Blyårene i Italia – terroren, staten og fascismen

0
Jernbanestasjonen i Bologna etter det fascistiske bombeattentatet

Kronikk i Klassekampen 26. september 2014

Forfatter Jon Rognlien (JR), som kaller seg italolog, som kanskje skal bety Italia-ekspert, går i Klassekampen 20. september til angrep på Antonio Negri.

“Hvorfor er dette viktig?” spør JR. “… fordi Negris livsvei fra det italienske fascistdiktaturet på 30-tallet, gjennom katolsk radikalisme til den nye venstresida på 60-tallet, deretter eventuell deltakelse i politisk rabalder, fengsel og flukt, for så å innta verdens talerstoler og teoretisere om globalitet, gir mange innfallsvinkler til grunnleggende problemstillinger i all radikalisme og opposisjon.”

Negri var elleve år da fascistdiktaturet falt, så det blir vel litt søkt å snakke om “hans livsvei” derfra. Det neste er viktigere:

“.. fordi nettopp den typen underkommunisering av terrorisme som vi ser i presentasjonene av ham …. Bagatelliseringen av den røde terroren under Italias anni piombo – «blyårene» – skaper avsky og avstand til storsamfunnet.”

Jernbanestasjonen i Bologna etter det fascistiske bombeattentatet
Jernbanestasjonen i Bologna etter det fascistiske bombeattentatet

Det fantes utvilsomt en venstreterrorisme i Italia i “anni di piombo”, slik som Brigate Rosse (BR). BR var ikke “AKP(m-l)-aktig” slik JR skriver. Og Antonio Negri var ikke med i BR, men derimot var han en av lederne av Potere Operaio, Arbeidermakt, som tok sikte på å bygge opp en marxistisk base i italiensk storindustri. Tre medlemmer av denne gruppa ble dømt for å ha satt fyr på huset til en leder i fascistpartiet MSI der to av dennes sønner ble drept. Det ble ikke rettet noen anklager mot Antonio Negri i denne forbindelsen, og det er også nokså opplagt at anklagene om at han skal ha vært medlem av BR er grunnløse.

BR var angivelig inspirert av kulturrevolusjonen i Kina, og skal man sammenlikne dem med andre europeiske grupper, er det mest nærliggende å tenke på Baader-Meinhof-gruppa i Tyskland. Det pågår fortsatt en diskusjon i Italia om i hvilken grad BR var infiltrert av de hemmelige tjenestene.

Hvis en ser bort fra reine terrorgrupper, var det utvilsomt en mer utbredt aksept for vold som virkemiddel i den politiske kampen på italiensk ytre venstreside, hvor for eksempel molotovcocktails ganske regelmessig ble brukt under demonstrasjoner. Det er helt på sin plass å kritisere både politikken, strategien og metodene til disse gruppene.

Men det som virkelig blir “underkommunisering” blir å skrive om blyårene uten å nevne de hemmelige tjenestene i Italia, fascistene og mafiaen.

En parlamentarisk rapport fra sentrum-venstre-partiet til den moderate Romano Prodi fra 2000 hevdet at høyreekstreme og fascistiske grupper i Italia, i samarbeid med oberstjuntaen i Hellas og CIA, hadde utviklet en strategi, kalt strategy of tension, for å skape terror i Italia for å hindre at det italienske kommunistpartiet skulle komme til makta. Det italienske kommunistpartiet var det største i Vest-Europa, og det å hindre dette partiet i å komme til makta var en viktig del av USAs kald-krigs-strategi. I denne strategien skal NATOs stay-behind-gruppe, kalt Gladio, ha spilt en viktig rolle.

Den kristelig-demokratiske politikeren og mangeårige statsministeren Giulio Andreotti bekreftet at Gladio fantes. Ved et vitnemål til en domstol i Savona ble det hevdet at 83% av alle terroraksjoner i Italia ble gjennomført av fascistiske krefter, helt eller delvis i samarbeid med de hemmelige tjenestene.

I artikkelen om blyårene i italiensk wikipedia blir det hevdet at alle de store terroraksjonene fra attentatet på Piazza Fontana i Milano i 1969, der 17 ble drept og 88 såret, til bombeaksjonen på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, der 85 ble drept og over 200 såret, var gjennomført av ulike fascistiske grupper, til dels i tilknytning til de hemmelige tjenestene.

Samarbeidet mellom CIA, den sicilianske mafiaen og kristelig-demokratene ble etablert allerede under den amerikanske invasjonen på Sicilia i 1943, og Andreotti ble stilt for retten i 1993, tiltalt for samarbeid med mafiaen. Berlusconis nestkommanderende og med-grunnlegger av Forza Italia, Marcello dell’Utri, ble i 2014 dømt av italiensk høyestrett for å ha etablert et samarbeid mellom mafiaen og næringslivet i Milano, inkludert Berlusconis selskaper, fra 1974. Det er til og med hevdet i italiensk rett at dell’Utri skal ha kjent til terroraksjonene mot mafiaetterforskerne Borsellino og Falcone på forhånd.

I desember 1970 var Italia på randen av statskupp, men Borghese-kuppet ble avverget i siste øyeblikk. Seinere har det vist seg at de som planla kuppet både hadde forbindelser med mafiaen og en hemmelig losje som ble kalt P2. Blant medlemmene i denne losjen fantes et stort antall generaler, parlamentsmedlemmer og forretningsfolk, deriblant Silvio Berlusconi. Flere kilder sier at USAs ambassadør var kjent med kupplanene god tid i forveien. Medlemmer av P2 og sjefen for italiensk etterretning ble dømt for å ha forsøkt å bringe etterforskninga etter Bologna-massakren på avveier.

Etter annen verdenskrig ble fascistene aldri luket ut av det italienske statsapparatet eller fra politiet og hæren. De etablerte ekstreme kampgrupper som Ordine Nuovo, som var involvert i flere av de store terroroperasjonene.

Det var Brigate Rosse som drepte tidligere statsminister Aldo Moro i 1978, men det er sannsynliggjort i Italia at ledelsen i det kristelig-demokratiske partiet lot dette skje.

Disse sakene er fortsatt omstridte i Italia, ikke minst fordi de rører ved svært følsomme og kritiske sider ved makta, staten og politikerkasten i landet. Men det kommer stadig mer fakta på bordet, og det som avdekkes viser at det har vært og er svært nære forbindelser mellom den italienske staten og den organiserte kriminaliteten. Det er også klart at de hemmelige tjenestene både på egen hånd og i samarbeid med CIA har drevet et skittent spill for å uthule det italienske demokratiet, og at drap og forberedelser til statskupp har vært en del av det hele.

Alle som leser italiensk og har fulgt noenlunde med i italiensk politikk kjenner til dette. Derfor blir det ikke bare en “underkommunisering” å skrive om blyårene i Italia uten å nevne fascismen, mafiaen eller de hemmelige tjenestene. Det grenser til historieforfalskning.

 

 

 

Forrige artikkelKrig er fred
Neste artikkelHva er konsekvensen av å bombe Syria?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).