Hvorfor lyver Børge Brende og hvorfor finnes det ingen opposisjon på Stortinget?

0

Det var ikke akkurat noen oddsbombe da regjeringa sa at den ville gjøre som EU, gjennomføre sanksjoner mot Russland. Men det var noe så stakkarslig over Børge Brende da han skulle begrunne sanksjonene. Hvorfor må for eksempel en så erfaren og sindig utenrikspolitiker lyve for å begrunne et politisk vedtak? Og hvorfor finnes det ikke noen opposisjon i det norske Stortinget når Norge skal gå til økonomisk krig mot Russland?

Sa jeg løgn?

Jeg er en moderat og forsiktig mann, jeg bruker ikke ord som løgn i utide. Men her er det dessverre på plass. I intervju med Dagens næringsliv 11. august 2014 blir Brende spurt om hvorfor norsk næringsliv skal betale prisen. Og han svarer:

– Vi mener at tunge utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn veier for. Det er ikke minst som reaksjon på at Russland ikke har vist noe imøtekommenhet overfor initiativ til en våpenhvile etter nedskytningen av passasjerflyet fra Malaysia Airlines.

Dette er jo direkte usant. Og siden Brende har en stab som leser internasjonale nyheter, må han også vite at det er usant – og da blir det løgn.

Malaysia airline MH17 ble skutt ned 17. juli. Allerede 18. juli rettet Vladimir Putin en appell til Petro Porosjenko der han sa:

Direkte samtaler mellom de stridende partene må etableres så snart som mulig. Alle sider i konflikten må raskt innstille kampene og begynne fredsforhandlinger.

Dette vet UD og det vet Brende, og likevel sier utenriksministeren at Russland ikke har vist imøtekommenhet til en våpenhvile. Så seint som 8. august prøvde Russland å få FN med på en våpenhvile i området der vraket etter MH17 ligger, men det ble blokkert av vestmaktene i sikkerhetsrådet.

Vi kan også gå tilbake til tida før nedskytinga av MH17. Da gikk også Russland inn for våpenhvile, og fikk støtte av Tyskland og Frankrike. Etter nedskytinga har derimot Tyskland og Frankrike sluttet seg inn i rekkene bak USA i deres uforsonlige holdning.

Det er altså dekning for å si at Brende lyver, men hvorfor gjør han det? Det har jeg ikke noe godt svar på. Har man en god sak, behøver man ikke lyve. Kanskje Brende ikke synes han har noen god sak? Nå har Brende riktignok vist seg som en solid støttespiller for kuppregimet i Kiev, og han har ikke latt det gå inn på seg at regjeringa i Kiev inneholder noen av de svartes fascistiske kreftene Europa har sett etter 1945.

brende i kiev

Interessant omskriving av tragedien

Flammene i flyvraket var ennå ikke slukket før haukene i Vest pekte på Russland som ansvarlig for nedskytinga av MH17 og dermed tapet av 298 menneskeliv. Men nesten en måned seinere er det ikke lagt fram noen bevis for dette, og heller ikke for at de russisktalende separatistene skulle ha skutt ned flyet. Det er interessant å merke seg at president Obama sjøl ikke har sagt direkte at Russland er skyldig, men han har gått veldig langt i å pålegge Russland et ansvar.

Allerede dette er meningsløst. USA hadde to spionsatellitter over området. Antakelig er dette det best fotograferte området i verden akkurat nå. Kvaliteten på de amerikanske bildene er så høy at de kan skjelne uniformsdetaljer. Altså vet USA hva som skjedde. Når de ikke har lagt fram bevis mot Russland eller separatistene, så er det fordi slike bevis ikke finnes. Faktisk har USAs egne analytikere begynt å helle til at det var ekstremistiske krefter i Ukraina som sto bak nedskytinga.

På denne bakgrunnen er det interessant at heller ikke Børge Brende påstår at Russland sto bak nedskytinga. Han sier:

– Selv ikke etter tragedien med nedskytingen av det malaysiske flyet 17. juli har Russland endret sin opptreden.

Brende lister seg altså forsiktig rundt det avgjørende spørsmålet om hvem som skjøt ned passasjerflyet. Han tør ikke peke på Russland, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han vet at et massivt mediakjør har fått folk til å tro at det var Russland, derfor kan han nøye seg med å nevne nedskytinga, og så oppfatter folk det som et argument for sanksjoner. Men hvis Russland altså ikke var ansvarlig for nedskytinga, så kan ikke den brukes som argument for økonomisk krigføring mot Russland, eller for at norsk næringsliv skal blø.

Krim er eneste brukbare argument, men hva betyr det?

Brende sier at de norske tiltakene er en reaksjon på Russlands brudd på grunnleggende prinsipper i FN-pakten. Nå er det flere som har brutt FN-pakten her. Vestens støtte til statskupp mot den folkevalgte presidenten i februar var det første alvorlige tilfellet. Porosjenkos brutale bombing av egne landsmenn i Øst-Ukraina bryter både FN-pakten og krigens lover. Russland kan naturligvis klandres for å gi hemmelig hjelp til opprørerne i øst, men dette driver også Vesten med, så NATO og vesten har ingen høy moralsk hest å sitte på. Det eneste punktet Brende eventuelt kunne bruke er Russlands anneksjon av Krim. Det går an å argumentere for at det var et brudd på FN-pakten – slik løsrivelsen av Kosovo i sin tid var. (Jeg skal ikke gå inn på at det store flertallet av innbyggerne på Krim antakelig ønsket å bli en del av Russland eller historien om hvordan Krim ble gitt til Ukraina i 1954. For diskusjonens skyld lar jeg det stå der.) Men hvis konflikten skal legges der, så er det en erklæring om evig økonomisk krig mot Russland. Enhver rasjonell realpolitiker vil innse at Russland ikke kommer til å gi slipp på Krim om de ikke blir militært tvunget til det. Så hvis Krim er argumentet bør Børge Brende fortelle sine venner i næringslivet (og deres ansatte) at de bør forberede seg på et sammenbrudd i norsk-russisk handel og økonomisk samarbeid.

Ingen opposisjon på Stortinget

Stortinget stilte seg enstemmig bak regjeringas tilslutning til EU-sanksjonene. Det gikk altså slik jeg allerede har varslet: Det tidligere fredspartiet SV støtter sanksjonene mot Russland.

Dette bekreftes av Bård Vegar Solhjell overfor Klassekampen 13. august 2014. Det ser ut til at det samme gjelder Miljøpartiet de Grønne, og dermed er det klart at i et så viktig spørsmål som handler om krig og fred i Europa, finnes det ingen utenrikspolitisk opposisjon i Stortinget.

 

 

Forrige artikkelSionismen bak tragedien
Neste artikkelPolitistaten USA, Ferguson Missouri 2014
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).