FN og Israel

0
Jon Børge Hansen

Staten Israel blei oppretta av FN. Det lærer vi på skolen. Men hva foregikk egentlig da FN fatta sitt vedtak i 1947?

Bakgrunnen var slik: Storbritannia og Frankrike hadde erobret Midtøsten fra det Ottomanske riket under 1. verdenskrig. De to europeiske kolonimaktene delte regionen mellom seg, tegnet et nytt kart og skapte statene Syria, Libanon, Irak, Transjordania (seinere Jordan), og restområdet Palestina. I tre av disse statene satte de inn egne konger, alle henta fra en vennligsinnet brødreflokk i det som i dag er Saudi-Arabia.

I Libanon lagde franskmennene et intrikat regjeringssystem for å sikre innflytelsen sin der. Men i Palestina var det oppstått et problem — under krigen hadde engelskmennene lovd europeiske sionister at de skulle få kolonisere dette arabiske området. De skulle få bygge et ”jødisk nasjonalhjem” der.

Den europeiske innvandringa skapte etter hvert store konflikter. Mer enn 90 prosent av befolkninga i Palestina var arabere da britene tok kontroll over området. I 1947, etter storstilt innvandring under og rett etter 2. verdenskrig, utgjorde den arabiske befolkninga fortsatt over to tredeler. Og 94 prosent av jorda der var i palestinsk arabisk eie.

De sionistiske innvandrerne pressa på, politisk og med våpen, for å få oppretta en jødisk stat i Palestina, og palestinerne sloss i mot det.

I 1947 hadde britene gitt opp å løse konflikten, og overlot saken til det nyoppretta FN.

FN, som i dag har 192 medlemsland, hadde den gang 57. Dette FN satte i gang en prosess for å utrede løsninger, og i november fatta Generalforsamlinga vedtak.

Først var det prøvevotering, 22. og 26. november. Der fikk ikke forslaget om å dele Palestina i to stater nødvendig flertall. Et voldsomt press, med trusler om økonomiske sanksjoner, blei satt inn mot de som var mot eller avholdende. Og ved den endelige avstemninga 29. november blei resultatet 33 for, 13 mot, og 10 avholdne. Det trengtes to tredels flertall. Med knappest mulig margin — 1 stemme — vedtok FN at det skulle opprettes to stater på palestinsk område.

Den arabiske befolkninga i Palestina og alle arabiske land var sterkt i mot vedtaket. De argumenterte blant annet med at det brøt med et av hovedprinsippene i FN-pakten, retten til sjølbestemmelse, og viste til at det i paktens kapittel 11 om avvikling av koloniveldet slås fast at innbyggerne i landet skal ha det avgjørende ordet. Og det store flertallet av innbyggerne var som sagt mot denne delinga. Et forslag i FN om å få prøvd saken for Den Internasjonale Domstolen i Haag, som er FNs høyeste dømmende organ, var blitt nedstemt med 21 mot 20 stemmer, og med 13 avholdende.

FN-vedtaket i november -47 gikk ikke ut på å opprette en, men to nye stater. Den palestinske staten er aldri blitt etablert. Og Israel blei etablert på et annet territorium enn det FN hadde vedtatt.

I det området FN hadde gitt til Israel, bodde det omtrent like mange arabere som jøder. I det området palestinerne satt igjen med til sin stat, bodde det 750 000 arabere og bare 10 000 jøder. I Jerusalem, som skulle være en egen internasjonal sone, bodde det om lag 100 000 av hver folkegruppe.

Det uttalte målet for sionistene har alltid vært — og er fortsatt — en jødisk stat, ikke en stat for alle som bor i landet. Det demografiske bildet måtte altså endres. Og det er det blitt. Først gjennom etnisk rensning i 1947 og 1948. 531 palestinske landsbyer blei ødelagt, 11 byer blei tømt for palestinere, og 750 000 blei drevet på flukt. Siden har ekspansjonen fortsatt, gjennom okkupasjonen av store områder i 1949, og av alle de palestinske områdene i 1967. De okkuperte områdene er systematisk blitt kolonisering. 450 000 jødiske israelske statsborgere har blitt bosatt der, på jord som er beslaglagt fra palestinerne.

FN har vedtatt — første gang i resolusjon 194 i 1948, og siden hvert eneste år — at flyktningene har krav på å få vende tilbake.

Og FNs Sikkerhetsråd krevde i 1967 i resolusjon 242 at Israels skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene. Dette er gjentatt i et utall resolusjonsvedtak etter dette. I 2004 fastslo FN-domstolen, Den Internasjonale Domstolen i Haag, at muren Israel bygger på okkupert palestinsk område er ulovlig, den er et brudd på Folkeretten om anneksjoner.

Men ingen av disse vedtakene har ført til noen form for sanksjoner mot Israel fra FNs side. Israel har dermed kunne opptre som om staten er hevet over Folkerett og internasjonale forpliktelser — inkludert de forpliktelsene det å ha undertegna FN-pakten og være medlem av FN pålegger landet.

Heller ikke at Israel bombet FNs hovedkvarter, FNs skoler og FNs lagre av mat og medisiner i Gaza har ført til noen sanksjoner, bare til formell protest.

Problemet med dette er at FNs truverdighet og legitimitet som politisk aktør smuldrer bort blant store deler av verdens folk. Det store, store flertallet av befolkninga i verden bor i stater som enten stemte i mot eller ikke var medlem av FN da Generalforsamlinga i 1947 fatta vedtaket om å dele Palestina og opprette to stater der. De har fått erfare at FNs organer er svært selektive når det gjelder hvilke vedtak som blir fulgt opp med handling, og hvilke brudd på Folkeretten det blir reagert mot og hvilke det blir sett gjennom fingrene med.

Det styrker heller ikke FNs prestisje at verdensorganisasjonen de siste årene også formelt er blitt redusert til en av fire aktører, likestilt med USA, EU og Russland som partner i den såkalte ”Kvartetten” som har tatt på seg oppgaven med å finne løsninger på Palestinaproblemet. Et problem som ikke er nærmere noen løsning nå enn det var i 1947.

Kanskje bør vi forlate hele prosjektet med to stater, og se nærmere på forslaget mindretallet i FN sto på i 1947: en stat for hele befolkninga i det som den gang var det palestinske området, eventuelt en føderasjon av to folk innafor en felles stat. — verken jødisk, muslimsk eller kristen, men demokratisk og åpen for mange kulturer.

Det vil være en lang vei å gå for å nå dit. Men i dag — snart 62 år etter FN-vedtaket – fortoner også ideen om tostatsløsning seg som en ugjennomførlig utopi.

 

(Opprinnelig trykt som kronikk i Nordlys)

Forrige artikkelIsraels venner
Neste artikkelTerrortrusselen – bløff eller alvor?