En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk

0
Foto: Kari-Sofie Jenssen

I en kronikk i Aftenposten skriver Elin Ørjasæter: «Ukontrollert innvandring av billig arbeidskraft truer med å gjøre ulikhetene så store, også i Norge, at hele vårt velferdssamfunn står på spill.» Hvis hun har rett i dette, bør det være en sak for fagbevegelsen og venstresida. Det virker som om i hvert fall venstresida ikke en gang tør å ta i begrepet innvandring, av redsel for å være «rasistisk». Men vi kommer ikke unna. Det er tvert om av den aller største viktighet at arbeiderbevegelsen får seg en annen innvandringspolitikk enn den globaliserte eliten.

Foto: Kari-Sofie Jenssen
Foto: Kari-Sofie Jenssen

Industriell reservaarmé

I manuskriptet Lønnsarbeid og kapital som Karl Marx skrev i 1847 står det:

Storindustrien krever hele tida en reservearmé av arbeidsløse arbeidere for tider med overproduksjon. Det viktigste formålet med borgerskapets forhold til arbeiderklassen er naturligvis å ha varen arbeidskreft så billig som mulig, noe som bare er mulig dersom tilbudet av denne varen er så stort som mulig i forhold til etterspørselen etter den, det vil si når overbefolkninga er størst. Overbefolkning er derfor i borgerskapets interesse …

Her snakker Marx om overbefolkning i betydninga av at det er mer tilgjengelig arbeidskraft enn det til enhver tid er behov for, slik at det foreligger en industriell reservearmé å ta av som også presser ned lønningene til de arbeiderene som er i jobb.

Marx utvikler dette videre i Kapitalen, bind 1, der han skriver:

Men hvis et overskudd av den arbeidende befolkninga er et nødvendig produkt av akkumulasjonen eller utviklinga av rikdommen til den kapitalistiske basisen, så blir denne overskuddsbefolkninga tilsvarende en hevstang for kapitalakkumulasjonen, nei, en forutsetning for den kapitalistiske produksjonsmåten. Den utgjør en industriell reservearmé som tilhører kapitalen like absolutt som om kapitalen hadde skapt den for sine egne kostnader. … Den skaper … en masse av menneskelig materiale som alltid står klar til å bli utbyttet.

Den kapitalistiske produksjonsmåten kan på ingen måte si seg tilfreds med at mengden av tilgjengelig arbeidskraft begrenses til den naturlige veksten i befolkninga. Den er helt avhengig av å ha til disposisjon en industriell reserveearmé som er uavhengig av denne begrensninga.

Arbeiderklassen og kapitalistklassen har altså stikk motsatte interesser på dette området. Arbeiderklassen er interessert i full sysselsetting, slik at det blir mulig å presse opp lønningene og få bedre arbeidsvilkår. Kapitalistklassen er interessert i å ha en stor mengde arbeidskraft som ikke er sysselsatt eller er undersysselsatt, slik at den kan presse ned lønningene og få igjennom dårligere arbeidsvilkår.

I de vestlige velferdssamfunnene har derfor kapitalen hatt et problem. Det har ikke vært noen industriell reservearmé å snakke om, og derfor har arbeiderklassen kunnet kjempe til seg anstendige lønninger og gode sosiale vilkår. For å knekke den organiserte arbeiderklassen har kapitalistklassen vært nødt til å skaffe en slik reservearmé, og siden den ikke kan skaffes innenfor de enkelte landas grenser, måtte den skaffes gjennom en størst mulig innvandring.

Den globaliserte elitens innvandringspolitikk

I et notat for rikmannsklubben World Economic Forum skriver Khalid Koser fra Brookings Institution under tittelen Hvorfor det å støtte migrasjon er god forretning:

Når man har vasset gjennom mytene og misforståelsene som har framstilt migrasjon så negativt de siste årene, så er det klare beviser for at migrasjon faktisk fremmer økonomisk vekst. … Med andre ord, problemet er ikke at det er for mange migranter, men at det er for få. En av hovedoppgavene for Global Agenda Council on Migration i perioden 2014–16 er å fjerne barrierene for mobilitet, og dermed fremme økonomisk vekst.

Koser er leder for Global Agenda Council on Migration, så vi må ta ham på ordet. Han skriver videre at dette forumet har til hensikt å påvirke holdninger, lovgivning og politikk globalt for å fremme dette formålet.

Det er akkurat dette Marx skriver om. Kapitalen trenger størst mulig tilgang på overskuddsarbeidskraft for å vokse. Dagens kapitalisme er ikke nasjonal, men global. Den trenger massemigrasjon for å holde prisen på arbeidskraft nede og øke kapitalakkumulasjonen.

Hvor sentralt dette er også for den politiske eliten i EU, som ikke er noe annet enn de globaliserte kapitalens sersjanter, fikk vi demonstrert da David Cameron utfra sine egne opportunistiske behov snakket om å redusere den frie flyten av arbeidskraft inn til Storbritannia. Da fikk han vite fra EUs egentlige toppsjef, forbundskansler Angela Merkel at han ikke hadde noe valg. Enten måtte Storbritannia godta fri flyt, eller også måtte britene forlate unionen.

Fri flyt av arbeidskraft er en del av EUs fire friheter, og den har vært helt grunnleggende for den massive ødeleggelsen av den organiserte arbeiderklassen vi har sett ikke minst gjennom det siste tiåret.

Rasering av nasjonal økonomi og migrasjon – to sider av samme sak

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Murens fall så tysk kapital en unik mulighet til å oppnå det Hitler mislyktes med, nemlig ubegrenset tilgang til Øst-Europas ressurser og billige arbeidskraft. Det krevde at de nasjonale økonomiene ble rasert og at vestlig kapital fikk uhindret tilgang til disse markedene. I vest får vi bare se glansbildesida av denne utviklinga. Vi får se vakre, nyoppussede bysentra i Riga, Tallinn og Vilnius. Men vi får ikke se den fattigdommen som gjør at millioner på millioner av arbeidere ikke har noe annet valg enn å prøve lykken i et annet land.

Ny-liberalerne framstiller Latvia som en suksesshistorie. Fra 2000 til 2008 hadde landet en nærmest eksplosiv vekst, i stor grad basert på spekulativ investering i eiendomsmarkedet anført av skandinaviske banker. Så kom finanskrisa, og bruttonasjonalproduktet falt med 30% på to år, altså et komplett sammenbrudd. I samarbeid med EU gjennomførte de lokale oligarkene en brutal nedskjæringspolitikk med oppsigelser og lønnsnedslag en masse. Og deler av den latviske arbeiderklassen ble drevet ut på det globale arbeidsmarkedet som reservearmé. Latvia har mistet 13% av sin befolkning på ti år. Det går en galgenhumoristisk vits i Riga som sier «Vil sistemann som forlater landet i 2030 være så vennlig å slå av lyset.» Og Latvia er ikke aleine. Over hele Øst- og Sentral-Europa er det samme historie. Polen, som liksom skal være en annen ny-liberal suksesshistorie, har nå 3,2 millioner migranter i OECD-området. Mellom 1990 og 2004 emmigrerte 2,5 millioner ukrainere.

Emmigrasjonen fra disse landa er altså et direkte produkt av den ny-liberale globaliserte kapitalismen, og den tjener denne kapitalismen i den andre enden nettopp ved at det igjen er skapt en gigantisk industriell reservearmé som blir brukt til å presse ned lønningene og forverre arbeidsvilkårene i Vest-Europa.

Slavelønn i Norge

Tilgangen på denne reservearmeen har satt kapitalistene også i Norge i stand til å drive en utbytting som vi ikke har sett maken til her til lands på noen generasjoner. I bygg- og anleggsbransjen og i transportsektoren er det mange tilfeller av det selv forsiktige inspektører fra Arbeidstilsynet kaller slavelønninger. Et tilfeldig eksempel i bunken: Adressa skriver om at østeuropeiske bygningsarbeidere får ned i 20–30 kroner timen. Og er ikke østeuropeerne billige nok, så kan man for eksempel hente inn filippinere, slik selskapet Dinotrans gjorde. Og selv der det ikke er snakk om reine slavelønninger, så handler det om en massiv sosial dumping og en undergraving av alt det norsk fagbevegelse har kjempet fram. Dette har fått fagbevegelsen til å begynne å reagere, slik som i denne transportarbeideraksjonen i Haugesund.

– Sosial dumping tar livet av norsk transportnæring, sier redaktør i bransjebladet TransportMagasinet, Tormod Magelsen, som mener det er nærmest umulig for norske aktører å overleve i et marked der utenlandske sjåfører tjener ned mot 5.000 kroner i måneden.

Seniorforsker Jon Erik Dølvik i Forskningsstiftelsen Fafo er en av dem som har fulgt utviklinga i det europeiske arbeidsmarkedet tett de senere årene. Han sier:

– Volumet på arbeidsinnvandringen til Norge er blitt enormt mye høyere enn det noen forestilte seg da EU ble utvidet med ti nye medlemsland i 2004. Dernest er det et mye større omfang av utenlandske firmaer som kommer til Norge og jobber på anbud, enn vi forutså. Samlet sett har dette gjort det mulig for norske bedrifter å hyre billig arbeidskraft i et helt annet omfang enn før – som igjen stimulerer til færre ansettelser.

Kapitalens innvandringspolitikk fungerer perfekt – for kapitalen

Den rådende politikken med fri flyt av arbeidkraft har altså fungert helt perfekt, for kapitalen. Man har lykkes i å drive millioner av arbeidere på kryss og tvers over kontinentet, og mellom kontinentene, på desperat jakt etter arbeid, til hvilke vilkår som helst. Og man har langt på vei lykkes i å undergrave kampmulighetene til det som var en velorganisert og godt betalt arbeiderklasse.

Så da går vel venstrepartiene til kamp mot kapitalens innvandringspolitikk? Æ, nei, ikke så veldig. Venstrepartiene har liten kontakt med arbeiderklassen, men derimot desto større kontakt med den liberale middelklassen. Og da er vi tilbake til Elin Ørjasæters åpningspoeng:

Forleden besøkte jeg et studentkollektiv på Frogner. De hadde polsk vaskehjelp, men ville bytte til filippinsk, fordi polakken ikke var nøye nok i krokene. Da jeg reagerte på at studenter hadde vaskehjelp, sa en av dem: «Selv folk på trygd har råd til vaskehjelp nå, så billig som det er.»

Nettopp. Varen arbeidskraft er blitt utrolig billig i det siste.

For øvre middelklasse er det en fordel med fri flyt. De kan kjøpe seg vaskehjelp og andre tjenere på en måte som ikke har vært mulig for middelklassen her til lands på et par generasjoner.

Arbeid og kapital stikk motsatte interesser

Som eksemplene i denne artikkelen viser, hadde Karl Marx helt rett i at arbeiderklassen og kapitalen har stikk motsatte interesser når det gjelder arbeidsmarkedet. Arbeiderklassen ønsker et regulert arbeidsmarked med full sysselsetting og gode lønns- og arbeidsvilkår. Kapitalen ønsker fri flyt for å ha tilgang til en industriell reservearmé som kan bidra til å presse ned lønningene og ødelegge arbeidsvilkåra. Kapitalens innvandrings- og migrasjonspolitikk vil ødelegge velferdsstaten og skape større klasseskiller. Og det vil skje fort.

Det er kanskje på tide at arbeiderbevegelsen frigjør seg fra hegemoniet til de borgerlige arbeiderlederne og skaffer seg en innvandringspolitikk som tjener arbeidernes og ikke kapitalens interesser?

Forrige artikkelCantina a Orvieto
Neste artikkelLa Rocca in sepia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).