UKIP, Renzi og partipolitikkens sammenbrudd i Europa

0

Europeiske velgere har mistet tilliten til politikerne sine. Hva gjør de så? De gidder ikke stemme, slik 87% av velgerne i Slovakia gjorde ved EU-valget. De forlater til tradisjonelle partiene og går til populistiske bevegelser som Movimento 5 Stelle, slik 21% av italienske velgere gjorde. I Spania og Hellas går de til venstrebevegelsene Podemos og Syriza. Og de går til Front National i Frankrike og UKIP i Storbritannia.

protest spania

EU-valget: Bred mistillit til systempartiene

Etter seks år med nedskjæringspolitikk og massearbeidsløshet ble valget til EU-parlamentet en omfattende mistillitserklæring til systempartiene, ikke minst sosialdemokratene.

I Frankrike ble det høyrepopulistiske Front National valgvinner med 25,1% og seier i alle regioner unntatt Îlde-de-France og Ouest.

I Storbritannia skapte det høyreorienterte anti-EU-partiet UKIP jordskjelv ved å bli største parti med 28%.

I Danmark ble det innvandringsfiendtlige Dansk folkeparti største parti med 26,7%. Folkebevægelsen mot EU fikk 8,1%.

Høyreekstreme partier kom på tredjeplass i Østerrike, Hellas og Ungarn. I Tyskland fikk det EU-kritiske Alternative für Deutschland 7% av stemmene.

I Italia gikk komikeren Beppe Grillos Movimento 5 Stelle til valg på et anti-EU-program og fikk 21,1% av stemmene som neststørste parti.

I Spania fikk det nye venstresosialistiske partiet Podemos 8% av stemmene. På meningsmålingene i november 2014 er de oppe på 28,3%.

I Hellas fikk det venstresosialistiske partiet Syriza 26,5% og ble klart største parti. Sosialdemokratiske Pasok fikk bare 8% – bare såvidt foran kommunistene i KKE med 6%.

Er det en høyrebølge?

I EU-hovedkvarteret i Brussel oppfattes dette i hovedsak som en høyrebølge. EU-eliten oppfatter sin egen politikk som menneskevennlig, progressiv og riktig, uansett hvor forhatt den måtte være blant folket. Folkets motstand blir tolket som et uttrykk for dets tilbakeliggenhet, deres primitive populisme, deres snevre nasjonalisme eller deres høyrepopulistiske fremmedhat.

De systemlojale sosialistpartiene, som PASOK i Hellas, Parti Socialiste i Frankrike og PSOE i Spania blir med rette oppfattet som garantister for nedskjæringspolitikken, korrupsjonen og den nyliberale økonomien, og velgerne forlater dem i store flokker. I Frankrike taper PS arbeidervelgere i tradisjonelle røde byer til Front National, og dette blir tolket som at arbeiderklassen går til høyre.

Men er de gamle høyre- og venstremerkelappene tilstrekkelige til å forstå det som skjer? Er de ikke heller blitt skylapper som hindrer oss i å forstå det jordskjelvet som pågår?

Et blikk over dammen til USA understreker dette ytterligere. Der er det to partier som begge er kjøpt og betalt av the 0,01 percent community, og som nå har så liten legitimitet at på tross av den dyreste mellomvalgkampen noensinne gikk bare 1 av 3 amerikanske velgere til urnene. Meningsmålinger viser at Kongressen er mindre populær enn trafikkork, kakerlakker og rotfylling.

Eksemplet UKIP

United Kingdom Independent Party (UKIP) ledes av den tidligere børsmekleren Nigel Farage og hadde en ledelse som var dominert av det David Cameron (i en uttalelse han sikkert angrer bittert på) kalte fruitcakes. Partiet har sugd opp i seg deler av den høyreekstreme bevegelsen i Storbritannia og oppfattes av establishment som ytterste høyre.

Men velgerne ser det tydeligvis annerledes, for hvis vi skal tro meningsmålinger er UKIPs velgere i mange viktige saker mye mer enige med tradisjonelle venstrestandpunkter enn de er med sine egne ledere.

  • 8 av 10 UKIP-velgere ønsker at energiselskapene skal tilbake under offentlig kontroll. Når man ser på hvordan fattige og gamle folk sliter med å betale energiregningene sine til de private monopolene, er ikke det noe rart.
  • Nesten tre av fire UKIP-velgere ønsker re-nasjonalisering av jernbanen.
  • 84% av UKIPs velgere ønsker nasjonalisering av National Health Service, også et område der både Tory og New Labour har sørget for at private monopoler, som bare har til hensikt å tjene penger, kan flå sjuke og pleietrengende til skinnet.
  • To tredeler av UKIPs velgere ønsker betydelig økning av mistelønningene og reduksjon av toppsjefenes bonuser.
  • Et flertall av UKIPs velgere ønsker høy og progressiv beskatning av de rikeste.

Alt dette skrev Owen Jones i et åpent brev til UKIPs velgere i The Independent i januar 2014. Denne tendensen ble bekreftet i suppleringsvalgene i Rochester og Strood nylig, i følge The Guardian. I følge forskeren Matthew Goodwin mener 81% av UKIPs velgere at «storkapitalen beriker seg på vanlige folks bekostning» og et overveldende antall av dem mener at «det er en lov for de rike og en lov for de fattige».

For EU-eliten over hele Europa er standpunktet nei til EU ensbetydende med at man er høyreekstrem og sneversynt nasjonalist. UKIP er markant mot EU og oppfyller på den måten kriteriene. Men i Norge vet vi godt at et nei til EU i vel så stor grad er et venstrestandpunkt.

Eksemplet Renzi

Italias statsminister Matteo Renzi ser utvilsomt seg sjøl som en progressiv, sosialdemokratisk europeer. Men som den tredje italienske statsministeren som ikke er valgt er han utvilsomt elitens mann vel så godt som noen andre. At han frivillig og med entusiasme erklærer seg som tilhenger av folkemorderen Tony Blair sier forsåvidt nok, men la meg føye til hans behandling av fagbevegelsen høsten 2014.

Renzi har gått i spissen for en lov som han typisk nok kaller Jobs Act. I dette begrepet ligger det en nyliberal tankegang om at hvis man reduserer arbeidernes rettigheter, så skaper man jobber. Argumentet er så tynt at Renzis spindoktorer har funnet det best å gi loven et engelsk navn, et språk de fleste italienere fortsatt har et nokså fjernt forhold til. Italiensk fagbevegelse var i sin tid sterk og klarte å streike seg til en del beskyttelser i arbeidslivet. Dem er det nå milliardærene vil ha vekk, og dette har fagorganiserte over hele Italia streiket mot. De reformistiske fagforeningslederne er frustrerte over at Renzis «sosialdemokratiske» parti gjør noe sånt uten så mye å ha snakket med dem.

Men Renzi svarer dem arrogant og nedlatende: «Dere streiker – jeg skaper jobber!»

(I Italia kaller man ledelsen i PD for Nazareni, fordi de har hovedkvarter i via del Nazareno, «Jesusgata», så en venn av meg kommenterte denne replikken med bibelske henvisninger: – Nå er han ikke bare Nazareeren, nå er han også blitt Skaperen.)

25. november 2014 var JobsAct oppe til avstemning i deputertkammeret i det italienske parlamentet. Da forlot store deler av delegatene møtesalen, og bare 316 av de 630 parlamentsmedlemmene stemte for loven. Alle delegatene fra Sel (økologiske sosialister), Movimento 5 Stelle, Forza Italia, Lega og Fratelli d’Italia og 29 delegater fra Renzis PD forlot salen – altså nesten hele det politiske spekteret. Med ulike begrunnelser ville de ikke sitte med ansvaret for en høyst upopulær lov.

Sammenbrudd i tilliten

På ulike måter viser alt dette et sammenbrudd i folkets tillit til eliten i svært mange land. Folk ser at eliten har trukket opp stigen etter seg. Eliten har sikret seg enorme rikdommer utenfor enhver kontroll og den samme eliten har sørget for at folket ikke har noen reell innflytelse på store og avgjørende spørsmål. 28 millioner mennesker i EU er arbeidsløse. Hver fjerde ungdom, og i noen land annenhver ungdom, er uten jobb. Skatteinntektene skuffes over til banker som har drevet hasardspill på børsen. Militariseringa øker og velferdssystemene legges ned. Det er ikke det minste rart at folk er sinte og frustrerte, og at de enten gir blaffen eller stemmer slik de tror de kan ramme eliten hardest.

Forrige artikkel– Vi har all rett til å ødelegge et system som vil ødelegge oss!
Neste artikkelIsrael-lobbyen i USA hindret anti-nazi-resolusjon
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).