Oljeministerens ønsketenkning – og en servil presse

0

Olje- og energiminister Tord Lien holdt en optimistisk tale om økning av norsk olje- og gassutvinning på Orkangerkonferansen 3. juni 2014. Lien la vekt på å tømme feltene så godt det lar seg gjøre.

– Oljen kan ikke bli liggende under havbunnen. Vi vil derfor at aktiviteten på norsk sokkel økes for å finansiere velferdsstaten.

Dette førte til en rask og forståelig reaksjon fra Rasmus Hansson fra MDG:

– Å pøse enda mer penger inn i olje og gass kan bli den største feilinvesteringen i Norges historie, advarer han.

Denne kommentaren er helt på sin plass, men det er ingen som har pekt på at olje- og energiministerens visjoner om økt produksjon på sokkelen er rein ønsketenkning.

fallende oljeproduksjon og økende kostnader
Ekstrem rovdrift: Produksjonen satt opp mot kostnadsutviklingen for felt som har vært i drift siden år 2000 er dramatisk. Disse feltene står fortsatt for halvparten av samlet produksjon (olje og gass). Kilde: Oljedirektoratet

Desperat jakt etter den siste olje

Lete- og utviklingskostnadene har eksplodert siden 2000. Ifølge oljedirektoratet var de totale kostnadene, eks. letevirksomhet, i 2013 på 250 milliarder kroner. Investeringene i leting og utvinning av olje og gass stiller alle andre satsningsområder i Norge fullstendig i skyggen. Fra de «rødgrønne» tok over i 2005 er investeringene mer enn doblet, og i 2013 ble alle rekorder blåst over ende med en økning på over 20 milliarder fra året før. (Bare økninga fra 2012 til 2013 er fire ganger så mye som hele Miljøverndepartementets budsjett, eller dobbelt så mye som Kulturdepartementets budsjett.) Det investeres 10 ganger så mye på norsk sokkel som på land. Og likevel er produksjonen mer enn halvert siden toppen i 2000.

Den rødgrønne oljeministeren Ola Borten Moe snakket om at oljeproduksjonen på norsk sokkel skulle vare i mange tiår framover:

«Jubelstemninga er til å ta og føle på i oljebransjen, etter at Statoil har funnet olje som vil holde petroleumsalderen levende i mange tiår til.» – Klassekampen, 14. oktober 2011

Og journalistene fulgte opp. De forsynte seg av kanapeene og sprudlevinen, og skrev avskrifter av Statoils pressemeldinger. Kritisk oljejournalistikk skal du lete lenge etter i Norge.

Nå har vi fått en ny oljeminister, og han er om mulig enda mer optimistisk enn Borten Moe. Men det ingen av dem har forstått er at det hjelper lite om det finnes massevis av olje, dersom det koster like mye å få den opp som det du får for den på markedet. Og i Norges tilfelle må det legges til: Av den totale mengden råolje som fantes på norske felt har vi pumpet opp 85%.

Salg for 110 milliarder

  • I desember 2013 solgte Statoil seg ned i Shah Deniz 2-feltet i Aserbajdsjan.
  • I august 2013 solgte Statoil seg ned på Gudrun- og Gullfaks-feltene i Nordsjøen.
  • I oktober 2012 handlet Statoil med Wintershall, og solgte Brage-lisensene, solgte seg ned i Gjøa og Vega.
  • I 2012 fullførte Statoil salget av bensinstasjonene til det canadiske selskapet Couche-Tard.
  • I november 2011 solgte Statoil seg ned i tre felt og gikk ut av fem felt på norsk sokkel.
  • I juni 2011 solgte Statoil deler av Gassled. Gassled er eieren av det integrerte gasstransporterings- og prosesseringssystemet på norsk kontinentalsokkel.
  • I 2010 solgte Statoil deler av den omstridte oljesandsvirksomheten.
  • I mai 2010 solgte Statoil andeler i det lovende Peregrino-feltet i Brasil. Kilde: DN

Statoilsjef Helge Lund begrunner salget med at investeringskostnadene nå er for store i forhold til inntjening. Selv med en oljepris på 110 dollar per fat er profitten for liten til at selskapet vil satse videre på disse feltene.

Dette bekrefter det jeg har skrevet tidligere. I 2003 var den marginale kostnaden for ikke-OPEC-olje 30$ per fat. I 2012 var de marginale kostnadene per fat 104,50 $ per fat.

– Dette forteller en dramatisk historie for hele industrien. Det viser at Statoil trenger en oljepris som er vesentlig høyere for å finansiere leting og utbytte, og samtidig skape vekst og betale utbytte, sier Trond Omdal, analytiker i Arctic Securities.

Oljegigantene sliter

En ting er å si at det fortsatt finnes mye olje i verden som ikke er pumpet opp, en annen ting er å få tak i den oljen og faktisk pumpe den opp og få den fram til markedet. Den frukten som hang lavest er allerede plukket. Nå borer man etter olje som ligger langt til havs, svært dypt eller som på andre måter er svært lite tilgjengelig (skiferolje, tjæresand). Det har ført til at kostnadene har gått rett i taket.

Grovt sagt kan man altså si at man nå investerer åtte ganger så mye som i 2002 i ny produksjon per fat man faktisk produserer. Ikke en gang oljebransjen tåler en slik kostnadsvekst.

oil majors cost

Figuren viser at oljegiganter som Exxon, Shell og Chevron alle har hatt samme kostnadseksplosjon, samtidig som produksjonen er flat til fallende. Det er den samme virkeligheten som har fått Statoil til å selge andeler i olje- og gassfelter for over 110 milliarder de siste fire årene.

For i det hele tatt å få profitt på ny olje må oljeselskapene få priser på opp mot 120 dollar per fat. Det betyr at de går med tap når prisen er på 110$, slik den har vært i det siste. Men dette igjen er en pris som er drepende for økonomien i mange land, ikke minst i EU, som må importere nesten all olje som brukes.

Men med FRP i regjering er det kanskje mulig å få en lov mot profittratens fallende tendens?

Forrige artikkelILO: – Nedskjæringspolitikken fører til sosial katastrofe
Neste artikkelIkke kjøpmannen, men svindleren fra Venezia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).