Brasil er framtidas land – vil det alltid være det?

0

Da Luis Inácio Lula da Silva fra Arbeidernes parti (PT) tok over som Brasils president i 2003, feiret 150.000 mennesker begivenheten i gatene i Brasilia. Lula var landarbeidersønnen og skopusseren som slo seg opp som militant fagforeningsleder i São Paulo under militærdiktaturet. I 2010 ble Dilma Vana Rousseff valgt som Brasils første kvinnelige president og lovte å føre Lulas politikk videre. Tilsynelatende har Partido dos Trabalhadores hatt stor suksess, så hvorfor kom da de store masseprotestene i forkant av fotball-VM? Står PT for en venstrepolitikk eller er det nyliberalisme i forkledning?

brasil fifa

Vekst og fordeling

På Latin-Amerikagruppenes landsider om Brasil heter det:

Lula var den mest populære presidenten i Brasils historie. Da han gikk av hadde han over 80 prosent støtte i befolkningen. Dilma Rouseffs valgkamp fokuserte på én ting – å videreføre Lulas store prosjekt. Hun vant da også klart over sin argeste konkurrent, José Serra fra det sosialdemokratiske partiet (PSDB). Den 1. januar 2011 tok Dilma Rouseff plassen som Brasils første kvinnelige president noensinne.


Dilma Rousseff har videreført Lulas prosjekt for vekst og fordeling. Dette betyr i praktisk politikk full damp for det det gigantiske programmet for akselerert økonomisk vekst (PAC) som særlig fokuserer på utbygging av infrastruktur og energi. Det betyr også videreføring av sosialprogrammet Bolsa Família (familiestipend) som har vært hovedinstrumentet i den satsingen som ifølge myndighetene  løftet 20-30 millioner mennesker ut av fattigdom i løpet av Lulas to presidentperioder. Programmet overfører penger til fattige familier mot at de sørger for å ha ungene på skolen, følger offentlige vaksinasjonsopplegg og helseprogram for gravide. Utenrikspolitikken videreføres med hovedfokus rettet mot nabolandene i Sør-Amerika og mer generelt landene i sør.

Latin-Amerika-gruppene skriver at det er tre hovedårsaker til Brasils framgang. Det er for det første forholdet til Kina: Kinas økonomiske vekst har ført til at prisene på Brasils viktigste råvarer, blant annet jernmalm, bauksitt, soyabønner og kjøtt, har vært høye. Samtidig importerer Brasil billige industrivarer og klær fra Kina. Dette har skapt historisk høye overskudd i Brasils utenrikshandel. For det andre olje: Brasil har funnet store mengder olje på dypt vann. Det har ført til massive investeringer i Brasils oljeindustri og maritime næringer. For det tredje et stort og voksende hjemmemarked.

Ikke et stort brudd med Cardosos politikk

Da Fernando Henrique Cardoso, Lulas forgjenger, ble valgt til president i 1994 åpnet han dørene på vid vegg for privatisering og omforming av Brasils økonomi til å bli svært råvarebasert, særlig i gruveindustri og energiproduksjon. Hans reformer rammet både landarbeiderne og industriarbeiderne og førte til store streiker og protester. Arbeidsløsheten gikk opp i over 18% og landet var verdens nest minst likestilte land (GINI-koeffisient). Cardosos åtte år ved makta førte til en flom av utenlandske investeringer. Så skulle man tro at Lula/Rousseff-styret ville bety et dramatisk brudd med Cardosos politikk. På noen områder har det skjedd noe, men når det gjelder privatisering og råvarebasert økonomi har PT fortsatt og videreført det som ble gjort under Cardoso.

Sosiologen James Petras skrev i 2013 en svært kritisk artikkel om Brasils økonomiske utvikling under Lula/Rouseff der han blant annet skriver at:

Cardosos privatisering av Vale do Doce jerngruvene til en liten brøkdel av deres verdi ble forsvart av Lula, og det samme gjaldt de facto-privatiseringa av det statlige oljeselskapet Petrobras. Lula sluttet seg også til den monetære politikken som IMF anbefalte og fulgte deres retningslinjer for budsjettene.

Den ekstreme satsinga på råvareeksport vises i at mens landet i 2005 eksporterte råvarer for 55,3 milliarder dollar, var eksporten i 211 hele 162,2 milliarder doller. Eksporten av industrivarer økte derimot fra 44,2 milliarder til 60,3 milliarder. PT har riktignok innført et program for å redusere fattigdommen, men i følge Petras blekner subsidiene til de fattige i forhold til de enorme fordelene som de aller rikeste har fått.

Gruveselskapet Vale er i dag verdt over 100 milliarder dollar og er verdens nest største gruveselskap, men betaler minst skatt av alle gruveselskaper i verden. Maksimumsroyalty som staten tar har økt fra 2% til 4% i 2013, eller en tredel av hva gruveselskapene i det konservative Australia betaler.

Det kinesiske markedet stagnerer, og dermed også Brasils eksportinntekter. Etter å ha sett vekstrater på 7% har Brasil landet hardt på en eksportvekst på 2% i 2012–2013. Det er knapt så man holder tritt med befolkningsveksten. 25% av Brasils eksport er mineraler, for det meste jern. Denne eksporten er totalt avhengig av ett land – Kina. Denne industrien kontrolleres av ett selskap, Vale, som også er landets største forurenser.

Rovdrift

Norge lovte i 2008 Brasil en milliard dollar (ca. 6 milliarder kromer) innen 2015 hvis landet kunne vise til fortsatt reduksjon i avskoginga. I 2013 ble det utbetalt fire milliarder av disse pengene.  I følge Norad er avskoginga av regnskogen redusert med 60%, så prosjektet regnes som en stor suksess. Under Lula fortsatte ødeleggelsen av regnskogen med høyt tempo, men mellom 2009 og 2012 fortsatte avskoginga, men i et lavere tempo. I 2013 da Norge gjorde sin rekordutbetaling hadde imidlertid avskoginga økt med 28% fra året før. Landets mektige agrobusiness-lobby fikk igjennom en ny skoglov som åpnet for raskere avskoging. Mens all oppmerksomhet har vært rettet mot regnskogen, har det rike savavanneområdet Cerrado blitt erobret av agrobusiness. Dette er det største og et av de mest biologisk varierte savanneområdene i verden. Cerradoen binder bare halvparten så mye CO2 som regnskogen, men den hogges ned dobbelt så fort, så regnskapet blir omtrent det samme. Det utenlandske eierskapet av jord i Brasil er konsentrert i Cerrado (69%). Utenlandske selskaper har styrket sin posisjon fra Cardoso til Rousseff, og det handler om etanolproduksjon og soya.

Oljeeventyret over før det startet?

Oljeselskapet Petrobras gikk til himmels på de store oljefunnene utenfor kysten. Selskapet skrøt av at de var mer verdt enn Apple, som da var rangert som verdens mest verdifulle selskap. Men nå er bildet snudd opp-ned. Oljeproduksjonen har stagnert og det gjør at Brasil blir stadig mer avhengig av importert olje. Selskapet er djupt nede i en serie med korrupsjonsskandaler – og selskapets gjeld eksploderer. Petrobras er nå rangert som verdens mest forgjeldede selskap. Brasil har ganske riktig enorme oljeforekomster, men det vil også koste en konges løsepenger å utvinne dem. Det er beregnet at kostnadene med å utvikle Libra-feltet, som er landets største oljefelt, vil komme opp i 174 milliarder dollar. Dette gjør at marginalkostnadene for et fat olje drives langt over 100 dollar. (Enkelte hevder at Petrobras vil trenge en oljepris opp mot 150 dollar for å bli lønnsomt.)

Brasil gass olje

Figuren viser at gassproduksjonen har økt kraftig, men gassforbruket har økt mye mer. Oljeproduksjonen klarte nesten å dekke forbruket, men fra 2010 har forbruket fortsatt å øke mens produksjonen har falt. 31% økning av gassimporten og 67% økning av oljeimporten er ikke akkurat lystelige tall.

Slutten på den brasilianske modellen

Regjeringene til Partido dos Trabalhadores, Arbeiderpartiet, utviklet en særegen variant av den nyliberale råvareeksportøkonomien, nyliberalisme med et menneskelig ansikt, men den ser ut til å ha møtt veggen. Eksportmarkedene tørker ut, og da blir den ekstreme rovdriften på landets naturressurser desto mer grell. Handelsbalansen vipper fra overskudd til underskudd. Fattigdomsbekjempelsen har fungert til et visst nivå. Millioner av mennesker er blitt brakt ut av ekstrem fattigdom. Brasil har gått fra å være verdens nest mest sosialt ulike land til å bli det sekstende mest ulike. Det er en framgang, men ingen revolusjon. Det er en avgrunn mellom de rike og de fattige. I landet som helhet er det 35% som lever på under 2 dollar dagen, men på landsbygda er tallet 55%. Og den brutale utbyggina av anlegg til fotballVM, har regjeringa vist sin virkelige klassekarakter. Med drastisk mindre eksportinntekter og dermed vesentlig mindre penger inn til statskassa, er det duket for mer fattigdom og økt arbeidsløshet. De massive og ekstremt sløsende forberedelsene til fotballVM utløste store masseprotester, og antakelig kan vi se mer av det samme fram mot sommerOL i 2016. Men for de aller rikeste i Brasil fortsetter nok festen.

Forrige artikkelSlavoj Žižek og heltene hans
Neste artikkelHvaler
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).