Hva betyr våpenhvilen i Ukraina?

0

Endelig hviler våpnene (stort sett) i det østlige Ukraina. Etter at Kievs «antiterroraksjon» har drevet en million mennesker på flukt, drept tusenvis av sivile og ødelagt boliger, produksjonsanlegg og infrastruktur for milliarder ble det undertegnet en våpenhvileavtale i Minsk i Hviterussland. Hva betyr våpenhvilen og hva vil skje nå?

våpenstillstand
En kvinne i Donetsk prøver å gjøre hjemmet sitt levelig etter bombardementet.

Kievs militære katastrofe i øst

Rett etter presidentvalget i mai sa Petro Porosjenko at han skulle knuse opprøret i Donetsk og Lugansk, og at det skulle «ikke ta uker eller måneder, men timer». Han har også sagt at «anti-terroroperasjonen» skulle drepe hundrevis av separatister for hver drepte soldat fra Kiev-styrkene. 5. september 2014, over tre måneder etter brageløftet i mai, godkjente samme Porosjenko en våpenhvileavtale med opprørerne, som han til nå ikke har villet snakke med. Avtalen ble undertegnet i Hviterusslands hovedstad Minsk, og deltakere på møtet var Ukrainas tidligere president Leonid Kutsjma, Russlands ambassadør til Kiev Mikhail Zurabov, OSSEs spesialutsending Heidi Tagliavini, statsminister i den selvoppnevnte folkerepublikken Donetsk, Alexander Zakharchenko og lederen for den selvoppnevnte folkerepublikken Lugansk, Igor Plotnitsky.

Protokollen fra møtet bygger på en skisse som Vladimir Putin foreslo overfor Petro Porosjenko to dager tidligere og omfatter umiddelbar våpenhvile, utveksling av fanger, gjenoppbygging, utvikling av arbeidsplasser og noen andre punkter.

NRKs Russlandkorrepondent Morten Jentoft har sagt at «det er frustrasjon i Ukraina fordi våpenhvilne gjør at man ikke får avsluttet krigen mot opprørerne». Stort mer feil går det vel ikke an å ta. Faktum er at Kiev har tapt krigen i øst, og at våpenhvileavtalen var nødvendig for Porosjenko for å redde stumpene. I overgangen juli-august så det riktignok ut som om separatistene var i ferd med å tape. Men august og september har vært en helt annen sak. Kiev-styrkene er blitt knust av opprørene og har lidd forferdelige tap. Hele «anti-terroroperasjonen» har gått i oppløsning og Porosjenko måtte skynde seg å få våpenhvile før også den strategisk viktige byen Mariupol ved Azovhavet også falt til opprørerne. (Kart over den militære stillingen ved våpenhvileavtalen.)

Forferdelige tap

Det er sørgelig og trist å se bilder som viser Kievstyrkenes tap i øst. Utbrente stridsvogner og annet ødelagt militærmateriell ligger strødd i landskapet og vitner om en menneskelig katastrofe av dimensjoner. For mitt utrente øye og med min ubetydelige kunnskap om militære spørsmål ser det ut som om opprørerne må ha hatt tilgang til svært kraftige våpen for å kunne gjøre så mye skade på så kort tid. Det gjør det sannsynlig at det som vippet balansen var at de fikk tilgang til våpen og frivillige militæreksperter fra Russland. Uoffisielle kilder snakker om tusenvis av drepte og sårede soldater. Et eksempel er Kievstyrkenes nederlag ved Ilovaisk, som Wall Street Journal skriver om.

Et katastrofalt nederlag, skriver Tom Judah i The New York Review of Books. Jeg har lest intervjuer med Kievsoldater som har sagt at myndighetenes tapstall kan ganges med ti. De snakker også om at om at den militære ledelsen av krigen fra Kievs side har vært fullstendig inkompetent, og at offiserene har sløst med soldatenes liv til ingen nytte.

Den våpenhvileavtalen som ble inngått i Minsk kunne like gjerne ha blitt inngått i mai, så hadde man spart massevis av menneskeliv, unngått så mye lidelse og så store ødeleggelser. Men Kiev-juntaen, oppmuntrert av sine føringsoffiserer fra CIA, ville på død og liv knuse opprørerne, så derfor fortsatte krigen og elendigheten.

Risikabelt for Porosjenko

Avtalen betyr i virkeligheten at Porosjenko har innsett at han taper kontrollen over Donbass, det industrielle tyngdepunktet i øst. Nazistene i Svoboda og Høyresektoren snakker allerede om forræderi, og statsminister Arsenij Jatsenjuk avviste så seint som 4. september at det var på tale å inngå våpenhvile på Putins premisser. Den korrupte gassprinsessen Julia Timosjenko er ventet å være motstander av våpenhvilen. Jatsenjuk snakker også om å bygge en mur langs den ukrainsk-russiske grensa. Han burde kanskje ha hørt med tyskerne hva de synes om sånne murer. Dessuten er det jo et poeng at Kiev ikke har tilgang til grensa mellom Russland og oblastene Lugansk og Donetsk. Det blir ikke noen mur der.

Den Kiev-kontrollerte delen av Ukraina står foran et parlamentsvalg, og det blir opplagt mye politisk kamp og tautrekking og sansynligvis nye fiendskap og nye allianser i Kiev. Samtidig begynner den økonomiske krisa og nedskjæringspolitikken å bite for alvor. Høyresektoren har vært taktisk allierte med Porosjenko, men de ønsker jo ikke tilknytning til EU, og de vil beskylde regjeringa for å ha forådt Ukraina gjennom våpenhvileavtalen. For kort tid siden truet Høyresektoren med en marsj mot Kiev dersom de ikke fikk viljen sin (noe de fikk). Det kan bli alvor neste gang.

Motsetninger også i øst

Mens den krigstrøtte befolkninga i øst trekker et forsiktig lettelsens sukk over at krigen kanskje er over og at man så smått kan begynne å bygge opp hjemmene og arbeidsplassene igjen, er det ikke alle opprørene som er så begeistret for avtalen. En del av dem mener at nå som Kiev var i ferd med å tape, kunne man fortsette krigen for å løsrive hele Novorossija fra Kiev. En av de fremste kommandantene for opprørerne, Alexey Mozgovoi, sier i et intervju 4. september 2014 at:

Etter min mening opplever vi akkurat nå enda et forsøk, gjennom forhandlinger, på å stoppe motstanden og hindre at vi knuser oligarkenes makt i Ukraina. … Overføring av makta fra oligarkene til folket – akkurat nå er dette det såkalte internasjonale samfunnets mareritt.

Andre sier at avtalen er mest fordelaktig for Kiev og at de tviler på at den vil holde.

NATO og USA ble parkert på sidelinja i samband med våpenhvileforhandlingene. Mens sabelraslinga og truslene om nye sanksjoner pågikk i Wales ble det inngått en avtale som Vesten ikke en gang har ført inn et komma i. Det er lite trolig at krigspartiet i USA vil la det bli med det.

Forrige artikkelVi investerer i biedød
Neste artikkelSkauen – Il bosco
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).