Russofobi

0
Stein Ørnhøi

Primitive politiske utspill styrt av «russerskrekk» bidrar bare til økt spenning.

Russerskrekken er en permanent politisk faktor i vår del av verden. Den har ingenting med kommunisme og Sovjetunionen å gjøre, slik mange synes å tro. Den går langt dypere og enda lenger tilbake i historien. Og det er først og fremst et politisk høyrefenomen.

Norge er av de vestlige land som har hatt et relativt ryddig forhold til både Russland og Sovjet. Men likevel har også vi i det siste sett to skrekkeksempler på at to høyrefolk fullstendig mister hodet. For noen uker siden ble det «buet» mot den russiske nasjonalsangen under en offentlig tilstelning på Kunstnernes Hus. Stortingspresident Olemic Thommesen, prinsippenes hvite ridder, var til stede og deltok i hylekoret. Enda verre var det i forrige uke da Erna Solberg knelte med blomster på Maydan-plassen i Kiev.

Nå skal jeg være den siste til å være snerpete når det gjelder politiske virkemidler. Men brenning av flagg og skjending av nasjonale klenodier er pøbelstreker. Ikke bare når det skjer i Midtøsten. Nå er det i og for seg ikke spesielt overraskende at representanter for Høyre kaster masken. Det merkverdige er at det ikke blir en sak. Brenner de norske flagg i Bagdad, er norsk presse påpasselig oppmerksomme. Men når landets stortingspresident skjender vårt nabolands nasjonalsang i Oslo sentrum, står det ikke et ord i avisen. Men verst var det å se Erna knele med blomsterbukett på Maydan-plassen mens borgerkrigen fortsatt raser for fullt øst i Ukraina og uskyldige blir drept i tusenvis. Blomsterbuketten gjorde nok ikke inntrykk på Putin. For det var jo det det handlet om – om Putin, Russland, russerskrekken og russofobien.

Naturligvis har Russland annektert Krim i strid med internasjonal rett. Og naturligvis blander Russland seg direkte inn i det som skjer i Øst-Ukraina. Men den som later som om USAs, NATOs, EUs, Jaglands og Norges anliggende i denne konflikten er forsvar for demokrati og internasjonal rettsorden – den som sier det, jukser. To folkevalgte regjeringer i Ukraina er styrtet med aktiv innblanding fra vår side. Den russiske minoriteten ble tråkket på i strid med internasjonal rett. De som ble styrtet var politiske skurker. De som kom i stedet var minst like ille. Vestens store yndling og Ernas spesielle samtalepartner, Julia Timosjenko, er selve beviset på det. Ved siste valg ble Julia heldigvis utradert.

En skal reagere på at Russland opptrer som de gjør, selv om Norge og NATO også har mer enn ett svin i en rekke skoger å svare for. Men reaksjonene på Russlands handlinger i Ukraina har nesten vært hysteriske. Carl Bildt – nå forhenværende svensk utenriksminister, takk og pris – var av de verste. Det var en kjeftbruk som om det var Karl den tolvtes nederlag ved Poltava han kommenterte. Storbritannias David Cameron fulgte godt opp. Han visste å vite at Putin var vår tids Hitler. Det gjør nok inntrykk på de millioner av russere som mistet nær familie da Hitler invaderte Russland. Men kanskje ikke slik Cameron hadde tenkt.

Men verst er Barack Obama. Han har holdt to taler i det siste hvor han peker på de viktigste truslene i verden. Begge gangene har han nevnt ebola, ISIL og Russland. Alle tre i samme åndedrag. Jeg følte ubehag da jeg hørte det. Under en tale i Australia nylig truet han også med at USA skulle «oppfylle» sine forpliktelser som verdens eneste supermakt. Det er rent så du hører den historiske gjenlyd av Rudyard Kiplings «The White Man’s Burden». Men USA er USA. Det hjelper verken å gi fredspris eller skifte hudfarge på presidenten. En slags naiv positiv rasisme har beskyttet Obama mot kritikk.

Russland har vært en stormakt i mer enn tre hundre år. Det grenser til 17 land. Og i tillegg er det russiske minoriteter i minst 18 land. Mer enn 25 millioner russere bor utenfor Russland. Dette er i seg selv en enorm sikkerhetspolitisk utfordring. Fra vest har landet gjennom historien vært invadert av Sverige, Polen, Frankrike, England og Tyskland. Krim har alltid stort sett vært russisk, faktisk i større grad enn at Alaska tilhører USA. Russland er ingen huleboernasjon. De har alltid vært en kulturell stormakt ikke bare i klassisk ballett, men like mye i litteratur, musikk, teater og film. Rekken på fremragende utøvere er evig lang. Slik også i sjakk og vitenskap. Og russerne kan sin historie.

Det er derfor en relativt opplyst opinion som nå gir Putin full støtte. Heldigvis eller dessverre. Men dette er det Russland vi må forholde oss til. Handler vi politisk uten å forstå den historiske og kulturelle konteksten som konflikter utspiller seg i, driver vi fort inn i noe som kan bli full krig. Primitive politiske utspill styrt av russofobi bidrar i alle fall bare til økt spenning. Så ikke mer nå. Siden 2001 har vi vasset inn i Afghanistan, Midtøsten og Libya uten å kunne noe om kultur og historisk kontekst. Også der viftet vi med de prinsippene som tilfeldigvis var for hånden. Nå er det mer enn nok.

Forrige artikkelFN-avstemning mot nazismen, knusende nederlag for USA, skam over Europa
Neste artikkel20 år siden Norge sa Nei til EU!