Historiske avtaler mellom Kina og Russland

0

Som kjent fører USA (med et nokså uvillig EU på slep) en sanksjonspolitikk som tar sikte på å straffe og isolere Russland. Det er mulig strategene i Det hvite hus har glemt å sjekke kalenderen og tror at den fortsatt viser 1970, men disse tiltakene kan vise seg å ha nøyaktig motsatt virkning av det som var meningen. Antakelig har sanksjonene satt fart på samarbeidet mellom Kina og Russland. Uansett har de to landa under Vladimir Putins besøk i Kina undertegnet et sett med avtaler som kan vise seg å ha verdenshistorisk betydning.

Et betydelig slag mot dollarens posisjon

I følge kommunikéet etter møtene skal Russland og Kina utvide bruken av egen valuta i bilateral handel og i investeringer i hverandres økonomier. Det betyr at handel og investeringer som vil beløpe seg til hundrevis av milliarder dollar ikke lenger vil bli notert i dollar, men i rubel og renminbi (yuan). Les: Valutakrigen.

Den kinesiske valutaen har allerede passert euro som nest største valuta innen internasjonal handel og finans, og svært mange finansfolk rundt om i verden regner med at den vil overta dollarens rolle som reservevaluta.

USAs forsøk på å skade Russland økonomisk driver tydeligvis opp tempoet i et samarbeid som i det lange (og kanskje ikke så veldig lange) løp vil undergrave dollarens rolle som verdensvaluta.

Kina og Russland utvikler også egne betalingstjenester som svarer til Visa/MasterCard og SWIFT, bankenes betalingsordning. Dette er et svar på at USA har ville ramme Russland også på disse områdene.

Rask økende handel og investeringer

Kina og Russland erklærer at de ønsker at den bilaterale handelen skal øke til 100 milliarder dollar i 2015 og 200 milliarder i 2020. (Bare for å ha et sammenlikningsgrunnlag: I 2013 var EUs import fra Russland 270 milliarder dollar.)

Kanskje vel så viktig er det at Russland nå åpner dørene på vid vegg for store kinesiske investeringer i transport infrastruktur, gruveutvikling og boligbygging. Dette passer begge land yppelig. Russland har store etterslep i slike investeringer, og Kina har kapital og kunnskaper til å gjennomføre dem.

Det første store prosjektet er å bygge ei jernbanebru over grenseelva Amur for å forbinde den kinesiske Heilonjiang-provinsen med Den jødiske autonome regionen i Øst-Sibir. Dette er historisk, fordi det er den første brua av noe slag mellom de to landa. Brua er en del av en transportkorridor som både skal øke varetransporten og transporten av olje og gass til Kina.

Olje og gass til Kina

Den kinesiske industrien har et voldsomt behov for olje og gass, og kinesiske ledere er smertelig klar over at importen sjøveien er sårbar for eventuell amerikanske blokade. Derfor er det et gjennombrudd for begge parter at de nå er blitt enige om et storstilt samarbeid i petroluemsindustrien, rask utviking av transportkapasiteten for naturgass til Kina (OBS Obama!) og felles utvikling av kullgruver i Russland. De tar også sikte på å bygge kraftverk i Russland som kan forsyne Kina med strøm.

Avtalen har en verdi av 1000 millarder dollar. Det har tatt ti år å forhandle den fram. I denne avtalen vil den russiske energigiganten Gazprom forplikte seg til å levere 3,75 millioner kubikkfot med flytende naturgass per dag i tretti år til China National Petroleum Corporation fra 2018. Det svarer til en fjerdedel av Russlands gasseksport til EU. Gazprom vil fortsatt hente mesteparten av profitten sin fra Europa, men inntektene av avtalen med Kina vil bli brukt til å investere i en utbygging i Øst-Sibir som også kan forsyne Sør-Korea og Japan.

russland kina rørledninger

Militært og teknologisk samarbeid

Kina og Russland har bestemt seg for å samarbeide om store prosjekter innen fredelig utnyttelse av atomkraft, sivil luftfart, romforskning, staellittnavigasjon og bemannede romferder, i følge kommunikéet.

De to landa vil også samarbeide om den nordlige skipsruta via Arktis, noe som vil forkorte transporttid og kostnader for kinesisk vareeksport til Europa og redusere sikkerhetsproblemene som finnes langs den sørlige ruta.

De to landa samarbeider allerede i Shanghai Cooperation Organization (SCO), shanghai cooperation organizationmen er nå blitt enige om å utvide dette samarbeidet. Det vil også omfatte datasikkerhet og datakommunikasjon, noe som ikke er lite aktuelt etter avsløringene av NSAs massive kontroll av internasjonal datatrafikk. SCO vil også utvikles til å bli en økonomisk plattform for investering og industrielt samarbeid mellom medlemslanda. Eurasia-unionen, som vil bli etablert 1. januar 2015 vil også bli inkludert i dette samarbeidet.

Det økonomiske silkeveibeltet

Da den kinesiske presidenten Xi Jinping besøkte Tyskland 29. mars 2014 foreslo han opprettelsen av noe som kalles Silk Road Economic Belt, eller det økonomiske silkeveibeltet. Det handler om å utvikle en handelsvei fra Kina til Duisburg i Tyskland med jernbane som viktigste transportmiddel. Det skal ikke bare være en transportvei, men en økonomisk utviklingssone for industri og handel. (Her er en presentasjon av prosjektet.)

Russland gir nå sin tilslutning til denne planen, og ønsker å satse på å utvikle den. Et av mange perspektiver denne planen åpner, er en akse Berlin–Moskva–Beijing. Dette er bortimot det verste strategene i Pentagon kan tenke seg.

Sanksjonene øker tempoet i maktskiftet mot øst

Den avtalen som Vladimir Putin og Xi Jinping undertegnet i Beijing vil ha enorme virkninger på verdensøkonomien. Den vil defintivt flytte tyngdepunktet østover på det eurasiske kontinentet. Slik sett er det CIA-ledede kuppet i Kiev i februar 2014 og sanksjonene mot Russland kanskje blitt de utløsende faktorene for at Gazprom og Kina endelig er blitt enige om den store gass- og energiavtalen. Og det har utvilsomt satt fart i arbeidet med å skape økonomiske alternativer til det vestlige økonomiske systemet som USA har dominert siden 1945. På møtet mellom BRICS-landa i Brasil i juli er det planen å etablere et alternativ også til Det internasjonale pengefondet (IMF). Vi nærmer oss fort det kineserne kaller en av-amerikanisert verden.

En skjebnens ironi

I sine velmaktsdager var USA kjent som verdens fabrikk og verdens innovasjonssenter. USA vant fram, ikke bare gjennom militærmakt, men også gjennom sin enorme konkurranseevne. For USA må det oppleves som en skjebnens ironi at det nå er Kina som tilbyr investeringer, teknologi og handel, mens USA driver med regimeskifte, bombing, droner og militærebaser.

 

Forrige artikkelJan Myrdal: Arbetarrörelsen och första världskrigets utbrott
Neste artikkelIngen kjærlighet til EU i Hellas
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).