Det finnes ingen plan B

31

Innen 2050 vil verdens energibehov være dobbelt så stort som i dag. Fossile energikilder vil utgjøre opp mot 77% av dette. I verste fall vil dette bringe CO2-nivået i atmosfæren opp i 710ppm, som er over det dobbelte av det som regnes som forsvarlig, og utslippene vil være fire ganger større enn det Kyoto-avtalen legger opp til. Det er World Energy Council som sier dette.

I følge WECs World Energy Scenarios, vil man selv i beste fall se tilnærmet en dobling av det globale utslippet av drivhusgasser innen 2050 i forhold til hvor vi burde ha vært for å holde CO2-nivået under 450 ppm. I verste fall vil utslippene av drivhusgasser øke fire ganger.

Den nyeste delrapporten fra FNs klimapanel IPCC sier at det er mulig å holde den globale oppvarminga under 2 grader dersom CO2-nivået ikke passerer ca. 450 ppm, men da må det gjøres omfattende endringer i verdens energisystemer innen femten år.

Den nyeste klimarapporten er den grundigste sammenfatningen av klimaforskningen som er gjort til nå, og rapporten kan lastes ned her.

Energiprognosene sier noe helt annet

Klimaforskerne sier altså at det er nødvendig å tøyle utslippene nå, ellers kan det gå riktig gærnt. De som lager prognoser for verdens energibehov og energiforbruk ser ikke for seg noen slike reduksjoner.

Energibehovet vil fortsette å øke og vil dobles innen 2050, drevet fram først og fremst av veksten utenfor OECD-området. (World Energy Council.

Selv med en betydelig vekst i bruken av alternativ energi vil fortsatt inntil 77% av primærenergien i 2050 kommer fra fossile kilder, sier WEC.

Konklusjonen fra WEC er:

Den nåværende teknologien, politikken og innovasjonen er ikke tilstrekkelig til å oppnå klimamålene.

BP har sett på energibehovet fram til 2035 (Energy Outlook 2035) og peker på den samme tendensen, men med noe lavere tall. I følge deres prognoser vil olje, kull og gass stå for 26-27% hver i 2035, altså opp mot 80% av den totale primærenergien. I sitt 20-årsperspektiv ser de en vekst på 41%.

bp energi 2035

Uansett om man har tiltro til WECs prognose om en fordobling av energibehovet fram til 2050 eller BPs prognose om en 41% vekst fram til 2035; begge to handler om en kraftig vekst i energibehov og energiproduksjon og ei framtid som fortsatt vil være tungt basert på fossil energi.

Men hva med den faktiske produksjonen?

WEO avviser «peak oil» og viser da først og fremst til den såkalte energirevolusjonen i USA. Men prognoser er en ting og faktiske produksjontall er noe helt annet. Her er en graf som viser verdens oljeproduksjon fra januar 2001 til oktober 2013:

verdens oljeproduksjon 2001 2013

Det framgår tydelig av dette at verdens faktiske produksjon av olje har ligget på omtrent samme nivå siden 2005. Snittet for de siste åtte årene er 73,4 millioner fat olje om dagen. Utenom den amerikanske skiferoljen er produksjonen nå fallende. Og selv med en ganske kraftig økning i skiferoljeproduksjonen, oppnår den ikke mer enn å hindre et fall i den totale produksjonen. Noen vekst er det ikke snakk om.

I 2004 mente U.S. Energy Information Administration (EIA) at verdens oljeproduksjon ville passere 80 millioner fat om dagen innen 2010 og deretter fortsette å vokse med 1,6% i året. Slik det ser ut nå vil verden aldri passere 80 millioner fat olje om dagen.

Den amerikanske skiferoljeproduksjonen er ikke bare svært miljøskadelig, fordi den har store CO2-ustslipp, forgifter grunnvannet og fører til jordskjelv, den er også svært lite levedyktig.

Oljegigantene sliter

En ting er å si at det fortsatt finnes mye olje i verden som ikke er pumpet opp, en annen ting er å få tak i den oljen og faktisk pumpe den opp og få den fram til markedet. Den frukten som hang lavest er allerede plukket. Nå borer man etter olje som ligger langt til havs, svært dypt eller som på andre måter er svært lite tilgjengelig (skiferolje, tjæresand). Det har ført til at kostnadene har gått rett i taket. Investeringene på norsk sokkel var nesten fire ganger så store i 2013 som i 2002, mens produksjonen i samme periode er halvert!

Grovt sagt kan man altså si at man nå investerer åtte ganger så mye som i 2002 i ny produksjon per fat man faktisk produserer. Ikke en gang oljebransjen tåler en slik kostnadsvekst.

oil majors cost

Figuren viser at oljegiganter som Exxon, Shell og Chevron alle har hatt samme kostnadseksplosjon, samtidig som produksjonen er flat til fallende. Det er den samme virkeligheten som har fått Statoil til å selge andeler i olje- og gassfelter for over 110 milliarder de siste fire årene.

For i det hele tatt å få profitt på ny olje må oljeselskapene få priser på opp mot 120 dollar per fat. Det betyr at de går med tap når prisen er på 110$, slik den har vært i det siste. Men dette igjen er en pris som er drepende for økonomien i mange land, ikke minst i EU, som må importere nesten all olje som brukes.

Energi, vann og mat

Dette er de tre ordene som har alt å si for framtida, og det som er urovekkende er at de er alle i krise på samme tid. Grunnvannsressursene pumpes opp i rekordtempo, ikke minst i de mest folkerike landene. Energiproduksjonen stagnerer på tross av at investeringene i ny energi slår alle rekorder, og matproduksjonen kommer i konkurranse med energiproduksjonen. (Skal mais brukes til mat eller til å produsere biodiesel? Skal vann brukes til fracking eller til drikkevann og jordbruk?)

For første gang har Det internasjonale energibyrået, IEA, sett på hva oljeproduksjonen koster i form av vannforbruk, og tallene er formidable:

Omtrent 580 milliarder kubikkmeter ferskvann brukes til energiproduksjon hvert år. Dette tilsvarer 15% av verdens vannforbruk, og er bare overgått av landbruket. For å si det på en annen måte: energisektoren forbruker like mye vann som den samlede vannføringa i Ganges (India) og Mississippi (USA), to av verdens aller største elver.

Matprisene stiger igjen

Det var den enorme prisveksten på matvarer i 2010 som mer enn noe annet var den utløsende fao indeks 2014faktoren bak det som er kalt «den arabiske våren». Når folk bruker 60% av inntektene sine på mat og prisene i løpet av et halvt år blir doblet, så sier det seg sjøl at noe må eksplodere.

I følge prisindeksen til Verdens matvareorganisasjon (FAO), er nå prisene igjen på vei opp mot nivået de var på høsten 2010.

Mens matvareprisene nominelt lå på samme nivå i 1998 som i 1980, er de doblet fra 2000 til i dag.

verdens matvarepriser
Kilde: FAO

Det finnes ingen plan B

Klimaforskerne sier at utslippene fra energiproduksjonen må senkes drastisk for at vi ikke skal få uopprettelige skader på jordas klima. De som ser på energibehovet, sier at energiproduksjonen må dobles i løpet av førti år, og at det meste av det må skje med fossil energi. De som utvinner olje og gass klarer ikke å øke produksjonen ut over dagens nivå, selv med kostnader som overgår alt vi før har sett. Og allerede nå skjer energiproduksjonen på bekostning av vann til andre behov og matproduksjon.

I klartekst: Det finnes ingen plan B!

Det er ingen som klarer å vise til hvordan det er mulig å opprettholde den typen kapitalistisk vekst som verden har opplevd etter den annen verdenskrig uten at det betyder en vanvittig rovdrift, og selv da klarer de ikke å få regnestykkene til å gå opp. Dette betyr at de fine kurvene som vokser inn i himmelen bare er illusjoner. De ressursene finnes ikke, eller ikke til en pris vi er i stand til å betale. Kapitalismens svar på dette uløselige dilemmaet er flere kriger om stadig knappere ressurser. De fører oss bak lyset. De baserer seg på at vi ikke kan lese tall og rapporter og de baserer seg på at vi fôres opp av medier som lever av å underholde oss og hindre at vi gjennomskuer systemet. Men tallene og dataene ligger der, for enhver som ønsker å se dem og som ønsker å tenke sjøl.

 

KampanjeStøtt oss

31 KOMMENTARER

  1. Men hva må gjøres? Jeg leser daglig dine kommentarer og analyser og finner lite å sette fingeren på. Det kan jo skyldes at jeg ikke har faglige kunnskaper nok til å si deg i mot, men jeg tror du i all hovedsak har rett. Men hva må gjøres? Personlig har jeg mistet troen og lysten til å gjøre noe som helst, annet enn å prøve å leve noenlunde i samsvar med de grunnholdningene jeg står for. Hadde jeg vært statsminister eller president ville jeg garantert ha satset alt jeg hadde av popularitet og makt inn på å «gjøre noe», presentere fakta, forklare folket hvilke farer som truer oss, kanskje nedsette en komité for å utrede virkningene av det kollapset som kommer. Men strengt tatt tror jeg at de makro- og mikromekanismene som styrer utviklingen er inkompatibel med de tilgjengelige og ønskelige politiske virkemidlene. Sen-kapitalismen må forstås mer som en langsomt tiltakende og uavvendelig naturkatastrofe enn som en planlagt og ønsket utviklingsprosess. Stadig flere aner og fornemmer at det er i ferd med å rakne rundt oss, men vi står nakne og hjelpeløse på stranda og ser tsunamibølgen komme. Her og der høres det mumling fra redde mennesker som mener at noe må gjøres. Men hva?

    • Jeg har noen ideer om hva som kan gjøres, men det handler om kritisk masse på ulike nivåer. Hadde jeg hatt tjue folk rundt meg som er like gærne som meg og med omtrent samme analysemodell, så skulle vi ha kjørt sirkler rundt de store mediene 12 ganger i året. Da hadde det vært klart for å bygge neste nivå av kritisk masse, skolering og organisering av folk. Kompleksiteten i den organiseringa kan øke etter hvert, og jeg tenker at den skal simulere et samfunn, eller være første fase i å bygge det etterkapitalistiske samfunnet.
      Men etter tre år med hardt arbeid er jeg ikke kommet over fase én, så jeg må anta at det ikke finnes tjue folk som er like gærne som meg.

  2. Lester Brown foreslår en plan B vha. teknologi innenfor det rådende systemet. Men dette hjelper ikke så lenge kapitalismen baserer seg på utgruppe-insitamentene i menneskenaturen. Hva vi trenger er et nytt system som dyrker fram inngruppe-insitamentene i vår indre biologi. Det er kun en plan som baserer seg på å framelske de positive kreftene i handikapp-prinsippet innenfor menneskelig interaksjon, som kan ha noen som helst realisme som en alternativ plan-B.

    Dessverre vraket nettopp de inkompetente «sensorene» i Norges forskningsråd verdens første og eneste realistiske framstøt for å legge fram en troverdig plan-B: http://permaliv.blogspot.no/2014/03/terje-bongard-no-grant-for-medoss.html

    • Jeg har lest Lester Browns Plan B, og dersom man skal ta den på alvor, så betyr den at man skal sette kapitalen under statlig (eller overstatlig) administrasjon og gjennomføre en jordreform over hele verden som får den kinesiske revolusjonen til å blekne. De konkrete forslagene hans er det mye bra i, men de viktigste av dem forutsetter at kapitalismen avskaffes.

  3. Spiser du kjøtt Pål Steigan?

    Klimagassutslippene knyttet til den globale kjøttproduksjonen utgjør mellom 10 og 35 prosent av verdens samlede klimagassutslipp.

    http://www.unep.org/pdf/unep-geas_oct_2012.pdf

    Til sammenlikning står f.eks. de totale utslippene forbundet med flytrafikk for ca. 3 prosent av verdens samlede klimagassutslipp.

    Så dette dreier seg ikke bare om «kapitalisme», men vel så my om hvordan hver og en av oss lever — Ja, jeg spiser f.eks. ikke kjøtt.

    Etter mitt skjønn, har vår sivilisasjon to enorme utfordringer. Den ene er energi spørsmålet og den andre er trusselen mot det biologiske mangfoldet på jorden.

    Tilgang til energi er direkte knyttet til velstand og stabilitet som igjen kan påvirke til en bedre bruk av ressurser, areal og forvaltning av naturen.

    Så hvor skal den «rene» energien komme fra?

    Dagens sol og vind energi kan dekke mye av det som kalles topplast, men ikke grunnlast. Hydroelektrisk energi kan f.eks. bare dekke noen få prosenter av verdens samlede grunnlast behov, og jeg går ut fra at du ikke er spesielt begeistret for fisjonsenergi. Hva kan da erstatte kull?

    Plan B? Løsningen på det problemet kan vel bli trådløs energioverføring fra solkraftverk i verdensrommet. Problemet med de som bare fokuserer på alt som er galt med kapitalismen, er at de som oftest tenker bare i to dimensjoner som jo er jordens overflate. Vi lever faktisk i et fire dimensjonalt univers og hvor det bare i vårt solsystem finnes enorme materielle ressurser og energi. For å utnytte disse ressursene må vi selvfølgelig først utvikle helt nye romtransportsystemer som er minst 100 ganger billigere i bruk enn dagens latterlig primitive oppskytningssystemer.

    http://www.reactionengines.co.uk/space_skylon.html

    Deretter kan en for alvor begynne å industrialisere det nære verdensrom (i.e. ut til ca.1.500.000 km). Hvis dagens priser for nyttelast til lav jordbane reduseres med en faktor på 100 vil solkraftverk i verdensrommet kunne bli en realitet over en periode på 20 år.

    http://www.jaxa.jp/article/interview/vol53/p2_e.html

    http://www.esa.int/gsp/ACT/doc/POW/GSP-RPT-SPS-0503%20LBST%20Final%20Report%20Space%20Earth%20Solar%20Comparison%20Study%20050318%20s.pdf

    http://io9.com/5963955/how-space-based-solar-power-will-solve-all-our-energy-needs

    Dette er vel nok stoff å fordøye for denne gang. Vi kan godt snakke mere en annen gang om Helium-3, fusjonsenergi og hva planeten Uranus kan bety for en fremtidig interplanetarisk økonomi, men kanskje du kan høre litt mindre på de som preker med en malthusiansk pessimisme framover og kanskje sette deg litt mere inn i hvordan vi faktisk kan løse den virkelige store sivilisatoriske utfordringen.

  4. Den forbannede siden din kommer opp med en (+follow) knapp som skjuler deler av teksten når du har skrevet litt (Samsung Galaxy ) og når du endelig gir opp og klikker på den får du et vindu som dekker halve skjermen der du må fylle inn e-mail etc. Når det er gjort forsvinner selvfølgelig teksten du skrev, som for min del begynte å nærme seg størrelsen på klimarapporten. Jeg går opp og skriver.på PC’en. Du kan jo i mellomtiden kontakte bloggleverandøren og fortelle ham hvor moses kjøpte ølet. Hilsen potensiell gærning nummer 2. 😉

  5. Vi er ikke helt enige om klimakrise eller ikke, men vi er stort sett enige om at noe må gjøres ut fra en annen, men sammefallende grunn. Vi kan ikke fortsette å utnytte resursene på den måten vi gjør, vi kommer ikke bare til å ødelegge menneskeheten, men kanskje også jorden, selv om det nok er i vanskeligste laget for oss å ødelegge den på permanent basis.

    Det må settes igang intensiv forskning på fornybare energiklider. Michio Kaku sier det så fint «Det finnes 3 nivåer på energiervervelse(?). Stjernebasert (solen), galaksebasert og universbasert. Vi har ikke en gang kommet til den første». Jeg forstår ikke i min enfoldighet hvorfor ikke den norske stat har satt igang bygging av et universitet som skal forsøke å løse verdens energiproblemer. Et universitet med ubegrensede midler (Oljefondet) i ryggen. Om vi ønsker at våre barn også skal kunne dra nytte av det vi har tjent på oljen, hvorfor da ikke gjøre det ved forskning på et område som langsomt vil ødelegge verdenssamfunnet?

    Noe må gjøres med landbruket. Det er ikke bærekraftig slik vi har det idag. Det forbruker og forurenser vann på et alt for høyt nivå. Det ødelegger matjorden slik at det må tilsettes enorme mengder gjødsel, som til en stor del er oljebaserte.

    Det må innføres en langt strenger kontroll med kapitalen. Dette ble gjort av Roosevelt med «New Deal» og må gjøres på nytt, men denne gangen så grunleggende at kapitalen aldri mer kan reise seg som et selvstendig maktsystem. Skal folket bestemme og styre må kapitalen kontrolleres.

    Forurensning er et stort problem som må løses. Det flyter alskens dritt rundt i Stillehavet i store områder (pga havstrømmer). Vi har oljesølkatastrofer på rekke og rad. Vi ødelegger regnskoger og andre mer eller mindre ubebodde områder, noe som medfører store skader på artsmangfoldet. Vi har utslipp av potensielt farlige gasser på historisk nivå (klimakrisen). Etc. Etc.

    Her kan du legge opp til et løp som inkluderer ditt engasjement for klimaet samtidig som du ikke skremmer bort folk som meg. Så jeg stiller gjerne som gærning nummer 2. Skal vi ha hovedkverter i Italia? Trenger en unskyldning for å flytte ned dit. 🙂

    • Jeg er enig med deg i at her trengs det forskning på alternativer. For ei tid tilbake skrev jeg artikkelen Hvis jeg var statsminister der jeg pekte på nettopp dette.
      Landbruket er tungt oljebasert og er ikke bærekraftig i dag. Vi må få en politikk som tar bedre vare på matjorda, på matproduksjonen i landbruket og på fiskeressursene. De siste gir vi bort til multinasjonal kapital. Det er en forbrytelse.
      Jo, her trengs det flere gærninger som tør å gå mot strømmen. Og hvorfor ikke Italia? Her er alt så skakkjørt likevel. 🙂

      • Du vet ikke hvor nær jeg er ved å flytte sydover. Men det blir nok ikke på de første 2-3 årene er jeg redd. 🙂

        Jeg undrer meg på hva som er galt med politikerene, driver de med ønsketenking og stenger realitetene ute, eller er det viktigere å bli gjenvalgt enn å sørge for fremtiden?

        Å bygge ett nytt universitet der alt er «state of the art», der lønningene er høye, der ALT er gratis, også hybler og mat, der det bygges ut forskningsmiljøer hvor studenter som er ferdig med studiene kan jobbe om de ønsker det, vil tiltrekke seg verdens beste hjerner og studenter. Hvor mye vil det egentlig koste å bygge, og deretter drifte? Det vil ikke bli et stort universitet, kanskje bare et par hundre studenter, vil det overhodet merkes på oljefondet?

        Hvorfor jobber ikke Rødt f.eks. for dette? Dete eneste vi hører, selv fra «miljøbevisste» partier er svade, eller «Store ord og klamme håndtrykk™» som jeg pleier å si. Det virker som om våre politikere ikke er i stand til å se fremover og tenke STORE tanker. Kanskje er det den norske mentaliteten, fra den tiden Norge var et fattig utkantstrøk styrt fra København.

        Uansett er jeg lite fornæyd med våre politiske partier og har valgt meg det partiet som har de største vyene, om enn ikke innenfor de feltene jeg ønsker. Jeg vil ha et sosialliberalt parti til venstre for venstre, og AP med sin nåværende politikk, men det finnes ikke. SV har aldri vært det og Rødt og dets forgjengere, bl.a. AKP-ml var/er totalt uinteressert i akademia, AKP-ml var jo helt fanatisk på området, re. blandt annet dine avbrutte universitetsstudier.

        Så, hvor er det partiet Norge, og verden, trenger? Hvor er det partiet som har visjoner for verden? Hvor er det partiet som er villig til å ta et oppgjør med kapitalismen, men uten å være kommunistisk eller lignende? Det partiet som vil ligge i bakgrunnen og jobbe for å få disse meningene, og andre, men aldri fanatisk, frem i lyset? Som jeg sa tidligere, det kan ikke bygge på klimakrisen, det vil skremme bort halve norges befolkning og regnes som et snålt lite ekstremt miljøparti. De problemene vil automatisk bli løst uansett, men det vil ta tid, noe det alikevel vil ta med den «tregheten» som ligge innebygget i vårt system. Det er så man ikke undres på om problemet alerede ville vært løst om vi ikke hadde skiftet fra føydalismen til demokrati.

      • Sjekket din «»Hvis jeg var statsminister», men syns du faller i den fellen alle politikere faller i. Du vil ha med deg «verden»! Vel, «verden» kommer aldri til å bli med, vi må gjøre det på egenhånd. Om det så koster oss 50% av oljefondet er det verd det. Problemet er bare å få det inn i den politiske debatten, er det først gjort er vi halvveis til målet!

        • Dette er naturligvis bare en demonstrasjon på at det finnes handlingsalternativer. Og nei, «verden» ville nok ikke bli med. Men et par hundre universiteter og grasrotsorganisasjoner over hele verden skulle vi nok få med.

          • Joda, men da blir det bare administrasjon og kiving. Nei, skal du få noe gjort må du gjøre det selv. Og vi er nok de eneste med penger nok som er i stand til å gjøre det. Men det blir nok i beste fall som du sier, og deretter faller alt sammen fordi de som skal styre alt sammen kun ser på det som en vilken som helst annen jobb. Du har nok større tillit til at store organisasjoner enn jeg har.

  6. Det grunnleggende problemet her er overbefolkning, som uvegerlig fører til overbeskatning av begrensede ressurser. Den eneste løsningen på problemet er å tvangssterilisere alle mennesker. Ingen diskriminering. Bare sterilisering av alle sammen. Det ville løst alle menneskelige finanskriser og klimakriser én gang for alle, og vi kunne reddet litt av artsmangfoldet. Siden denne løsningen er uhørt og ekstremt politisk ukorrekt, blir den selvsagt aldri implementert.

    Vi utrydder jo ca 200 arter hver eneste dag, og dette antallet øker selvsagt eksponentielt i takt med at sivilisasjonen ekspanderer, noe som resulterer i ødeleggelse av en mengde biotoper. Sivilisasjonen vår er, som kjent, den sjette masseutryddelseshendelsen i planetens historie. Hele økosystemer bryter sammen som følge av vår plyndring av naturen.

    Vi vanlige arbeidere lever allerede under den globale sosialismens åk. Vi styres av en velstående liten elite av bankstere som — ved hjelp av politikerne de eier — har fått mandat til å skape penger (altså GJELD) ut av intet. Denne gjelden skal tilbakebetales (til banksterne) med renter. I tillegg skattlegger de oss ved å inflatere pengemengden, og nå skal de også skattlegge oss ved å påtvinge oss klimakvoter og karbonavgifter.
    Løsningen er ikke enda mer sosialisme/kommunisme/sentralstyring. Løsningen er ikke enda mer konsentrasjon av makt hos en liten elite som styrer verden ved bruk av totalitære virkemidler — selv om dere kommunister selvsagt drømmer om en ny Stalin, Mao eller Pol Pot som, med våpen i hånd, kan tvinge folk flest til å leve i fattigdom mens han selv og de nærmeste vennene gasser seg med luksus i et storslagent, tungt bevoktet palass.

    Løsningen er ganske enkelt å sterilisere alle mennesker.

    «Å bygge ett nytt universitet der alt er «state of the art», der lønningene er høye, der ALT er gratis, også hybler og mat,»

    Der alt er gratis, ja … La oss liksågodt gjøre hele samfunnet slik. Vi kan alle tjene så mye penger vi vil, uten å jobbe. For pengene kan vokse på trærne. Og vi — alle 7,2 milliarder av oss — kan spise gåselever og vaktelegg hver dag, mens vi fredelig ligger i en blomstereng og nyter den vakre naturen. Dådyr kan spise fra hendene våre, og lammet kan leke med løven. Arbeid lar vi noen andre ta seg av.

    There’s no such thing as a free lunch. Alt henger sammen med alt. Alt som skjer, skjer på bekostning av noe(n).

    • Min kommunisme er ikke noen hypersentralisert kommunisme. Det er ideen om å etablere en fellesskapsøkonomi der produsentene styrer produksjonen. Jeg tror det er den eneste humanistiske utveien fra denne krisa.

      • Det du kaller kommunisme er egentlig «The Commons», jeg velger å bruke det engelske ordet da jeg ikke synes vi har noe fullgodt begrep på norsk: http://wealthofthecommons.org/

        Hvis du snur RID-modellen til Bongard http://static.squarespace.com/static/51a9e743e4b0e30381773930/t/5331c3aae4b0d1381eb28602/1395770284424/?format=300w på hodet får du dette: http://static.squarespace.com/static/51a9e743e4b0e30381773930/t/5331c61ee4b0d7af257971f1/1395770911423/?format=500w

        Den siste modellen er et «meta-pattern» i naturen, med selvorganiserende enheter i bunn som bygger opp en fraktal nettverksstruktur.

        Slik jeg ser det er et samfunn basert på denne modellen reindyrket permakultur, hvor man studerer mønstre eller «pattern» i naturen og tradisjonelle kulturer, og benytter disse i menneskelige designsystemer.

        Den nederste, dominerende fraktale strukturen, som bærer hele systemet, nemlig inngruppa, er et annet «meta-pattern» som er knyttet opp mot handikapprinsippet. Handikapprinsippet er et overordnet prinsipp innen evolusjonen, og slik et gigantisk «meta-pattern», hvor man gjennom inngruppa høster fra de gode kreftene i handikapprinsippet.

        For meg dreier dette seg kun om å studere mønstre i naturen og å anvende disse på menneskelige designsystemer, hvilket er selve essensen innen permakulturen.

        Vil til slutt opplyse at jeg er innehaver av permakultur-sertifikatet, så jeg kjenner godt til de permakulturelle grunnprinsippene.

      • Det du kaller kommunisme er egentlig «The Commons», jeg velger å bruke det engelske ordet da jeg ikke synes vi har noe fullgodt begrep på norsk: http://wealthofthecommons.org/

        RID-modellen til Bongard http://static.squarespace.com/static/51a9e743e4b0e30381773930/t/5331c3aae4b0d1381eb28602/1395770284424/?format=300w er her illustrert på en annen måte: http://static.squarespace.com/static/51a9e743e4b0e30381773930/t/5331c61ee4b0d7af257971f1/1395770911423/?format=500w

        Den siste modellen er et «meta-pattern» i naturen, med selvorganiserende enheter i bunn som bygger opp en fraktal nettverksstruktur.

        Slik jeg ser det er et samfunn basert på denne modellen reindyrket permakultur, hvor man studerer mønstre eller «pattern» i naturen og tradisjonelle kulturer, og benytter disse i menneskelige designsystemer.

        Den nederste, dominerende fraktale strukturen, som bærer hele systemet, nemlig inngruppa, er et annet «meta-pattern» som er knyttet opp mot handikapprinsippet. Handikapprinsippet er et overordnet prinsipp innen evolusjonen, og slik et gigantisk «meta-pattern», hvor man gjennom inngruppa høster fra de gode kreftene i handikapprinsippet.

        For meg dreier dette seg kun om å studere mønstre i naturen og å anvende disse på menneskelige designsystemer, hvilket er selve essensen innen permakulturen.

        Vil til slutt opplyse at jeg er innehaver av permakultur-sertifikatet, så jeg kjenner godt til de permakulturelle grunnprinsippene.

        • Bra tenkt dette. Jeg studerer dette spørsmålet fra en liten landsby i Italia, Tolfa, med 5000 innbyggere (og et stort jordbrukspotensial). Byen er stor nok til å kunne skape kritisk masse, i hvert fall på noen områder. Og den er liten nok til at vi alle sørger hvis et lite barn på fire år plutselig dør. Og den er liten nok til at dersom du har ei sak å snakke med ordføreren om, så inviterer du ham på en kaffe på piazzaen, og diskuterer den der.
          I helga hadde vi et møte der Tolfa etablerte seg som Cittàslow. 150 innbyggere hadde møtt opp (4% av den voksne befolkninga). Der diskuterte vi hvordan vi kan utnytte de lokale ressursene og den lokale kompetansen til å skape et bedre liv og skape flere lokale arbeidsplasser, ikke minst for ungdom. Et poeng her er at 95% av jorda er almenning, altså «commons». Jeg synes ikke det er vanskelig å se for meg hvordan et Kommunisme 5.0-samfunn ville kunne fungere på grasrotnivå.

          • Hyggelig å høre!

            Ang. Tolfa kom jeg til å tenke på det alexandrinske mønster 37 – COMMUNITY OF 7000: http://www.jacana.plus.com/pattern/P12.htm

            Problem
            Individuals have no effective voice in any community of more than 5000-10,000 persons.

            Solution
            Decentralize city governments in a way that gives local control to communities of 5,000 to 10,000 persons. As nearly as possible, use natural geographic and historical boundaries to mark these communities. Give each community the power to initiate, decide, and execute the affairs that concern it closely: land use, housing, maintenance, streets, parks, police, schooling, welfare, neighborhood services.

            Mulig jeg tar med familien og kommer nedover, hvis ikke leieprisene er for høye i Tolfa? Jeg og kona var i Italia i 2010 og syntes folk der virket veldig trivelige. Slik situasjonen er for meg nå har jeg vanskelig for å finne roen til å skrive her. Er på god fot med Kulturverk.com og har allerede postet noen artikler om inngruppesamfunnet, og har et titalls i hodet jeg gjerne skulle ha skrevet ut. Håpet er å en dag få nok til ei bok om det nye inngruppesamfunnet. Bongard satte særlig pris på denne: http://www.kulturverk.com/2013/02/23/med-hovudet-i-riftdalen-fra-olje-veks-ingenting/

            The Salingaros Group står også sterkt i Italia, og da jeg er en venn av Salingaros ville jeg sikkert bli godt mottatt av dette nettverket. Ser også at det er andre her som tenker på å dra nedover. Det er vel ikke sikkert du er så altfor entusiastisk for tanken på at Tolfa skal befolkes av nordmenn, men for mine barns del tror jeg det ville være positivt med et lite norsk språkfellesskap.

            Er også veldig positiv over å høre at omlandet er et «commons», slik det var vanlig i middelalderen. Vil tro det betyr at det også er gode muligheter for å praktisere permakulturelle dyrkningsprinsipper, etablering av matskoger etc.

            Har også tilgang til bloggen til P2P-Foundation og har utvekslet en del tanker med Michel Bauwens. Hadde egentlig gledet meg veldig til å følge opp forskningsprosjektet til Bongard hos P2P-Foundation, men det gikk som sagt ikke.

            Uansett, det dere holder på med i Tolfa høres utrolig interessant ut! Tror dette kan bli et supert «commons»-prosjekt, utgangspunktet høres ut til å være det aller beste. Ville vært spennende å utvikle dette til et forbilledlig «commons»-eksempel for Italia og Europa.

            Her er et relativt nylig intervju med Michel Bauwens hos Levevei.no: http://www.levevei.no/2014/01/episode-90-a-peer-to-peer-approach-to-governance-production-and-distribution-of-knowledge/

            Er stolt av at det var jeg som introduserte Arnfinsen for Bauwens og P2P-Foundation.

            Vil si at muligheten til både å få ro til å skrive og å få vare med å utvikle et «commons»-prosjekt som kan bli et pionerprosjekt og vekke internasjonal interesse, virker veldig fristende.

          • Fint hvis du selv kunne eller få noen andre til å oppgradere Wikipedia-artikkelen om Tolfa. Den har f.eks. kun ett bilde og dette er heller ikke særlig bra. Selv har jeg nylig lagt til et lite galleri over Gjøvik på Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Gj%C3%B8vik

            Ikke alle er like glade i gallerier, men selv liker jeg best bilder med litt tekst til.

            Skulle gjerne hatt mer informasjon om Tolfa. Det beste er å dele denne informasjonen gjennom Wikipedia, slik at alle kan ta del i den.

  7. Vi lever i et økonomisk paradigme som sier at banksjefer driver med verdiskapning når de trykker penger. (Strengt tatt trykker de ikke lenger så mange penger; pengene skapes i stedet elektronisk, ved et tastetrykk eller to, noe som naturligvis er enda verre.) Siden banksjefene, takket være sin kontroll over medier og skoleverk, har sørget for at vi ikke lærer noe om pengers tilblivelse når vi går på skolen (eller ellers i hverdagen), er det de aller færreste som vet sannheten om hvordan penger blir til. Lenge ble det derfor regnet som en konspirasjonsteori at penger faktisk, bokstavelig talt, var gjeldspapirer som banksterne etter eget forgodtbefinnende kunne utstede omtrent så mye de ville av — for dernest å kreve dem tilbakebetalt med renter og rentes rente. Nå i det siste, i kjølvannet av den såkalte finanskrisen, har imidlertid Erik Reinert og enkelte andre økonomer begynt å snakke åpent om dette. The cat’s out of the bag. Sannheten er i ferd med å komme for en dag. De gamle konspirasjonsteoriene er avslørt som sannheter som trer inn i den daglige diskursen. Dessverre er det altfor sent.

    Så er spørsmålet: Siden gjelden vokser eksponentielt, hvordan skal vi tilbakebetale den? Jo, naturligvis ved å ha en eksponentielt voksende økonomi. Vi må forbruke stadig flere ressurser i et stadig akselererende tempo. Ergo, siden planeten vår faktisk IKKE har ubegrensede ressurser, må vi kolonisere andre himmellegemer. Vi må begynne med gruvedrift på asteroider, utvinne helium på månen, kolonisere Titan og Ganymedes.
    Det er bare ett lite problem: Romfartsalderen er over … USA har lagt ned romfergeprogrammet. Det ble for dyrt. Og den internasjonale romstasjonen tas snart ut av drift. Det koster noen tusen milliarder dollar å hente hjem ett gram stoff fra en asteroide. (Ikke spesielt god EROEI (energy returned on energy invested), akkurat.)

    Det gjeldsbaserte forbruket vårt må vokse eksponentielt. Dette har banksjefene/sentralbanksterne vedtatt — og politikerne, som er banksternes redskap, er enige. Også sosialisten Kristin Halvorsen er enig i dette. Ellers hadde hun ikke, da hun var finansminister, i beste sendetid oppfordret nordmenn til å forbruke mer, handle flere unyttige varer på kjøpesentrene, flere luksusvarer produsert av slavearbeidere. Det er sånn sosialister/kommunister/selvbestaltede miljøvernere gjør, slik de også velter seg i luksus, gasser seg med slaveproduserte produkter og beriker seg selv med billige sydenturer og spaopphold ved femstjerners kurbad i Toscana.

    Det er vedtatt at verdensøkonomien skal vokse med 3 % hvert år. Akselererende vekst. Når begynner den storstilte satsingen på romfart, egentlig? Når begynner den enorme romfartssatsingen som må til for å skaffe til veie ressursene som muliggjør 3 % årlig vekst i verdensøkonomien? Når kommer USA seg tilbake til månen? Når får vi romheisene, Dysonsfærene, matrioshkahjernene, fusjonsreaktorene, antimateriemotorene?
    Det «pussige» er at verdens eneste supermakt er dårligere på romfart i dag — enn de var på sekstitallet. Det «pussige» er at de måtte kansellere den planlagte tilbakevendingen til månen. Sannheten er at ingen i dag kan ta seg råd til å sende noe menneske til månen. Langt mindre til Mars, som ligger mange tusen ganger så langt borte, og som er mange tusen ganger så dyrt og vanskelig. Den private romfartsindustrien, som liksom skulle overta etter at statene feilet, har kjørt seg fast i grøfta. Virgin Galactic er allerede i ferd med å gå konkurs, før de har sendt en eneste romturist opp i «rommet». (Sannheten er at de, etter planen, bare skal sende mennesker 10 mil opp i lufta, akkurat til den internasjonalt vedtatte «grensen» mot verdensrommet, altså en tredjedel av høyden hvor de laveste satellittene går i bane. Selv DETTE klarer de ikke. Det er hverken etisk forsvarlig, teknisk mulig eller økonomisk bærekraftig.)

    Romfarten har strandet her nede hos oss, på denne begrensede vesle planeten som er overbefolket og ødelagt av grådige bankstere som «stimulerer» sin egen lommebok ved å fylle den med penger de selv skaper ut av intet. Snart kommer også verdensøkonomien til å strande.

    • Bra, enig. Systemet er konk. Det løper allerede i løse lufta. Hadde vi hatt uavhengige og seriøse medier ville de for lengst ha informert folk om dette. Men det skjer jo ikke. Din vurdering av romfartsøkonomien er helt korrekt. Mange tror likevel fortsatt på at den eksponentielle veksten kan sikres gjennom romkolonisering. De har ikke en gang forsøkt å se på energiregnskapet i noe sånt.

  8. Jeg er en følger av bloggen til John Michael Greer, og i dag synes jeg han gir en meget god beskrivelse av ordet økonomi, samt dagens økonomiske realiteter: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/04/the-end-of-employment.html

    En veldig god oppfølger til dagens Archdruid Report er denne fantastiske presentasjonen av Simon Michaux: https://www.youtube.com/watch?v=TFyTSiCXWEE

    Igjen blir jeg slått av hvilket forbilde og rollemodell Tolfa kan utvikle seg til i denne tid med svinnende energi- og råvareressurser, hvor den kapitalistiske økonomi ikke har noen framtid. Tolfa har både en resilient organisk bystruktur, som er en forutsetning for interaksjon og trivsel, samt en stor allmenning. To kjernepunkter for en resilient framtid!

    Gjøvik kommune har visse likheter med Tolfa, ved det at den er Opplands største skogeier. For noen år tilbake sloss Senterpartiet en kamp her for å privatisere disse skogene, men heldigvis ble dette forslaget nedstemt så vidt, jeg mener å huske at det var med en stemmes overvekt fra partiet Rødt. Så vidt jeg har forstått kan alle her i byen hogge sin egen vinterved fra disse skogene, selv om jeg tror de færreste benytter seg av denne muligheten. For framtida bør nok denne skogen omgjøres til et «commons» etter modell av Tolfa.

    Nedenfor følger et utdrag fra den viktigste delen av Greers tekst:

    «Let’s begin with the big picture. In any human society, whether it’s a tribe of hunter-gatherers, an industrial nation-state, or anything else, people apply energy to raw materials to produce goods and services; this is what we mean by the word “economy.” The goods and services that any economy can produce are strictly limited by the energy sources and raw materials that it can access.

    A principle that ecologists call Liebig’s law of the minimum is relevant here: the amount of anything that a given species or ecosystem can produce in a given place and time is limited by whichever resource is in shortest supply. Most people get that when thinking about the nonhuman world; it makes sense that plants can’t use extra sunlight to make up for a shortage of water, and that you can’t treat soil deficient in phosphates by adding extra nitrates. It’s when you apply this same logic to human societies that the mental gears jam up, because we’ve been told so often that one resource can always be substituted for another that most people believe it without a second thought.

    What’s going on here, though, is considerably more subtle than current jargon reflects. Examine most of the cases of resource substitution that find their way into economics textbooks, and you’ll find that what’s happened is that a process of resource extraction that uses less energy on a scarcer material has been replaced by another process that takes more energy but uses more abundant materials. The shift from high-quality iron ores to low-grade taconite that reshaped the iron industry in the 20th century, for example, was possible because ever-increasing amounts of highly concentrated energy could be put into the smelting process without making the resulting iron too expensive for the market.

    The point made by this and comparable examples is applicable across the board to what I’ve termed technic societies, that subset of human societies—ours is the first, though probably not the last—in which a large fraction of total energy per capita comes from nonbiological sources and is put to work by way of machines rather than human or animal muscles. Far more often than not, in such societies, concentrated energy is the limiting resource. Given an abundant enough supply of concentrated energy at a low enough price, it would be possible to supply a technic society with raw materials by extracting dissolved minerals from seawater or chewing up ordinary rock to get a part per million or so of this or that useful element. Lacking that—and there are good reasons to think that human societies will always be lacking that—access to concentrated energy is where Liebig’s law bites down hard.

    Another way to make this same point is to think of how much of any given product a single worker can make in a day using a set of good hand tools, and comparing that to the quantity of the same thing that the same worker could make using the successive generations of factory equipment, from the steam-driven and belt-fed power tools of the late 19th century straight through to the computerized milling machines and assembly-line robots of today. The difference can be expressed most clearly as a matter of the amount of energy being applied directly and indirectly to the manufacturing process—not merely the energy driving the tools through the manufacturing process, but the energy that goes into manufacturing and maintaining the tools, supporting the infrastructure needed for manufacture and maintenance, and so on through the whole system involved in the manufacturing process.

    Maverick economist E.F. Schumacher, whose work has been discussed in this blog many times already, pointed out that the cost per worker of equipping a workplace is one of the many crucial factors that mainstream economic thought invariably neglects. That cost is usually expressed in financial terms, but underlying the abstract tokens we call money is a real cost in energy, expressed in terms of the goods and services that have to be consumed in the process of equipping and maintaining the workplace. If you have energy to spare, that’s not a problem; if you don’t, on the other hand, you’re actually better off using a less complex technology—what Schumacher called “intermediate technology” and the movement in which I studied green wizardry thirty years ago called “appropriate technology.”

    The cost per worker of equipping a workplace, in turn, also has a political dimension—a point that Schumacher did not neglect, though nearly all other economists pretend that it doesn’t exist. The more costly it is to equip a workplace, the more certain it is that workers won’t be able to set themselves up in business, and the more control the very rich will then have over economic production and the supply of jobs. As Joseph Tainter pointed out in The Collapse of Complex Societies, social complexity correlates precisely with social hierarchy; one of the functions of complexity, in the workplace as elsewhere, is thus to maintain existing social pecking orders.

    Schumacher’s arguments, though, focused on the Third World nations of his own time, which had very little manufacturing capacity at all—most of them, remember, had been colonies of European empires, assigned the role of producing raw materials and buying finished products from the imperial center as part of the wealth pump that drove them into grinding poverty while keeping their imperial overlords rich. He focused on advising client nations on how to build their own economies and extract themselves from the political grip of their former overlords, who were usually all too eager to import high-tech factories which their upper classes inevitably controlled. The situation is considerably more challenging when your economy is geared to immense surpluses of concentrated energy, and the supply of energy begins to run short—and of course that’s the situation we’re in today.

    Even if it were just a matter of replacing factory equipment, that would be a huge challenge, because all those expensive machines—not to mention the infrastructure that manufactures them, maintains them, supplies them, and integrates their products into the wider economy—count as sunk costs, subject to what social psychologists call the “Concorde fallacy,” the conviction that it’s less wasteful to keep on throwing money into a failing project than to cut your losses and do something else. The real problem is that it’s not just factory equipment; the entire economy has been structured from the ground up to use colossal amounts of highly concentrated energy, and everything that’s been invested in that economy since the beginning of the modern era thus counts as a sunk cost to one degree or another.

    What makes this even more challenging is that very few people in the modern industrial world actually produce goods and services for consumers, much less for themselves, by applying energy to raw materials. The vast majority of today’s employees, and in particular all those who have the wealth and influence that come with high social status, don’t do this. Executives, brokers, bankers, consultants, analysts, salespeople—well, I could go on for pages: the whole range of what used to be called white-collar jobs exists to support the production of goods and services by the working joes and janes managing all the energy-intensive machinery down there on the shop floor. So does the entire vast maze of the financial industry, and so do the legions of government bureaucrats—local, state, and federal—who manage, regulate, or oversee one or another aspect of economic activity.

    All these people are understandably just as interested in keeping their jobs as the working joes and janes down there on the shop floor, and yet the energy surpluses that made it economically viable to perch such an immensely complex infrastructure on top of the production of goods and services for consumers are going away. The result is a frantic struggle on everyone’s part to make sure that the other guy loses his job first. It’s a struggle that all of them will ultimately lose—as the energy surplus needed to support it dwindles away, so will the entire system that’s perched on that high but precarious support—and so, as long as that system remains in place, getting hired by an employer, paid a regular wage or salary, and given work and a workplace to produce goods and services that the employer then sells to someone else, is going to become increasingly rare and increasingly unrewarding.» – John Michael Greer

Legg igjen en kommentar til Sverre Munthe Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.