Den uavhengige republikken Venezia?

0
Venezias tradisjonelle flagg

Nederlaget for uavhengighetsbevegelsen i Skottland har ikke dempet uavhengighetskravene rundt omkring i Europa, slik man kanskje skulle tro. Folkeavstemninga har tvert om gitt dem blod på tann. Det at den britiske regjeringa i det hele tatt tillot en slik avstemning, for eksempel i motsetning til hva regjeringa i Kiev gjorde, har styrket kravet om rett til løsrivelse. Betyr det at vi vil oppleve den uavhengige republikken Catalonia eller Den mest opphøyde republikken Venezia?

Venezias tradisjonelle flagg
Venezias tradisjonelle flagg

Folkeavstemning i Veneto

16. – 21. mars 2014 ble det avholdt en «digital folkeavstemning» i regionen Veneto i Italia. Folkeavstemninga var ikke anerkjent av myndighetene i Italia og det hefter mange metodeproblemer med avstemninga. Organisatorene hevder at 2,36 millioner veneziere deltok i avstemninga, og det er i så fall 63% av de stemmeberettigede. Av dem stemte angivelig 56,6% ja. Disse tallene blir bestridt av kritikere, som mener at de er grovt overdrevet. Det forhindret ikke separatistene fra å etablere La serenissima repubblica Veneta, «Den aller mest opphøyde republikken Venezia», og utnevne en regjering med liberatarianeren Gianluca Busato som statsminister.

Hvor mye innhold er det i en slik avstemning, og hva vil den føre til?

Il campanilismo

Da Italia oppnådde uavhengighet i 1860, sa en av uavhengighetslederne at «Vi har skapt Italia, nå må vi skape italienere.» Det er mye i dette. Ved uavhengigheten var det bare et lite mindretall av innbyggerne som snakket italiensk, og landet hadde vært delt i tallrike bystater i mange århundre. I Italia snakker man om en form for patriotisme som kalles Il campanilismo. Kampanile er kirketårnet, og ideen er at man holder sammen så langt man kan se kirketårnet.

Og det finnes da også en rekke separatistbevegelser i Italia. En gang jeg besøkte Sør-Tirol i Nord-Italia, der man snakker tirolsk tysk, spurte hotellverten: «Da dere var i Italia, hvordan var det?» Der godkjenner lokalpatriotene fortsatt ikke fredsavtalen av 1919, som la Sør-Tirol inn under Italia.

I 1997 etablerte Lega Nord Parlamentet i Mantova som erklærte sin uavhengighet av Italia. Det hele var en del av det høyrepopulistiske partiets regionalisme, og det fikk preg av et operettekupp. Men institusjonen eksisterer den dag i dag, Partiets daværende leder, Umberto Bossi, erklærte at «Roma er en by av kjeltringer» og at «Sør-Italia ikke er Europa, men Afrika.»

Den økonomiske krisa

Italia, som enn så lenge er verdens tiende største økonomi, er inne i ei djup økonomisk og sosial krise. Den EU-vennlige eliten har utrolig lite tillit blant folk flest, og dette har økt kravet om uavhengighet i flere regioner. Riktignok tok Matteo Renzi Italia med storm etter at han nærmest kupp til seg ledervervet i Partito Democratico (PD), men han har ikke klart å løse et eneste av Italias tallrike problemer, så det er et tvilsom om hvetebrødsdagene hans kommer til å vare særlig lenge.

Regionen Veneto er ikke den eneste som krever uavhengighet. Liknende krav er stilt på Sicilia og Sardinia og i flere andre regioner, men det er bare i Veneto man har gått så langt som til en slags folkeavstemning.

separatister europa
Noen av separatistbevegelsene i Europa

Hvor mye realitet er det i «Republikken Veneto»?

Republikken Veneto har røtter tilbake i byen Venezias gullalder på 1300-tallet. Den gangen var Venezia en stormakt med kolonier langs Dalmatia-kysten, i det nåværende Hellas, på Krim og på Kypros. Det var en stor sjømakt og handelsveiene gikk helt til Kina (husk Marco Polo). Dagens Veneto er en av de rikere regionene i Italia med et BNP per innbygger på ca. 30.000 euro. Det er det dobbelte av hva fattige regioner som Calabria og Campania har, men det er ikke på topp i Italia. Det populistene i Veneto mobiliserer på er motstanden mot å la skattepengene går til Roma og til Sør-Italia. Så udugelige som italienske regjeringer har vært, og så dårlig som den italienske økonomien er, så er det ikke noen tvil om at uavhengighetskravet har ganske stor oppslutning. En annen sak er om separatismen er sterk nok til at den vil bli noe annet enn enda en operette.

Venezias historiske kolonier
Venezias historiske kolonier

Det nye er at disse kravene kommer over hele Europa

11. september 2014 demonstrerte i følge politiet 1,8 millioner mennesker i Barcelona for kravet om en løsrivelse av Catalonia fra Spania. I motsetning til Storbritannia vil ikke regjeringa i Madrid tillate noen fokeavstemning. Men katalanerne bruker nå folkeavstemninga i Skottland som argument for at slike avtemninger er legitime og de krever retten til å avgjøre dette sjøl. I Belgia skjerpes kravet om uavhengighet for Flandern. I Bosnia-Herzegovina krever Republika Srpska det samme. (Se liste over separatistbevegelser.)

Sår vind, høster storm

I et forsøk på å knekke nasjonalstatene og nasjonalfølelsen har EU-ledelsen subsidiert regionalisme over hele Europa. Regionale språk er blitt oppmuntret. Penger er sendt til regioner for å dyrke sin egenart. Og det har de gjort. Som de herretenkende byråkratene de er, har EU-kommisjonen tenkt at de kan ta fra folk nasjonalfølelsen slik at de lettere lar seg integrere i et EU basert på de fire frihetene. Og de nasjonale parlamentene er langt på vei redusert til gummistempelutøvere. Men nasjonalismen har gjenoppstått i en langt sterkere regionalisme.

Den globalistiske eliten på 2400 milliardærer og deres betalte lakeier tror at de kan behandle folk som brikker og frata dem identitet når det passer eliten. Fordi de ønsker overnasjonal kontroll og muligheten til å plyndre ethvert lands ressurser slik de måtte ønske, har de utnevnt «nasjonalismen» til hovedfiende. Er du for nasjonal uavhengighet må du være forberedt på å bli stemplet som nasjonalist eller nazist når det måtte være. Det forhindrer ikke den samme eliten fra å manipulere den nasjonalismen de måtte trenge i øyeblikket og bruke virkelige nazister til å gjennomføre elitens prosjekter.

 

 

Forrige artikkelDollarmilliardærene setter ny formuesrekord
Neste artikkelKRIG I VÅR TID
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).