oss 100 kroner!
Mens sivile i Gaza for tredje gang på seks år massakreres med militær overmakt, er regionens nasjonalstater i full oppløsning. Det er Israels okkupasjon som er kilden til den endeløse tragedie, noe som nå også bekymrer USA.
I januar 2009 sto jeg på talerstolen på Øvre Torv og holdt appell under Gaza-krigen som kostet 1.400 palestinske liv etter den 22 dager lange bombingen av offentlige bygninger. Jeg drøftet de usikre vilkårene for å realisere den tostatsløsning som FN la opp til i 1947, og håpte fortsatt. To Gaza-kriger seinere, og etter kontinuerlig undergraving av palestinsk råderett på Vestbredden ved nye israelske bosettinger, innrømmer jeg at en tostatsløsning er bortimot usannsynlig. Det vil si: Det fins ikke noe fredelig alternativ, og det eneste som kan snu den utvikling vi nå ser er et oppsving i verdensopinionen som kan tvinge Israel til å oppgi sin ekspansjon.
Vi må løfte blikket litt. For i hele Midt-Østen er nå de gamle nasjonalstater under oppløsning. Det skjer i et rivende tempo, hundre år etter at vi markeder den 1. verdenskrig som skapte nye staters linjalrette ørkengrenser gjennom Sykes-Picot-avtalen fra 1916. Vestlig statsdannelsestenking blandet med en økende sekulær pan-arabisk bevegelse skapte et politisk terreng som passet dette kartet, midlertidig, før religiøs sekterisme og islamisering endret både politisk språk og skillelinjer. Nå slår endringene ut i en arabisk «høst» – som et vrengebilde av den våren vi var vitne til i 2011, med faretruende frammarsj for reaksjonære jihadister av det blodigste slag. ISIL, Islamsk Stat i Irak og Levanten, vil skape et sunnimuslimsk kalifat som strekker seg fra Damaskus til Bagdad. En kurdisk stat på tvers av landegrenser er også nærmere en realisering. Mens Saudi-Arabia og Qatar sponser sine støttespillere i ulike land og dermed heller olje på bålet, så å si. Disse tendensene har ingen entydig årsak, men det er liten tvil om at vestens brutale militære inntog i Afghanistan, Irak og Libya har vakt anti-vestlige følelser og destabilisert regionen. Norges bidrag i det folkerettsstridige bombetoktet som felte Gadaffi i Libya kan stå som skrekkeksemplet på drapet på et land. Og Irak opplever nå å bli splittet opp nøyaktig slik bombekameratene Bush og Blair ønsket mellom sjia, sunni og kurdere. Det tvinger USA i allianse med fanden sjøl, Iran, for å hindre ISILs erobring av Bagdad.
Tanken på et kalifat som også strekker seg ned til Jordanelva fra øst streifer noen hver. Disse ytre klimaendinger nærer bekymring blant USAs sendemenn når de har ertet på seg statsminister Netanyahu ved å ville forhandle med den palestinske fellesregjering mellom Fatah og Hamas. Kanskje det er dette som har nørt opp under utenriksminister John Kerrys «uheldige uttalelse» om at Israel står i fare for å bli en apartheidstat. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Kerry har, som Jimmy Carter før ham, sett disse trekkene ved Israel på nært hold. Begge har måttet gi taktiske beklagelser, men når ordet først er sagt, så henger det der. Og når Pink Floyd-veteran Roger Waters tar A-ordet med inn i boikottkampen, så ser vi at det virker. For trolig er det den breie kampanjen BDS (Boikott, deinvesteringer og sanksjoner) som begynner å virke og som uroer Washington med tanke på Israels isolasjon. Kerry kalte det en «delegitimeringskampanje» i vinter da han så den oppslutning BDS hadde: I slutten av januar 2014 svartelistet det norske oljefondet to israelske selskaper, Africa Israel Investments og Danya Cebus, som delaktige i å bygge bosetninger i Jerusalem. PGGM, et av Nederlands største pensjonsfond (1200 milliarder kroner), har trukket ut over hundre millioner kroner fra fem israelske banker av samme grunn. I januar annonserte den tyske regjeringen at de ikke lenger vil subsidiere israelske høyteknologibedrifter som holder til i de israelske bosetningene i Jerusalem og på Vestbredden. Og ett av de største selskapene i den okkuperte bosettingen Ma’ale Adumim utenfor Jerusalem er i søkelyset for boikotten mot SodaStream-maskinene.
Det hele springer ut fra okkupasjonen av det som skulle bli grunnlag for en palestinsk stat, men som Israel undergraver dag for dag ved å erobre vann og land og fordrive beboere på Vestbredden. Hele fabrikkanlegg for agrovarer etableres i Jordan-dalen hvor under 6 prosent av landet er tilgjengelig for palestinere, iflg. Oxfam («On the brink», 05.07.2012). Da nytter det lite i det lange løp at det Agder’ske kristenhøyres sannhetsfornektere med Kr.F’s Hans Fr. Grøvan i spissen, holder seg for øynene og roper at Israel ikke okkuperer.
Det er besk ironi i det militaristiske svar Israel stadig gir på et politisk problem. For hvert knusende slag de tildeler den sivile befolkning i Gaza og for hvert nytt skritt i retning av «bantustanisering» av Vestbredden, desto nærmere kommer Israel den enstatsløsningen man prøver å unngå, altså den som rommer både palestinere og jøder med all den fare det innebærer for videre utvikling av apartheidstaten.
Det er dette som er settler-statens forbannelse.
(Artikkelen ble først publisert bloggen til Halvor Fjermeros.)
