Reisebrev fra Kobane

0
Erling Folkvord

Kobane-kantonen er det minste og midterste av tre sjølstyrte områder i den kurdiske delen av Syria, mot grensa til Tyrkia. Her har Islamsk stat (IS/ISIL) konsentrert krigføringa si siden 15.sept.. De vil utvide sitt nye «Kalifat». De har nå erobra heile kantonen, med unntak av administrasjonsbyen Kobane. Her pågår de hardeste kampene til nå, inne i byen. Det meste av sivilbefolkninga, kvinner, barn og gamle er evakuert eller flykta over grensa til Tyrkia. De befinner seg bak oss her vi står vendt mot grensa til Kobane.

Menn og mange av kvinnene er tilbake i Kobane for å slåss mot IS.

Vår hensikt med reisa hit til Kurdistan, var å besøke Kobane for å vise vår solidaritet og å kunne rapportere tilbake. Vi kommer ikke inn i byen, grensa ble stengt 2 dager før vi kom fram.

Mens vi har oppholdt oss i grenseområdet har vi sett mye og hørt mange fra Kobane fortelle om det som skjer i Rojava. Om dette forsøket på å utvikle et nytt politisk system for et fredelig Syria. Vi har og hørt mange fortelle om 2 års kamp for å forsvare dette systemet, hovedsakelig mot angrep fra IS, al-Nusra og andre sekteriske grupper. De siste 3 ukene om den desperate og ensomme kampen om Kobane.

Historiene vi blir fortalt er mange og hjerteskjærende ille. De vitner og om stort mot, tru på framtida og offervilje. Spesielt kvinnene forteller sterke historier. Noen av dem er svært vanskelig å ta inn over seg.

Sjølforsvarsstyrkene er organisert i både mannlige og kvinnelige enheter. I kampen mot IS er det kvinner som slåss hardest og mest besluttsomt. De har minst å tape og mest å vinne. Ingen kvinnelig kriger lar seg frivillig falle i IS hender, en skjebne verre enn… .

Kvinnene i Kobane sier de kjemper for menneskeheten og humaniteten. Vår kurdiske tolk fra Sverige kaller det kampen for «menskligheten». Vi kan se besluttsomheten i ansiktene deres, men vi ser også hva kampen koster. Og det de forteller om sine døde søstre gjør at vi kan ane. Men vi forstår det ikke, klarer ikke å ta det inn over oss her og nå.

Flere hundre, også sivile, er drept i kampene, mange på bestialsk vis. Tallene er ikke mulig å verifisere.

Rojava, de tre sjølstyrte kantonene Cizire, Kobane og Afrin ble oppretta for 2 år siden, da Assad trakk seg ut av de kurdiske områdene for å kunne slå ned opprøret i Syria. Majoriteten av befolkninga er kurdere, men som ellers i de kurdiske områdene av Syria, og i de kurdiske områdene i Tyrkia og i Irak og Iran, er det et lappeteppe av minoriteter, etniske, religiøse og kulturelle. Vi har ikke oversikten (om den finnes), men her er arabere, kurdere, turkomaner, assyrere og syrianere, yezidier, tsjerkessere, tsjetsjenere, armenere, zaza m fl. De tilhører de fleste grener av islam og kristendom. Også førkristen religion har overlevd noen steder.

Det kurdiske partiet i Syria PYD (Det demokratiske unionspartiet) er drivkrafta i utviklinga og forsvaret av dette sjølstyresystemet. Det tar sikte på å gi alle etniske, religiøse og kulturelle grupper likeverdige rettigheter innafor en desentralisert modell, der de styrer seg sjøl, om de ønsker det. Dette er ideologien til flere kurdiske partier, PKK-familien.

Dette er vårt fjerde besøk i Kurdistan siden mars 2013. Vi erfarer nå at systemet fungerer og utvikles, til tross for terror og krig fra IS, Nusra og Assad. Vi opplever stor entusiasme. Besluttsomheten i kampene mot IS i Kobane bekrefter dette. Kobane er nå symbolet på dette sjølstyresystemet.

Mens vi står her å ser på kurdernes desperate kamp, står Natos nest største militærmakt, Tyrkias hær, bare noen titalls meter unna oss på grensa. De løfter ikke en finger for å hjelpe. Tvert imot, tanksenes og andre kanon-løp peker mot de kurdiske krigerne vi kan se på andre sida. Vi ser også sjøl, og hører andre øyenvitner fortelle om eksempler på aktiv støtte til IS. Lista er lang: våpen, logistikk, transport, etterretning, økonomi, sanitet med mer. Mye er verifisert og dokumentert.

Mens vi rusler rundt blant tusentalls andre, kjenner vi på og merker frustrasjonen og aggresjonen mot Europa. Vi er de eneste europere tilstede og utfordres utallige ganger: Hvorfor gjør dere ikke noe? Hvorfor ofrer dere oss med åpne øyne? Vi forstår dem, og har ikke alle svarene, men noen finnes.

Sjølstyresystemet og kurderne i Kobane og denne mulige politiske løsninga for et framtidig fredelig Syria ofres nå i kampen om kontroll over naturressurser og landområder. Nå ei rivalisering mellom USA, Saudi-Arabia, Gulfstater, Iran og Tyrkias ambisjoner om kontroll i Midt-Østen.

Sjølstyresystemet og dets smittsomme oppslutning er blitt en større trussel enn IS mot Tyrkia og president Erdogans statsideologi: `Et land – et folk (=tyrkerne)`. Mens kurderne slåss desperat og aleine med lette våpen, står de på USA og EUs terrorlister. Ideen om regionalt demokrati og folkelig kontroll i Midt-Østen ser ut til å være en større trussel enn IS.

Våre svar roer stemninga rundt oss, men dette er en vanskelig øvelse, og må stadig gjentas.

I forhold til «øvelsen» noen hundre meter unna, på den andre sida av grensa, er det sjølsagt intet.

Kvelden siger på og knitringa fra forsvarernes kalshnikovs og drønn fra angripende IS-tanks tiltar. Det er ingen likeverdig kamp. Månen kommer opp og vi sitter noen hundre mennesker i mørket og følger sporlysene og brannene. Det kjennes uvirkelig, som et teater. Det er skrekkens teater. Vi snur ryggen til grensa og kampene for å finne overnatting hos en kurdisk bondefamilie i nærmeste landsby. Vi hører jagerfly, men reagerer ikke spesielt før det drønner og bakken rister. «Koalisjonen» har for første gang sluppet bombene over IS ved frontlinja. Vi ser flammene slår opp. En tanks brenner og blir langsomt til skrapjern. Det gjentar seg 4 -5 ganger. Det jubles blant våre venner ved grensa. Men det kommer ikke flere fly. Noen nålestikk, og kurderne er igjen overlatt til seg sjøl.

 

Erling Folkvord og Svein Olsen

 

 

Forrige artikkelStoltenberg: «NATO kan sende styrker hvor vi vil!»
Neste artikkelDie Linke i Tyskland: Avslutt sanksjonene mot Russland NÅ!