Stanghelle, NATO og medienes rolle for å utløse krig

0

I dag skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, jeg skal rose en av Norges mest kjente politiske redaktører. At det er så sjelden jeg gjør det, kommer ikke av at jeg er spesielt surmaget og vrangvillig. Men det er så sjelden anledningen byr seg. Harald Stanghelles totale avsløring av NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen i Aftenposten var ikke mindre enn eksemplarisk.

«Bløffmaker til Arendal»

Stanghelle tar utgangspunkt i at Anders Fogh Rasmussen var en av aktivistene bak propagandakampanjen som førte opp til Irak-krigen i 2003, en krig som har rasert et helt land, drept hundretusener av mennesker, ødelagt noen av verdens viktigste kulturminner og lagt grunnlaget for den ene morderbanden etter den andre, slik som nå Islamic State (IS). Stanghelle skriver:

«Vi vet han (Saddam Hussein) har masseødeleggelsesvåpen, det er ikke noe vi tror», erklærte Fogh Rasmussen da han med like stor iver som blindhet støttet den katastrofale Irak-invasjonen i 2003.

Danskens krigsbegeistring var basert på etterretningsrapporter. Men en offiser med mer samvittighet enn plikttroskap sørget for å lekke de aktuelle rapportene til Berlingske Tidende. Da viste det seg raskt at de inneholdt klare forbehold Fogh Rasmussen hadde holdt for seg selv. Med sin sedvanlige skråsikkerhet misbrukte han etterretningsrapportene.

Gikk til krig på en løgn
Slik ble NATOs generalsekretær med i klubben av statsledere som gikk til krig på en løgn. Verre kan det ikke bli. Han ble av dem som ikke er til å stole på.

Bløffmakeren Rasmussen fornekter seg ikke

Dagen etter at Stanghelle hadde kledd NATO-sjefen naken i all sin løgnaktighet, gjentar Rasmussen den samme handlingen som i 2003. I følge Reuters uttalte Fogh følgende:

I går kveld så vi et russisk angrep, en kryssing av Ukrainas grenser.

Denne uttalelsen bygde på en rapport fra to journalister som i den tidligere svært anerkjente britiske avisa The Guardian skrev at de hadde sett at russiske pansrede personellkjøretøyer og støttekjøretøy hadde krysset grensa til Ukraina.

Fra et møte med den britiske statsministeren David Cameron og Ukrainas president Petro Porosjenko ble det meldt at:

Partene samordnet sine handlinger som svar på informasjoner om at russiske pansrede kampkjøretøyer hadde trengt inn i Ukraina, slik det er klart bevitnet av internasjonale journalister, spesielt fra avisa The Guardian. Presidenten informerte om at flertallet av de russiske panserkjøretøyene hadde blitt ødelagt av ukrainsk artilleri sist natt.

Denne historien ble så gjentatt av de fleste ledende medier i vest, slik som tyske Die Welt, britiske BBC og amerikanske CNN. Fra Obamas kontor kom det bare en twitter-melding om at man ikke kunne bekrefte meldinga.

demonisering

Problemet er at historien er like mye løgn som Colin Powells WMD

Tenk over et øyeblikk hva denne episoden hadde vært, hvis den hadde vært sann. En russisk panserkolonne rykker inn i Ukraina! Det kalles krig. Hadde historien vært sann, ville det betydd at en bakkekrig mellom Ukraina og Russland hadde vært i gang. I en slik krig ville de sulteforede og utrente ukrainske styrkene blitt valset over ende, og USA ville svært raskt ha blitt nødt til å velge mellom å akseptere et nederlag eller å gå inn i krigen på ukrainsk side.

Altså: Hadde historien vært sann, så kunne dette eventuelle grenseangrepet vært første slag i noe som svært fort kunne ha blitt en verdenskrig. Og så behandler sjefen for NATO og vestlige medier det så uansvarlig og løgnaktig.

Ja, det må kalles løgn, også denne gangen. Enhver kan komme i skade for å si noe som ikke er sant, men hvis man sier noe som man vet er usant, så kalles det løgn. La oss oppsummere:

  • Journalister sier at de har sett en russisk invasjon, men de har ikke med seg et kamera eller en gang en mobiltelefon som kan dokumentere denne verdenshistoriske begivenheten!
  • En president for et europeisk land, som Norge tydeligvis er alliert med, sier til en annen statsleder at Ukraina har knust et russisk panserangrep – uten å legge fram dokumentasjon! Og ikke en gang i ettertid finnes det et bilde av en ødelagt russisk panservogn, for ikke å snakke om en hel kolonne.
  • USA har verdens beste og mest nøyaktige spionsatelitter som fotograferer dette området hvert minutt på døgnet – og de har ikke klart å registrere en russisk panserkolonne – heller ikke når den blir knust!
  • En russisk invasjon i Ukraina ville ikke ha utløst twittermeldinger, men øyeblikkelig krisemøte i Sikkerhetsrådet, som minimum.
  • Og i dag, tre dager etterpå er «nyheten» om invasjonen borte fra alle forsider. Ukrainas og Russlands utenriksministre har møttes i Berlin – uten at denne «invasjonen» har vært tema.

Kort sagt: enhver tenkende person skjønner at det hele var en løgn. Men det er verre enn som så. Denne løgnen er ikke en hvilken som helst løgn. Hvis den hadde blitt trodd, så er den det vi kan kalle en casus belli, et grunnlag for krig. En falsk nyhet i The Guardian kunne i prinsippet ha utløst en storkrig. Og bløffmakeren Fogh Rasmussen gjorde sitt for å blåse til krigens flammer. Jeg har heller ikke kunnet se at han har trukket sine påstander tilbake.

(Forresten: den samme pressa har for lengst gitt Putin skylda for at Malaysia airlines MH17 ble skutt ned. Men er det ikke pussig at saka har forsvunnet fra forsidene, at ingen i mediene graver i hva som er kjent om denne katastrofen, at ingen spør hva for eksempel USAs spionsatelitter eller interne etterretningsanalyser sier?)

Og det er her anstendige folk i pressa må trekke en lærdom

Jeg beklager hvis Harald Stanghelle får problemer med visum til USA fordi jeg roser ham. Men som eneste ledende journalist i norsk presse har han avslørt løgneren og krigshisseren Fogh Rasmussen. Nå er det på tide at flere i mediene kommer ut av hulene sine og ser at det de skriver kan bidra til å hisse til krig – eller legge grunnlag for forhandlinger og fred. I moderne krig spiller fortellerkunsten (eller løgnen om man vil) en like stor rolle som i tidligere tider, ja kanskje enda større, fordi folk i mye støre grad er påvirket av medier døgnet rundt.

Noen folk ønsker tydeligvis å utløse en krig mot Russland. En krig mot Russland vil ikke være en katastrofe på linjene med de meningsløse og folkerettsstridige krigene mot Irak og Afghanistan. En krig mellom Russland og Vesten vil sannsynligvis gjøre Europa til en kjernefysisk ødemark.

I Vær varsom-plakaten heter det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Jeg har følgende spørsmål til norske redaktører: Tør dere å sette et kritisk søkelys på den rollen mediene deres spiller og har spilt i forbindelse med Ukraina-konflikten? Kan dere se dere sjøl i speilet og si at dere er stolte av den jobben som er gjort og gjøres?

 

 

Forrige artikkelAfghanistan: Tusener av sivile drept av USA/NATO uten rettslig oppfølging
Neste artikkelOperatur i regn
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).