for å stå på stedet hvil. Og dessuten er det hele ei boble.

På hvilken måte er det ei boble? Det som er likheten med skifergassproduksjonen og boligbobla som sprakk i 2007 er at finansieringa er et reint pyramidespill. Regjeringa har oppmuntret bankene til å låne ut penger til boreselskapene for 0,5% rente. Det ligger en formell begrensning på utlånene fordi de må stå i forhold til gass- eller oljereservene. Derfor juger selskapene om størrelsen på reservene. Det er fordelaktig for å få nesten gratis lån og det er fordelaktig for å få investorer til å kjøpe aksjer i skifergasselskapene. Finansielt er dette reint bandittvesen, og kan sammenliknes med virksomheten til sånne som reiste rundt og solgte løvepulver og slangeolje til uvitende og lettlurte nybyggere.

Bloomberg rapporterer at skiferoljeselskapene skryter opp reservene sine ikke med 100% eller 200%, men med 500%! Noen selskaper er enda drøyere. Pioneer Natural Resources fortalte investorer at de satt på 13 ganger så mye olje og gass som det selskapet repporterte til myndighetene. Goodrich Petroleum Corp.s investortall var 19 ganger høyere enn det som ble rapportert og for Rice Energy Inc. var det nesten 27 ganger så høyt.

I følge det amerikanske konsulentfirmaet Sanford C. Bernstein har de marginale kostnadene for ikke-OPEC-olje økt til hele 104,50 dollar per fat i 2012, en økning på hele 13% fra 92,30$ året før.  I 2003 var den marginale kostnaden per fat 30$, så på under ti år har kostnadene økt med 250%. For selskapene som borer etter ny olje i USA har marginalkostnaden økt fra 89$ i 2011 til 114$ i 2012. Nå ligger oljeprisen på 72$ per fat. Da blør selskapene så det fosser.

Deutsche Wirtschafts Nachrichten viser hvordan verdien til skifergasselskapene har stupt siden priskrigen på olje begynte sommeren 2014. Ser man nøyere etter på grafen, vil man se at det begynte hva børsfolk kaller et hausse rett etter statskuppet i Ukraina. 26. mars ga Obama sitt urealistiske løfte til Europa, og da gikk skifergassaksjene i taket. Men så kom priskrigen og oljeprisfallet, og siden har aksjene stupt nesten loddrett. Et selskap som Halliburton, som er et av verdens største serviceselskaper i oljebransjen og har 100.000 ansatte, er blitt nesten halvert i verdi siden juli. Bloomberg skriver at «investorene risikerer nå å tape 8,5 milliarder dollar».

Kursutvikling for skifergasselskaper i 2014
Kursutvikling for skifergasselskaper i 2014

Putin stopper «South Stream»

Russland har lenge samarbeidet med Bulgaria, Østerrike og andre land om å føre en gassledning fra Russland til Bulgaria og derfra videre til Serbia, Bosnia-Herzegovina, Ungarn, Østerrike, Slovakia og Italia. Prosjektet kalles «South Stream». Alle disse landa har et stort behov for gass, og Russland er eneste realistiske leverandør. Men etter sterkt press fra USA har EU gått inn for å skrinlegge prosjektet. Det har de potensielle mottakerlanda vært lite begeistret for, men til slutt har Bulgaria gitt etter og stanset prosjektet.

1. desember 2014 kom Vladimir Putins mottrekk: Han erklærte at Russland stanser South Stream og satser i stedet på en rørledning til Tyrkia. Han kritiserte EU for å presse Bulgaria til å handle imot sine nasjonale interesser, men siden det nå ikke var mulig å bygge ledningen, ville heller ikke Russland investere mer i prosjektet, men tvert om skrinlegge det.

Har USA skutt seg i foten?

Sanksjonspolitikk er en uoversiktlig form for krigføring. Det er aldri godt å beregne hvem som vil bli rammet og hvor mye. Sanksjonene har rammet Russland, naturligvis, men også Ukraina og EU, ikke minst Tyskland. Og nå rammer oljekrigen både Sørøst-Europa og frackingindustrien i USA – og alle de store oljeselskapene. Statoils børsverdi er reusert med 35% siden juliDermed rammes også Norge. Ingen nye olje- eller gassprosjekter på norsk sokkel vil være lønnsomme med dagens lave oljepris.

Bare Kina tar gevinst

Sanksjonene har gjort at Kina og Russland har undertegnet to gigantiske og historiske olje- og gassavtaler – til vilkår kineserne er svært fornøyde med. Den lave oljeprisen har også gjort at Kina har gått på spotmarkedet og kjøpt en masse oljelaster på kjøl. Dermed kan Kina fylle opp sine strategiske oljelagre med olje på tilbud. Det er vel tillatt å anta at det ikke var hensikten da USA og Saudi-Arabia ble enige om å starte priskrigen for å «straffe Russland».

 

Forrige artikkelHøyblokk på Majorstua speiler seg i fjorden
Neste artikkelSammensvergelse eller klassepolitikk?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).